Industridød, eller ikke industridød? Det er spørsmålet.
Bare så langt i år har Kina opparbeidet seg et handelsoverskudd på 1 billion dollar (!) med sine handelspartnere. Det skaper betydelig strukturell ubalanse i det internasjonale handelssystemet og i lengden er det ikke bærekraftig. De skadelige effektene har allerede begynt å manifestere seg: Etter å ha vært en pådriver for global vekst i årtier, er det nå tydelig at Kinas økonomiske vekst skjer på bekostning av resten av verden.
Kinas økonomiske modell er derfor et problem for den globale økonomien. Alle land er berørt på en eller annen måte, men det går hardest utover Europa. Mer spesifikt har Kinas fremgang kollidert med Europas økonomiske industrimodell, som tradisjonelt har vært avhengig av maskinverktøy- og bilindustrien, sektorer der kinesiske selskaper per i dag – på grunn av urettferdige handelspraksiser og subsidier – i stor grad utkonkurrerer sine europeiske motparter.
Med en handelsbalanse mellom Kina og EU som i galopperende tempo stadig forverres på bekostning av sistnevnte, uthuler dagens bilaterale handelsregime EUs industrielle økonomi. Denne sektoren er selve bærebjelken store deler av Europas økonomi hviler på – og i forlengelsen av det, våre politiske systemer. Dagens handelsforhold mellom Europa og Kina representerer derfor en eksistensiell trussel – ikke bare mot vår velstand, men også vår levemåte og frihet; og til syvende og sist vår suverenitet.
Dagens handelspolitiske status quo mellom Kina og EU kan ikke fortsette som før og drastiske grep må tas før det er for sent. EU står i realiteten overfor to alternativer: Fortsette som før, eller sette opp høye tollsatser for å beskytte seg selv fra en sakte men sikker industridød. Valget burde være opplagt.
Made in China 2025
Det siste tiåret har Kina fulgt en økonomisk strategi kjent som «Made in China 2025». Beijing har hatt som mål å etablere seg høyere opp i verdikjeden innen en rekke høyteknologiske industrielle produkter, og brukt statens nesten utømmelige ressurser for å nå målet. Hele modellen har vært mulig på grunn av statlige subsidier – både skjulte og åpne.
Ved å bevisst sluse statlige penger inn i investeringer i den høyteknologiske industrielle sektoren, aktivt fremme import-substitusjon, ha en kunstig lav valuta samt kunstig lave renter på lån til bedrifter, har Beijing kunnet fremme produksjon og eksport på bekostning av husholdningenes forbruk. Kombinert med enorme stordriftsfordeler har Kina opparbeidet seg en enorm konkurransefordel sammenlignet med andre land.
Les også: Nyklassisk økonomi: Veikartet som sviktet
Strategien har vært en stor suksess sett med Kinas øyne: Ikke bare har kapitalintensive høyteknologiske industrier vokst frem, men Beijing har også jobbet aktivt – og lykkes – i å beholde de arbeidsintensive industriene innenfor landets grenser. Resultatet er at verdens industri har konsentrert seg i Kina, på bekostning av industriproduksjonen i resten av verden.
Tallene taler for seg selv. Da Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001 og tollsatsene med resten av verden ble drastisk redusert, fikk det dramatiske konsekvenser for handelsstrukturen i verdensøkonomien. I 2000 hadde Kina en andel på 5,4 prosent av global industriproduksjon; i 2025 har denne andelen eksplodert til 31,6 prosent.
Trump og den amerikanske tollfaktoren
Handelsforholdet mellom verden og Kina siden sistnevntes inntreden i WTO har aldri vært balansert. Kinesiske eksportører har alltid vært avhengig av at verden har vært villig til å absorbere deres industrielle overskudd for å holde fabrikkpipene i gang. De har vært spesielt avhengig av to markeder – det amerikanske og det europeiske – for eksport av egne varer.
Men gitt den vedvarende – og økende – enorme handelsbalansen til fordel for Kina, har ordningen for lengst utlevd sin nytteverdi for USA og Europa, som trues med avindustrialisering i sakte film. Utviklingen har ikke kommet brått, men gradvis, og har vært fullt mulig å observere i samtid. USA som har et politisk system som tillater langt raskere beslutningstaking enn EU, har under president Donald Trump valgt å gripe inn med økt økonomisk proteksjonisme og sette opp høye tollsatser mot Kina.
