I det politiske spillet i Midtøsten inntar Egypt en særstilling. Landet er fattigere enn monarkiene og emiratene i Golfen, men det er ikke, i motsetning til de fleste av sine naboer, en mislykket stat eller i ferd med å bli det. Det er en gammel nasjonalstat som blant annet har en militær institusjon og væpnede styrker med godt omdømme, og som dessuten skiller seg ut ved sin størrelse (over hundre millioner innbyggere).
Den militære institusjonen oppfatter seg selv som den ultimate garantisten for regimets kontinuitet, som landets beskytter og som «grunnleggeren» av den nåværende politiske pakten. Egyptisk diplomati er ett av de få i regionen som er i stand til å ha kontakt med alle aktører.
Utenrikspolitikken besluttes, styres og føres av republikkens president, med bistand fra GIS (General Intelligence Service, mukhâbarât ‘ama) og utenriksdepartementet. Når saker har en militær dimensjon, involveres organene i Forsvarsdepartementet i beslutningsprosessen. Med en viss forenkling kan man si at seks «problemer» – som kan betegnes som eksistensielle – står i sentrum for egyptisk utenrikspolitikk: Nilen og dermed forholdet til Sudan, Etiopia og Afrikas Horn; den israelsk-palestinske konflikten og de egyptisk-israelske relasjonene; regional ustabilitet, særlig i Libya og Sudan; Egypts økonomiske utfordringer; voldelige islamistiske strømninger; samt forholdet til regionale makter, først og fremst monarkiene og emiratene i Golfen, men også Iran, Irak og Tyrkia.
Relasjonene til de tre stormaktene og de viktigste europeiske landene (Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia) er svært viktige, men oppfattes i stor grad som instrumenter som, så langt det er mulig, skal tjene håndteringen av de nevnte problemene.
Det finnes en egen «stil» ved det nåværende regimet, en blanding av taushet og sjeldne, høflige, men bestemte presidentuttalelser, som unngår å involvere seg i polemikk og som generelt evner å forsvare sine «røde linjer» gjennom diskret diplomatisk aktivitet. Denne støttes av inngående kjennskap til regionale saksfelt, opparbeidet over tid, næret av de utallige båndene mellom arabiske samfunn, samt landets demografiske og militære tyngde. Denne utenrikspolitikken har riktignok sine svakheter: økonomiske problemer begrenser handlingsrommet, den implisitte doktrinen gir viktige retningslinjer, men kan tidvis være for rigid, og preferansen for stillhet kan være lite produktiv. Likevel fremstår den samlet sett som intelligent og effektiv.
Les også: Al-Sisi, den nye Ismail Pasja? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
