Xi Jinpings nyttårstale gir få signaler om kompromiss og enda færre om likevekt. For India handler det heretter om å hindre at asymmetrien i forholdet til Kina blir permanent.
Xi Jinpings nyttårstale for 2026 var ikke ment å berolige Kinas naboer eller signalisere diplomatisk tilpasning. I stedet viser den et Kina som i økende grad er sikker på sin plass i det globale hierarkiet, landet er selvsikkert nok til å snakke mindre om partnerskap og mer om makt. Talen kommer i en tid preget av global økonomisk usikkerhet, skjerpet rivalisering mellom Kina og USA og uløste regionale konflikter samtidig som man unngikk å navngi motstandere eller skissere forsonende veier videre.
For India ligger budskapet imidlertid like mye i det som ikke ble sagt som i det som faktisk kom til uttrykk; tausheten var strategisk. Dette er et Kina som ikke føler behov for å referere til India direkte, et Kina som mener at momentet har vippet avgjørende i egen favør.
Gjennom hele talen omtalte Xi Kinas utvikling som en kumulativ oppstigning, der økonomisk motstandskraft, teknologisk selvstendighet og militær modernisering forsterker hverandre. Han erklærte at Kinas «økonomiske styrke, vitenskapelige og teknologiske evner, forsvarskapasiteter og samlede nasjonale styrke alle har nådd nye høyder».
Formuleringen er en oppsummering av Beijings selvbilde: Kina har gått inn i en fase der konsolideringen av makt og ikke beroligelse definerer landets holdning til andre land. For Kina er ikke innovasjonen lenger bare økonomisk, men er strategisk. Militær kapasitet fungerer som politisk signal om vilje til å bruke makt. For global styring, slik Xi fremstiller det, handler ikke bare om å delta, men å lede den.
Les også: India–Kina-rivaliseringen: Kan et fjell bære to tigre? 🔒
For India reiser Xis tale grunnleggende spørsmål. Etter hvert som Kinas teknologiske og militære makt vokser seg større, er det sentrale spørsmålet om Beijing kan innrette seg på en stabil sameksistens med India som en selvstendig asiatisk makt, eller om strategisk asymmetri er i ferd med å få strukturelt fastlåst form. Kan økonomisk pragmatisme fortsatt fungere som en stabiliserende kraft i forholdet mellom Kina og India i en tid da strategisk mistillit øker i skyggen av rivaliseringen mellom Kina og USA? Og hvordan bør India innrette seg i et framvoksende Kina–India–USA-triangel, der Beijing lenge har betraktet USA som den viktigste drivkraften bak spenningene, samtidig som New Delhi i økende grad blir sett på som den avgjørende faktoren?
Svarene på disse spørsmålene vil forme konturene av den asiatiske ordenen i 2026 og fremover, og avgjøre om konkurrerende sameksistens mellom Kina og India vil være mulig, eller om skarpere strategisk innretting og rivalisering blir uunngåelig i årene som kommer.
Konkurransen blir strukturell
Elementet med de største konsekvensene i Xis tale ligger i vektleggingen av teknologi og innovasjon som grunnlaget for nasjonal makt. Denne innrammingen reflekterer en sentral overbevisning i Kinas kommunistparti om at teknologisk overlegenhet avgjør strategisk autonomi, militær kapasitet og langsiktig global innflytelse. Innovasjon i Xis Kina er ikke markedsdrevet eksperimentering, den er statlig orkestrert, oppdragsorientert og i økende grad preget av behovet for sikkerhet.
For India er dette viktig fordi konkurransen med Kina er i ferd med å bli strukturell. Kinas fremskritt innen halvledere, kunstig intelligens, avansert produksjon, romteknologi og systemer med sivil-militær anvendelse endrer maktbalansen på måter som ikke kan motvirkes med trinnvise politiske tiltak. Ingen steder er dette tydeligere enn innen elektronikk og halvledere.
Til tross for USA-ledede eksportkontroller har Kina gjort jevne fremskritt på eldre chiptyper, pakkingsteknologier og erstatning av utstyr. Indias ambisjoner på halvlederområdet under landets ordninger for insentiver knyttet til produksjon, er fortsatt i startfasen og sterkt avhengig av utenlandsk kapital og kompetanse. Resultatet er ikke bare et gap, men en asymmetri som risikerer å låse India på lavere nivåer i den elektroniske verdikjeden. Det er derfor ikke overraskende at India nylig inngikk en trilateral teknologi- og innovasjonsavtale med Canada og Australia, som signaliserer et bevisst forsøk på å motvirke Kinas etablerte dominans i kritiske teknologiske verdikjeder og økosystemer for innovasjon.
