Khamenei er død under bombene. I Vesten venter man et demokratisk opprør. Men kanskje ser man feil film – både bokstavelig og billedlig talt. Iransk filmkunst har for lengst sluttet å tro på lykkelige slutter.
Den 28. februar 2026 passerte de felles amerikansk-israelske luftangrepene en avgjørende terskel: For første gang siden Iran–Irak-krigen utsettes iransk territorium for en massiv luftkampanje gjennomført av eksterne makter.
Dødsfallet til den øverste lederen Ali Khamenei etterlater et maktvakuum, og mullaregimet fremstår nå som en kropp uten hode. I møte med dette enestående kaoset viser de vanlige diplomatiske tolkningsrammene raskt sine begrensninger. Hvordan kan man egentlig vite hva det iranske folket vil gjøre? Samtidig er vi ikke helt uten innsikt. I mer enn førtifem år har iransk film gitt oss et vindu inn i de mange ambivalensene som preger samfunnet. Den gjør det mulig å reflektere – ikke over hva vi skulle ønske for Iran – men over hvilke ressurser og hvilke bruddlinjer landet selv bærer i seg.
Krig som strukturerende minne
Iran–Irak-krigen, som varte fra 1980 til 1988, var en av de mest dødelige konfliktene i Midtøsten, med nær én million døde. Med den begynte en langvarig fastlåsing og fremveksten av en hverdag organisert rundt ren overlevelse. Den diplomatiske isolasjonen tok form. Likevel filmer ikke Mohsen Makhmalbaf selve krigen i De velsignedes bryllup – spilt inn umiddelbart etter våpenhvilen – men retter blikket mot dens mange ettervirkninger. For første gang skildrer en iransk filmskaper opplevelsen til en generasjon som, i tillegg til å være ofret, føler seg uopprettelig alene i møte med en verden som er blitt fiendtlig.
Denne åpningen blir raskt videreført av Majid Majidi, som også skildrer krigens uendelige arv og den endemiske fattigdommen. Det står nå klart: Det iranske samfunnet har internalisert motgang som en del av hverdagen. Denne påtvungne oppfinnsomheten oversettes imidlertid ikke automatisk til ubetinget støtte til fremmede nasjoner som forsøker å gripe inn.
Les også: Iran – fra sivilisasjonsstat til ideologisk fryktregime 🔒
Den vestlige ligningen (massive luftangrep = folkelig oppstand mot mullaene) motsies ofte av verkene i iransk film. Hatet mot det religiøse maktapparatet har lenge eksistert side om side med en nasjonal følelse som frem til nå har avvist tanken om utenlandsk innblanding.
Film etter film har Jafar Panahi klart å illustrere dette fenomenet, til tross for sensuren som forsøker å kneble ham: Protesten kan være radikal uten at man nødvendigvis ønsker å overlate sin egen frigjøring til en tredjepart. Scenene som ble observert 1. mars 2026 i Teheran – jubel i enkelte bydeler, sorg og slagordet «Død over Amerika» i andre – er ikke motstridende, men samtidige. De avslører en strukturell ambivalens som viser at regimet fortsatt kan mobilisere en nasjonal refleks, selv om den øverste lederen ikke lenger er i live.
Teheran under bombene
Teheran, en megapolis med mer enn ti millioner innbyggere, har i fire tiår vært det filmatiske laboratoriet for denne dualiteten. No One Knows About Persian Cats, filmet i hemmelighet i 2009 av Bahman Ghobadi, forsøker å fange livet i kjellere og på hustakene i Teheran. Denne andre byen i byen – denne marginalenes by – vet på sin egen måte hvordan den kan motstå regimets sensur. Hvis gaten tilhører mullaene, tilbyr hjemmene fortsatt et reelt rom for frihet. I denne halvskjulte verdenen får kvinnene en sentral plass. Vi ser dem leve, kjempe, ta beslutninger og frigjøre seg fra sine ektemenn, før de til slutt igjen risikerer å forsvinne i anonymiteten. Likevel bør man ikke for lett la seg forføre av forestillingen om at et liberalt demokrati nødvendigvis vil oppstå dersom mullaene faller.
Iransk film tilbyr det perfekte motmiddelet mot denne naive teleologien. Ser vi nærmere på filmografien til Farhadi (En separasjon, Fortiden, Selgeren), finner vi et mønster som stadig gjentar seg. En utløsende hendelse bryter gjennom den tilsynelatende banale hverdagen og avslører en underliggende løgn. Siden alle samtidig både har rett og tar feil, lukker ikke det nyoppståtte såret seg. Figurenes iboende tvetydighet gjør enhver løsning umulig. Virkeligheten forblir hengende i luften, og sannheten fremstår uunngåelig uklar. Konflikter løses aldri; de forvandles og overføres fra én generasjon til den neste. Filmskaperen Mohammad Rasoulof går enda lenger: Hvis regimet fortsatt består, er det fordi vanlige iranere selv utgjør dets lydige tannhjul. Hva skal man gjøre med disse menneskene, som ikke alle vil forsvinne etter et eventuelt regimeskifte?
Les også: Den islamske revolusjonsgarden – Irans sanne hersker 🔒
Den nåværende ledertroikaen som håndterer den politiske overgangen – Pezeshkian, lederen for rettsvesenet og en representant fra Vokterrådet – illustrerer denne institusjonelle kontinuiteten. Ungdommen i «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen er riktignok den mest utdannede og politiserte generasjonen i hele Den islamske republikkens historie. Likevel kunne det ikke beskytte dem mot den særlig brutale undertrykkelsen i januar 2026, som kostet nær 30 000 mennesker livet. Samtidig er denne generasjonen langt fra homogen. Et fall for mullaregimet vil uunngåelig utløse radikalt motstridende prosjekter for hvordan landet skal gjenoppbygges. Mellom sekulære, reformistiske, etniske og religiøse visjoner … Én slagmark er knapt avsluttet før en ny allerede er i emning.
Dessuten forveksler Vesten fortsatt altfor ofte avvisningen av mullaene med en generell religiøs utmattelse. Sørgende folkemengder på Enghelab-plassen i Teheran eller i Mashhad – riktignok i mindretall, men bevæpnet og organisert rundt Revolusjonsgarden – minner oss om at en betydelig del av samfunnet fortsatt støtter den islamske ordenen. Et Iran etter mullaene vil sannsynligvis ikke være sekulært i vestlig forstand. Av iransk film kan man trekke tre lærdommer:
Hatet mot regimet innebærer ikke automatisk takknemlighet overfor de intervenerende maktene
Overgangen kan bli langvarig, konfliktfylt og uunngåelig turbulent
Det iranske folket må forbli i sentrum av prosessen. Det er deres rett, fordi de – til tross for sensur og undertrykkelse – fortsatt har holdt stand. Filmskaperne har fortsatt å lage film, kvinnene har aldri opphørt å yte en motstand som er like utholdende som den er diskret, og ungdommen har våget å demonstrere med risiko for å bli skutt ned.
La oss aldri glemme det…
