Etter mer enn et tiår med krig og midlertidige allianser presses kurdiske aktører til å revurdere både strategi og ambisjoner. Erfaringene fra Syria får ringvirkninger langt utover landets grenser.
I lang tid bar det kurdiske prosjektet i Syria håpet om statsdannelse. Dette håpet har nå støtt mot den brutale tilbakekomsten av regionale geopolitiske realiteter. Mellom vestlig tilbaketrekning, tyrkisk press og Damaskus’ realignering fremstår Rojava-erfaringen mindre som et konjunkturelt nederlag enn som et øyeblikk av strategisk klarsyn. Den avdekker fremveksten av en skjør, grenseoverskridende kurdisk bevissthet – uten institusjonell forankring.
Det kurdiske spørsmålet er fortsatt en av de mest vedvarende utfordringene mot den westfalske statsordenen i Midtøsten. Fragmentert mellom fire stater har det kurdiske folket lenge sett sin fremtid gjennom nasjonalstatens horisont. Som Henry Kissinger minner om, «den internasjonale orden hviler mindre på rettferdighet enn på en delt oppfatning av legitimitet». Det kurdiske statsprosjektet har aldri hatt en slik oppfatning i ryggen. Derimot har kurderne gradvis opparbeidet seg en funksjonell legitimitet, basert på evnen til å administrere territorier og føre krig. Den syriske erfaringen var testen på denne antakelsen: Kan funksjonell legitimitet erstatte westfalsk legitimitet? Svaret er entydig: nei. Funksjonalitet gir midlertidig nytte, aldri institusjonell varighet.
I et tiår ble den syrisk-kurdiske erfaringen bygget opp i bevisst avstand til irakisk Kurdistan. Elitene i det nordøstlige Syria betraktet modellen til Kurdistans regionale regjering (KRG) som en strategisk blindvei, for avhengig av kompromisser med Ankara og Bagdad. Denne distansen formet en visjon basert på troen på at den militære sentraliteten oppnådd i kampen mot Islamsk stat ville gjøre det mulig å frigjøre seg fra regionale geopolitiske bindinger.
Perioden 2024–2026 gjorde brutalt slutt på denne illusjonen. Under press fra Damaskus, regionale makter og vestlig tilbaketrekning oppdaget Syrias kurdere at militær legitimitet ikke lar seg omsette i politisk anerkjennelse. Allerede 22. januar 2025 uttalte Nechirvan Barzani[1]: «Uten anerkjent statlig legitimitet, uten formelle internasjonale garantier, forblir enhver autonomi reversibel. Midtøsten tilgir ikke isolasjon.» Dette skiftet kom da handlingsrommet allerede var kraftig innsnevret. De politiske mulighetene som fantes mellom 2016 og 2019 – et tidsrom der et kompromiss med Damaskus kunne vært forhandlet frem fra en posisjon av styrke – ble ikke utnyttet. Krisen markerer derfor mindre et midlertidig nederlag enn en sen retur til realismen.
Nederlaget som grenseoverskridende avsløring
Den gradvise uthulingen av den syrisk-kurdiske autonomien fungerer som et delt strategisk traume. Den viser at selv en funksjonell autonomi, ansett som uunnværlig av vestlige makter, kan oppløses når den strategiske balansen endres. Det er i dette nederlaget en ny, grenseoverskridende kurdisk bevissthet krystalliseres. Den manifesterte seg konkret 18. januar 2025, da Barzani-familien i Erbil tok imot en delegasjon fra de syrisk-demokratiske styrkene (SDF) – et markant brudd etter år med forsiktig distanse. I den felles erklæringen heter det at «det kurdiske spørsmålet overskrider statsgrensene».
Les også: Bak fjellene i Øst-Kurdistan: Peshmergas militære trening i Iran 🔒
Den 25. januar 2025 demonstrerte mer enn 50 000 kurdere samtidig i Berlin, Paris, Stockholm og Brussel, med deltakelse fra irakiske, iranske og tyrkiske delegasjoner. Likevel har denne bevisstheten verken materialisert seg i felles institusjoner eller i en koordinert strategi. Den representerer snarere et kognitivt øyeblikk enn en strukturell transformasjon.
Interne kurdiske bruddlinjer og den tyrkiske bindingen
Å slå fast fremveksten av en grenseoverskridende bevissthet betyr ikke at de kurdiske splittelsene er forsvunnet. Rivaliseringene er ikke bare ideologiske, men geostrategiske. Særlig Tyrkia utgjør den strukturerende variabelen i enhver kurdisk geopolitikk. Ankaras doktrine etter 2015 bygger på ett prinsipp: å forhindre enhver kurdisk territoriell kontinuitet fra Middelhavet til Iran. Assads fall ble i Ankara oppfattet som et strategisk vindu for å avvikle Rojava. Offensiven hadde som mål å fragmentere det syrisk-kurdiske territoriet i isolerte lommer – en balkaniseringsstrategi for å hindre fremtidig konsolidering.