Les også: Det stormfulle forholdet mellom India og Pakistan i en ustabil verden 🔒
Innen kunstig intelligens ligger Kinas fortrinn ikke bare i algoritmer, men i skal. Tilgangen til enorme datasett, statlig støttet infrastruktur for datakraft og sivil-militær integrasjon. Indias demokratiske styringsmodell, selv om den normativt sett er overlegen, begrenser hastigheten og graden av sentralisering som muliggjør strategisk bruk av KI. Det skaper et økende gap i overvåkingskapasitet, cyberoperasjoner og forståelse av situasjonen på slagmarken.
Tilsvarende utfordrer Kinas raske innføring av Industri 4.0 Indias arbeidsintensive industrimodell innen avansert produksjon og robotikk. Beijings ambisjon om å dominere industrielle standarder risikerer å marginalisere India med mindre New Delhi fremskynder den industrielle oppgraderingen i stor skala.
Xis innovasjonsfortelling besvarer dermed det første spørsmålet på en tydelig måte: Sameksistens handler ikke lenger om likeverd. Det handler om hvorvidt India kan hindre at asymmetrien blir permanent.
Begrenset konvergens i et konkurransepreget landskap
Likevel eliminerer ikke strukturell asymmetri all mulighet for samarbeid. Xis vekt på teknologisk selvforsyning avslører også Kinas økende uro for isolasjon, særlig under vedvarende vestlig press som har tiltatt med Donald Trump som USAs president. Dette skaper begrensede, men meningsfulle områder der India og Kina kan opptre som pragmatiske partnere snarere enn motstandere.
Klima- og grønn teknologi er ett slikt område. Kinas dominans innen solpaneler, batterier og elektriske kjøretøy sammenfaller med Indias enorme etterspørsel i markedet og ambisjoner for produksjon. Et samarbeid her kan fremskynde avkarbonisering og samtidig tjene interessene til det globale sør, forutsatt at India unngår avhengighet og insisterer på lokal verdiskaping.
Legemidler og helse er et annet mulig område. Indias styrke innen generiske medisiner og Kinas dominans innen aktive farmasøytiske ingredienser avdekket farlige gjensidige avhengigheter under pandemien. Et mer balansert partnerskap kan styrke motstandskraften uten å gå på kompromiss med strategiske hensyn.
Endelig representerer digital offentlig infrastruktur en mer raffinert mulighet. Indias suksess med åpne digitale plattformer for befolkningen står i kontrast til Kinas overvåkingsorienterte modell. Likevel kan samarbeid om å fastsette digitale standarder for utviklingsøkonomier gjøre det mulig for begge land å forme ikke-vestlige styringsnormer.
Disse områdene tyder på at sameksistens fortsatt er mulig, men bare gjennom selektivt engasjement. Partnerskap i denne sammenhengen for Kina og India, er ikke basert på tillit, men interesser.
Økonomisk pragmatisme under strategisk press
Hvis den strategiske tilliten er i ferd med å svekkes, kan økonomisk pragmatisme fortsatt fungere som ballast i forholdet mellom Kina og India? Kina er fortsatt en av Indias største handelspartnere. Den bilaterale handelen passerte 210 milliarder dollar i 2025, med et indisk handelsunderskudd på rundt 106 milliarder dollar. Denne ubalansen har økt kontinuerlig til tross for høyere eksport; asymmetrien har lenge vært en kilde til bekymring i India. Videre tyder Xis selvtillit når det gjelder Kinas økonomiske motstandskraft på at Beijing ikke anser økonomiske bånd som en sårbarhet, men et pressmiddel.
Samtidig har Kina grunner til å stabilisere de økonomiske forbindelsene med India. Et USA-ledet press for frakopling intensiveres. Beijing trenger store, raskt voksende markeder som ikke fullt ut er innrettet mot Washingtons inneslutningsstrategier. India passer til denne profilen. I tillegg, etter hvert som globale verdikjeder diversifiseres, erkjenner Kina at Indias satsing på produksjon kan utfylle, snarere enn erstatte, kinesiske produksjonsnettverk.
Les også: Diplomatisk dans: India og Europa styrker båndene 🔒
For India er lærdommen klar. Økonomisk engasjement med Kina er verken mulig å unngå eller tilstrekkelig i seg selv. Handel kan bare bidra til å stabilisere forholdet dersom India endrer spillereglene – ved å kreve bedre markedsadgang, fjerne handelshindre utenom toll og bygge opp egen kapasitet hjemme. Ellers risikerer økonomisk pragmatisme å forsterke strategisk avhengighet fremfor å dempe den.
En kalibrert strategi virker allerede i Indias favør, slik den nylige frihandelsavtalen med New Zealand viser. Avtalen gir India bedre tilgang til markedene i alle Comprehensive Economic Partnership (RCEP)-landene, bortsett fra Kina, og slik at landet kan utvide handelen uten å miste kontrollen over egen tollpolitikk overfor Beijing.