Etter noen sektorvise tollsatser tidlig i 2018 under Trumps første presidentskap, kom den egentlige tollbomben 6. juli samme år, da USA for første gang innførte en 25 prosent toll som i praksis rammet brorparten av kinesiske eksportvarer. Nivået holdt seg uendret gjennom hele Bidens periode og frem til i år. Da Trump 2.0 ble tatt i ed, handlet han raskt og økte tollsatsene til 48 prosent.
Disse tollsatsene har utvilsomt vært et problem for Kina, men ironisk nok, det viser seg at de er et større problem for EU og det europeiske fellesmarkedet. Grunnen er enkel: Mange kinesiske industrivarer som ellers ville tatt veien til det amerikanske markedet, er omdirigert til det europeiske, og det har ført til at en allerede ufordelaktig handelsbalanse har forverret seg ytterligere.
Les også: Elektrisk sjokk fra Kina: Nå kommer nådestøtet mot bilindustrien
Utviklingen er dramatisk. Fra 2019 til 2024, da USAs toll på kinesiske varer lå på 25 prosent, kan man se en markant økning i volumet av kinesiske varer inn på det europeiske markedet. Importen steg fra 363,4 milliarder euro til 520 milliarder euro, mens eksporten i stor grad stod på stedet hvil, fra 198,5 til 213,3 milliarder euro. Det økte handelsunderskuddet fra 165 til 304 milliarder euro – nesten 60 prosent – på fem år.
I 2025, da amerikanske tollsatser mot Kina har nådd 48 prosent, er EUs handelsunderskudd med Kina estimert til å vokse betydelig: til mellom 335 og 345 milliarder euro. Det er en prosentvis økning på mellom 10,2 og 13,5 prosent på ett år (!). Det er heller ingen ende i sikte så lenge status quo i det bilaterale handelsforholdet mellom EU og Kina forblir intakt: Handelsunderskuddet vil fortsette å øke.
Industridød
Det burde være klart utover enhver tvil at utviklingen er en eksistensiell trussel for Europa. Det skader ikke bare europeisk vekst, men uthuler også europeisk industri til det punkt hvor vi ser industridød og tap av høykvalifiserte arbeidsplasser, som igjen har potensialet til å true og undergrave våre politiske systemer. Europa kan ikke lenger sitte passivt og håpe at situasjonen vil endre seg – det er uansvarlig ønsketenkning.
Etter trolig å ha forsøkt å løse problemet bak lukkede dører gjennom langvarig dialog, eskalerte situasjonen nylig. Emmanuel Macron tok et uvanlig grep sist mandag, etter sitt nylige statsbesøk til Kina der han formuerte seg usedvanlig sterkt i en offentlig kritikk av landet:
«Jeg forsøkte å forklare kineserne at deres handelsoverskudd er uholdbart fordi de i praksis undergraver sine egne kunder, særlig ved å nesten slutte å importere fra oss», sa han, og fortsatte: «I dag sitter vi fast mellom de to [USA og Kina], og det er et spørsmål om liv eller død for europeisk industri. Vi er blitt et marked som justerer seg etter andre, og det er det verste som kan skje.»
Macron kom deretter med en klar advarsel til Kina om at EU må foreta seg noe hvis situasjon ikke forandrer seg: «Jeg sa til dem at hvis de ikke reagerer, vil vi europeere bli tvunget til å ta kraftige tiltak i månedene som kommer, etter eksempel fra USA, som å innføre toll på kinesiske varer.»
En ustoppelig kraft
Kina har malt seg inne i et økonomisk hjørne som følge av en beggar-thy-neighbor-politikk[1], underbygd av en ubalansert og ikke-bærekraftig vekstmodell. Med svak intern etterspørsel fra husholdningene og en vedvarende svak boligsektor som fortsetter å trekke ned BNP, er Kina helt avhengig av å utvide sin industrielle sektor for å oppnå sitt årlige vekstmål på 5 prosent, selv om det går på bekostning av resten av verden.
Med Michael Pettis’ velkjente ord, professor i økonomi ved det prestisjefulle Peking University og en av Vestens mest anerkjente eksperter på kinesisk økonomi: «Kina har ikke noe annet valg enn å ha store handelsoverskudd. De har låst seg fast i en økonomisk modell der industriproduksjonen må vokse raskere enn BNP, som også fører til at forbruket vokser saktere», og legger til:
Les også: Når Europas motor stanser: Tysklands industrikrise og konsekvensene for EU
«Vi befinner oss derfor i en fastlåst situasjon som kan beskrives med en velkjent klisjé: Når en ustoppelig kraft – den kinesiske industriekspansjonen – møter en ubevegelig motstand – resten av verdens vilje til å si nei til mer import – må noe gi etter. Det er spenningen som ligger bak handelskonflikten med Kina.»
