På 1700-tallet utspiller den jakobittiske saken seg ikke bare i de skotske høylandene: den beveger seg over hele Europa og helt til Middelhavet. Eksil, sammensvergelser og drømmer om øyriker binder Stuart-dynastiet til det opprørske Korsika.
Michel Vergé-Franceschi er professor emeritus med høyeste akademiske rang. Han ekspert på den franske marinens historie på 1600- og 1700-tallet, Korsikas historie og Stuart-dynastiet.
Vergé-Franceschi er intervjuet om det Stuart-dynastiet, det jakobittiske partiet og forbindelsene mellom Skottland og Korsika i Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits.
– Hva er det jakobittiske partiet?
– Det jakobittiske partiet oppstår i 1688, i forbindelse med Den ærerike revolusjon i England. Stuart-dynastiet, som hadde regjert siden 1603, blir styrtet da Vilhelm av Oranien, en protestant, kommer til makten. Jakob II Stuart, katolikk, flykter med sin hustru og sin nyfødte sønn, som begge ble hentet ut av London kort tid før av hertugen av Lauzun. Alle tre finner tilflukt i Frankrike hos Ludvig XIV, den avsatte kongens fetter, som gir dem residens i Saint-Germain-en-Laye.[1]
– Deretter organiseres en lojalitetsbevegelse til fordel for Stuart-ene: jakobittene – fra latin Jacobus, Jakob – arbeider for å få denne katolske kongeslekten tilbake på tronen i England og Skottland. Det er ikke bare en dynastisk sak: det er et politisk, religiøst og identitetsorientert parti som tiltrekker seg katolikker, personer i eksil og motstandere av huset Hannover. Dette partiet er både et uttrykk for nostalgi og et faktisk nettverk som består i mer enn et århundre etter det første eksilet.
– Hvor langt strekker disse nettverkene seg?
– Nettverkene er vidstrakte. I Saint-Germain-en-Laye, der Jakob II ble mottatt med stor høytid av Ludvig XIV, blir det forviste hoffet et politisk og kulturelt sentrum. Etter freden i Utrecht i 1713 må Frankrike utvise dem, og de slår seg ned i Lorraine[2] og senere i Roma. Men i mellomtiden sprer disse katolske eksilantene – irske adelsmenn, skotske offiserer, korsikanere og franskmenn – som man sammenligner med «en flokk villgjess», seg over hele Europa.
– Det gjøres forsøk på landsettinger i Irland allerede i 1690 ved Limerick; i 1707, 1715, 1717 og 1719 organiseres nye sjøekspedisjoner, og en viss Théodore, baron de Neuhoff, er med om bord. I 1707 sender Ludvig XIV også en eskadre under kommando av grev de Forbin, fra familien Lenche i Morsiglia (på Korsikas nordspiss).
Les også: I Skottland strukturerer klanene fortsatt sosiale bånd 
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
– Spania forsøker gjennom kardinal Alberoni og Cellamare-sammensvergelsen (1718–1719) å føre Stuart-ene tilbake inn i det europeiske maktspillet. Sammensvergelsen ledes av Spanias ambassadør i Paris, prinsen av Cellamare, og har som mål å styrte regenten Filip av Orléans for å sette Den katolske konge (spanskekongen Filip V) i spissen for det franske monarkiet.
– De første frimurerlosjene fungerer som forbindelsesledd og som sosiale møtesteder, men også som konspirative celler. Jakobittene holder seg skjult i Paris, men lever i stor prakt i Madrid (hertugen av Ormond), i Roma (pretendenten Jakob III (1688–1766), sønn av avdøde Jakob II, gravlagt i Saint-Germain-en-Laye), og helt ute i middelhavshavner (i Catalonia og i hertugdømmet Cardona). På Korsika fungerer sjøfolk og familier – som slekten Lenche, bosatt i Marseille og med opprinnelse på Korsika – som mellommenn. Det er altså et enormt europeisk, religiøst, frimurerisk og militært nettverk som strekker seg fra Metz, Lunéville, Nancy og Commercy helt til Avignon, den pavelige byen.