Militær makt uten beroligelse
Xis henvisning til Kinas økende forsvarsevne ble avgitt uten å navngi motstandere, og var et klassisk eksempel på implisitt avskrekking. Den signaliserer styrke uten eskalering. For India er budskapet imidlertid urovekkende. Kinas militære modernisering har konkrete konsekvenser langs kontroll-linjen (Line of Actual Control), i Det indiske hav og innen rom- og cyberdomenene. Den spissformulerte referansen til den enorme dammen på Yarlung Tsangpo (Brahmaputra i India) var en arrogant avvisning av bekymringer knyttet til Kinas hegemoniske ambisjoner i Himalaya. Som påpekt i en tidligere artikkel, er det viktig å knytte menneskerettighetsbruddene på det tibetanske platået til Kinas bredere geopolitiske agenda.
Fraværet av forsonende språk i Xis tale antyder at Beijing er komfortabel med å håndtere konflikter på ubestemt tid under asymmetriske forhold. Dialog er valgfri når avskrekking oppleves som tilstrekkelig. For India forsterker dette realiteten av at sameksistens blir redefinert ikke gjennom en fremforhandlet likevekt, men ved å håndtere ubalansen.
Les også: Putin besøker India: Moskva og New Delhi søker å styrke forholdet 🔒
Faren ligger i å feiltolke tilbakeholdenhet som beroligelse, en tendens som ofte forsterkes av den kinesiske presidentens uttalelser om Taiwan. Xis tale normaliserer en status quo der konflikter forblir uløste, og maktforskjeller avskrekker utfordringer. Det er verdt å merke seg at Kinas påstand om at suverenitetsspørsmål (les: Taiwan) er avklart og ikke forhandlingsbare, og ikke gjelder landets opptreden andre steder, slik man kan se i Kinas vedvarende forsøk på å gjenåpne og redefinere grensene mot India, særlig i Arunachal Pradesh. India må derfor ikke bare investere i avskrekking, men også i strategisk signalisering, og gjøre det klart at stabilitet ikke kan hvile på ensidig selvtillit alene. Å styrke grensesikkerheten for å motvirke Kinas overlegne infrastruktur og militære sammen med en fast nasjonal vilje til å imøtegå Kinas narrativ om Arunachal Pradesh, er umiddelbare oppgaver som New Delhi ikke bør overse.
USA og trekantens logikk
Den viktigste underteksten i Xis nyttårstale var USA. Selv om landet ikke ble nevnt ved navn, lå Washington i bakgrunnen av hver eneste referanse til teknologi, innovasjon og makt i Xis argumentasjon. Kinesiske myndigheter hevder at USA i økende grad undergraver forholdet mellom Kina og India ved å trekke New Delhi inn i strategier som er rettet mot å holde Kina i sjakk. Dette narrativet er avslørende. Kina erkjenner at Indias strategiske verdi har økt kraftig med USAs strategi i Indo-stillehavet – fra forsvarssamarbeid og teknologisk partnerskap til initiativer for verdikjeder. Å forbedre forholdet til India tjener Beijings interesse for å dempe USAs innflytelse samtidig som den strategiske tvetydigheten bevares.
For India er denne trekant-dynamikken uunngåelig. Et strategisk partnerskap med USA øker handlingsrommet overfor Kina, men for sterk innretting risikerer å innsnevre det diplomatiske handlingsrommet. Xis tale antyder at Beijing foretrekker et India som er økonomisk engasjert, strategisk forsiktig og selvstendig, snarere enn ideologisk på linje med Washington. Å navigere denne trekanten vil definere neste fase i forholdet mellom Kina og India.
Med blikket rettet mot 2026 og videre fremover vil Indias politiske utfordring være å føre en kalibrert avskrekking langs grensen, gjenoppta et selektivt engasjementet med Kina der økonomiske og regionale interesser er sammenfallende, og samtidig fordype strategiske partnerskap, særlig med USA, uten å stenge det diplomatiske rommet til Beijing. Å håndtere denne balansen, snarere enn å velge enten innretting eller tilpasning alene, vil sannsynligvis avgjøre om konkurrerende sameksistens er levedyktig i det kommende tiåret.
Oppsummert er Xi Jinpings nyttårstale ingen trøst for India, men den er strategisk klar. For Kina, og for Xi Jinping spesielt, er asymmetrien i maktforholdet i ferd med å bli strukturell. Økonomisk pragmatisme er betinget. Strategisk trekanttenkning er uunngåelig.
Taler vil ikke forme framtiden for forholdet mellom Kina og India, men Xi har gjort én ting klar: Kina mener å ha historien på sin side. Derfor er Indias oppgave ikke å søke beroligelse der det ikke tilbys, men å håndtere makt med strategi – ved å investere i teknologi, rekalibrere det økonomiske engasjementet, styrke avskrekkingen og bevare autonomien i en polarisert verden.