Som Kinas viktigste eksportmarked står Europa i frontlinjen i denne kampen, og vi har kommet til et punkt da det er for sent å snu i handelsforholdet mellom EU og Kina. Noen må gi etter, men Kina kan ikke: Landet er helt avhengig av eksporten for å opprettholde sysselsettingen – og i forlengelsen av det, sin politiske stabilitet – og kommer ikke til å forandre retning. Det har landets ledere gjort klinkende klart ved flere anledninger.
Derfor, enten godtar EU fortsettelsen av dagens handelspolitiske status quo – som vil føre til gradvis avindustrialisering – og lever med de svært usikre politiske konsekvensene; eller foretar seg noe for å beskytte sin industrielle økonomi ved å heve tollsatsene for å skjerme det indre markedet mot dumping av kinesiske industriprodukter. Det finnes ingen andre alternativer så lenge Beijing nekter å endre kurs.
Et valg mellom pest og kolera
Begge alternativer har sine fordeler og ulemper, og risikoer. Hvis EU setter opp tollsatsene, har Beijing en rekke geoøkonomiske verktøy til disposisjon for å slå tilbake. Det handler ikke bare om å sette opp sine egne høye tollsatser mot europeiske produkter, men også holde igjen forsyninger av essensielle komponenter i høyteknologiske forsyningskjeder, inkludert sjeldne jordarter og kritiske mineraler. Det vil naturligvis gjøre stor skade på den europeiske økonomien, som i verste fall kan ende opp i en dyp resesjon, hvis ikke en depresjon.
Men hvis EU ikke setter opp tollmurer, men fortsetter dagens handelspolitiske status quo, er det kun et spørsmål om tid for unionens industri i prinsippet fortrenges helt, med svært usikre politiske og økonomiske konsekvenser. Det er ikke lett å si hvordan de høyt kvalifiserte industrielle arbeidsplassene som vil gå tapt skal absorberes av resten av økonomien, og som i sin tur kan skape politisk ustabilitet.
I tillegg er det den geopolitiske- og sikkerhetspolitiske dimensjonen. Rå makt og militær styrke forutsetter en robust militær-industriell base, som igjen er tett sammenvevd med en sterk sivil industriell økonomi. Og som krigen i Ukraina så bittert har lært oss alle: Uten militær styrke, finnes ingen suverenitet. Det betyr at europeisk industridød etter all sannsynlighet vil bli etterfulgt av tap av politisk suverenitet.
Les også: Nvidias fremvekst blottlegger Europas geoøkonomiske svakhet
Med dette for øyet, ser det ut til at det førstnevnte alternativet er den eneste reelle politiske veien fremover. Den er ikke uten risiko og konsekvensene kan bli svært alvorlige, men det er fortsatt det minst dårlige valget: Det er tross alt Kina som har et enormt handelsoverskudd med EU, og unionen har all rett til å beskytte sin industri mot en urettferdig handelspraksis.
Dersom Kina velger å eskalere, vil det i stor grad gå utover dem selv, fordi EU har flere måter å slå tilbake mot Kina, inkludert svært uortodokse måter. Videre, gitt at Kina er låst i en knallhard økonomisk konkurranse med USA, kan det være at Beijing tenker seg om to ganger før de går til en økonomisk tofrontskrig.
Fra EUs perspektiv kan situasjon uansett kun bli verre, det er ingen tid å miste. Jo lenger dagens handelspolitiske status quo med Kina består, desto mer vil europeisk industri bli fortrengt, desto mer avhengig blir EU av den kinesiske økonomien, og desto flere geoøkonomiske presspunkter får Beijing til rådighet. Det vil igjen gjøre det enda vanskeligere for EU å beskytte sin industrielle økonomi – og politiske suverenitet – i årene som kommer.
Beijing har gjentatte ganger vist vilje til å bruke geoøkonomiske pressmidler for å tvinge gjennom politiske innrømmelser – både hos «partnere» og motstandere. Så, hvis europeerne ønsker å beholde sin industrielle økonomi, vil en konfrontasjon med Kina uansett komme, det er bare spørsmål om tid. Å utsette det uunngåelige gjør som oftest vondt verre: Det er sammenlignbart med å med å la sykdommen bli verre mens doktoren drøyer.
Sluttnoter
[1] Et økonomisk begrep der et land prøver å styrke sin egen økonomi på bekostning av andre, for eksempel gjennom toll, subsidier eller valutapolitikk som svekker handelspartnerne.
Trump tvinger frem EU-toll mot Kina – og Norge skvises i midten