– Hvordan blir Théodore de Neuhoff, den fremtidige kongen av korsikanerne, knyttet til dette partiet?
– Neuhoff er en adelsmann av tysk opprinnelse, fra en westfalisk familie, men født i juli 1690 i Metz, et fransk bispesete, og dermed lorrainer – som Choiseul, født i Nancy. Faren, kommandant i byen, er i tjeneste hos Ludvig XIV. Han ble døpt protestant i Köln (etter morens ønske), men døpt på nytt som katolikk i Trier (etter ordre fra farens foreldre, som nettopp hadde begravet sin sønn). I ungdommen oppdras han i Versailles hos Pfalzgrevinnen (som stammer fra Stuart-ene) av grev de Mortagne, enkemann etter en Montgommery fra Skottland og Irland.
– Han omgås tidlig jakobittiske miljøer i eksil i Spania og i skjul i Paris. I Madrid får hertugen av Ormond ham viet i den kongelige kapellkirken i Escorial til en hoffdame hos dronning Elisabeth Farnese, gift med Filip V av Spania: Frøken Sarsfield, hvis far fraktet 6000 jakobitter fra Irland til Saint-Germain-en-Laye i 1688. Som datter og barnebarn av irske, ultrakatolske nasjonalister binder dette ekteskapet Neuhoff enda tettere til det spanske hoffet, der den unge baronessen av Neuhoff har ansvaret for lille Don Carlos, sønn av Filip V og Elisabeth Farnese. Hun passer ham under overoppsyn av hertuginnen av Cardona. Neuhoff, flerspråklig, deltar i sammensvergelser, omgås irske nasjonalister som har flyktet fra Ulster og møter Vatikanets agenter. Kardinal Alberoni beskytter ham, og Neuhoff beveger seg dermed mellom Madrid, Paris, Roma og London.
– Drømmer han om en trone for seg selv? Året 1736 fører ham til Korsika, samtidig som Storlogens opprettelse i Skottland finner sted i Edinburgh. Han blir utropt til kongen av korsikanerne av de lokale lederne (Ceccaldi, oberst i Filip Vs tjeneste, og hans svoger Giafferi, oberst i tjeneste hos Venezia, med støtte fra Giacinto Paoli), alle i opprør mot Genova siden 1729 – en oppstand som i Korsika, i Bustanico, ble utløst av en viss «Cardone» (merkelig nok!).
Les også: Slaget ved Brunanburh (oktober 937): Det store blodbadet 🔒
– Hans regjeringstid varer bare tre måneder, men den illustrerer perfekt sirkulasjonen av de europeiske nettverkene rundt den jakobittiske saken, ledet av de tre Keith-brødrene i Paris, Moskva og Lisboa. Jakob IIIs sønn, kalt Bonnie Prince Charlie, drømmer som enhver eksilant om å gjenerobre et kongerike, og dermed en kongetittel: Korsika er ikke bare en øy, et folk å styre. Det er et kongerike. Regnum di Corsica.
– Hvordan blir Korsika innlemmet i det jakobittiske nettverket, og hva er hensikten?
– Akkurat som Skottland er Korsika katolsk, fattig, fjellrikt, med havet som horisont, og under sterk påvirkning fra Roma. Den tiltrekker seg jakobittiske fantasier. Jakob III, den «gamle pretendenten», bosatt i Roma, nærer drømmen om å herske der. Giacinto Paoli, far til Pascal, møter Neuhoff på Korsika i 1736; Neuhoffs hustru er niese av lord Kilmarnoch, frimurer. Fra 1739, i eksil i Napoli, omgås han den adopterte datteren til lord Derwenwater, den første som førte tøyler i Frankrike. Paoli-familien, far og sønn, står i tett kontakt med losjene der disse ideene sirkulerer – og med den stadig sterkere fristelsen som vokser frem: Å gjøre Korsika til et katolsk kongerike for å gjenreise en avsatt tronkrever.