Presedensen fra folkeavstemningen i 2017 illustrerer grensene for det kurdiske handlingsrommet. Til tross for et «ja» på 92,7 prosent utløste uavhengighetsavstemningen en koordinert regional reaksjon: på to uker mistet KRG 40 prosent av sitt territorium og 50 prosent av sine inntekter. Dette nederlaget forklarer dagens ekstreme forsiktighet. Paradoksalt nok har Tyrkia inntatt rollen som vokter av den westfalske orden mot enhver transnasjonal kurdisk omforming: Ankara forsvarer Syrias, Iraks og Tyrkias territorielle integritet. Denne strategiske konsistensen gjør Tyrkia til den mest besluttsomme aktøren i å blokkere enhver endring i kurdisk status. Så lenge denne konfigurasjonen består, vil den grenseoverskridende kurdiske bevisstheten forbli symbolsk og minnebasert, uten institusjonell koordinering.
Fra motmodell til sen referanse
I lang tid ble irakisk Kurdistan av Syrias kurdere oppfattet som en politisk rival, der pragmatismen ble tolket som kapitulasjon. Den pågående krisen har snudd denne lesningen. KRG fremstår nå som en autonomi stabilisert ikke gjennom seier, men gjennom tidlig aksept av begrensninger. Som Raymond Aron påpekte, «internasjonal politikk er det tragiskes domene», fordi den tvinger frem ufullkomne valg. KRG tok disse valgene tidlig – anerkjennelse av irakisk suverenitet, samarbeid med Bagdad, kompromisser med Ankara – der Rojava satset på det ekstraordinære.
Denne revurderingen innebærer ikke beundring, men en erkjennelse av institusjonell effektivitet. Til tross for gjentatte kriser består KRG, forankret i Iraks grunnlov av 2005, med egne inntekter, institusjoner, parlament, presidentskap og væpnede styrker. Dette skiftet er reelt i retorikken, men kommer på et tidspunkt der de politiske virkemidlene allerede er nøytralisert.
Bevisstheten før institusjonen
Les også: Iranske kurderes politiske organisering mot Teheran – fra fjell og diaspora 🔒
Dette kurdiske øyeblikket er verken revolusjonært eller løsrivelsespreget. Det markerer overgangen fra en ekspansiv fase til en fase av strategisk klarsyn. Bevisstheten struktureres rundt tre felles erkjennelser: erfaringen av det mulige (mellom 2012 og 2024 viste Rojava at kurdisk autonomi i Syria var mulig, og skapte et mobiliserbart symbolsk referansepunkt), bevisstheten om sårbarhet (funksjonell legitimitet er utilstrekkelig når den regionale orden gjenopprettes), og koordineringens imperativ (for første gang erkjenner kurdiske eliter offentlig at fragmentering er en strukturell svakhet). Kissinger bemerket at internasjonal stabilitet sjelden springer ut av total seier, men av en balanse som foretrekkes fremfor usikkerhet. Kurderne trer nå inn i denne logikken om tvungen balanse – ikke av valg, men av nødvendighet.
Konklusjon: strategisk desillusjon
Syria ble ikke øyeblikket for en kurdisk stat, men for strategisk desillusjon. Ved å overvurdere overførbarheten av sin militære sentralitet til politisk anerkjennelse, utsatte Syrias kurdere kompromissets tid. Denne feilen opphever ikke fremveksten av en grenseoverskridende kurdisk bevissthet – den er tvert imot dens drivkraft. Det kurdiske faktum står institusjonelt svekket, men kognitivt styrket. Historien viser imidlertid at knuste prosjekter aldri forsvinner helt. Rojava, på samme måte som Mahabad-republikken (1946) og Ararat-republikken (1927–1930), blir mindre en institusjonell presedens enn et ideologisk repertoar som kan mobiliseres.
Rojavas nederlag avslutter en syklus, men åpner paradoksalt nok en ny: en fase der kurderne tenker sin skjebne ikke lenger territorium for territorium, men som et grenseoverskridende faktum. Denne bevisstheten, selv begrenset, kan vise seg å være tiårets mest varige gevinst. I et Midtøsten som lukker seg, kan den bli den mest verdifulle ressursen for å navigere fremtidige sprekker i den regionale ordenen.
Sluttnoter
[1] Nechirvan Barzani er president i Kurdistans regionale regjering (KRG) i Irak og regnes som en sentral pragmatisk aktør i kurdisk regionalpolitikk, særlig i forholdet til Bagdad, Ankara og vestlige makter.