– Den skotske forfatteren og frimureren James Boswell er den som gjør Pascal Paoli til en helt, lederen for et håpets land. Derav hans to bøker: An Account of Corsica (begynnelsen av 1768), der Paoli fremstilles som sitt folks «strålende forsvarer», og senere British Essays (slutten av 1768), der tonen skifter … (Perfidious Albion![3]). Korsika blir et interessant territorium, en slags troneerstatning for de eksilerte Stuart-ene, og et område med stort potensial for rikets økonomi – særlig for eksport – ettersom øya ikke har egne verksteder eller produksjonsanlegg og derfor ville være et ypperlig marked for britiske og skotske tekstiler og varer!
– Korsikanere og highlandere ligner på hverandre: Landbruksmessig fattigdom, klanstrukturer, religiøs troskap. Begge sender sine sønner ut som leiesoldater: Skottene til Frankrike i kraft av den middelalderske «Old Alliance», korsikanerne til Spania under Den katolske konge, til pavestatens Roma (de korsikanske livvakter) og til Venezia (kristenhetens bolverk mot den osmanske sultanen). Parallellen gir næring til et forestilt brorskap.
– Støtter Frankrike Stuart-ene på en effektiv måte?
– Ja, men bare periodevis og ofte svært utilstrekkelig. Ludvig XIV tar riktignok imot Jakob II (sønn av søsteren til Ludvig XIII) og hans familie, tilbyr slottet Saint-Germain-en-Laye som eksil for hoffet hans, og han huser, finansierer og forsyner dem. Men etter Utrecht (1713) må han bøye seg for kravene fra England under hannoverdynastiet og utvise Stuart-ene.
– Ludvig XV gir koloniene sine forrang: i 1745 konsentrerer han seg om Louisbourg, Canada, Martinique og Guadeloupe. Dermed lover Frankrike hjelp under det store jakobittopprøret i 1745, men gir den ikke i praksis. I tillegg utelukker den britiske marinens overlegenhet ethvert eventyr nær de engelske kystene, og Frankrike må ta hensyn til egne ressurser og interesser (sukker fra Antillene, kaffe, bomull, tobakk).
Les også: Det store slaget ved Hastings (14. oktober 1066): Da England ble bundet til kontinentet 🔒
– Jakobittene får derfor aldri den massive støtten fra Frankrike som de fortsatt håpet på, og som kunne ha forvandlet deres drømmer og fantasier til historie. Det er en støtte som følger av situasjonen der og da. Det var aldri en langsiktig politikk og ble aldri en virkelig militær støtte.
– Den skotske ekspedisjonen til Charles-Edward Stuart, kalt Bonnie Prince Charlie, begynner i 1745, da han går i land i Skottland. Etter betydelige suksesser er han i 1747 noen kilometer fra London. Hadde han på dette tidspunktet mulighet til å styrte hannoverdynastiet for godt og gjenvinne den engelske kronen?
– Han hadde kanskje midlene. Etter sin strålende seier ved Prestonpans marsjerer han sørover. Troppene hans når Derby, mindre enn 200 km fra London. Regjeringen under hannoverdynastiet får panikk, og hovedstaden begynner å forberede evakuering. Men klanhøvdingene nekter å fortsette: De frykter en vinterkampanje og vil hjem.
– Charles-Edward vil gå videre, men gir etter. Det er et avgjørende øyeblikk: Hadde han rykket frem, kunne han kanskje ha gjeninnsatt Stuart-ene. Men nølingen bryter fremdriften. Frankrike griper heller ikke denne gangen inn på en effektiv måte. Landet venter på freden i 1748. Dette er den tapte muligheten, den siste store sjansen for jakobittene.
– Dette eventyret ender ved Culloden 16. april 1746, med et fullstendig nederlag for Stuart-ene. Hvordan utvikler den jakobittiske saken seg etter Culloden?
– Slaget ved Culloden markerer slutten på de jakobittiske drømmene. Culloden blir derfor svanesangen for Stuart-ene og en katastrofe for høylandet. Hertugen av Cumberland knuser høylenderne, klanene spres, høvdinger blir henrettet (som Kilmarnock, tanten til fru Neuhoff sin onkel, og lord Derwentwater, hvis adoptivdatter forblir Paolis beste venn til hun dør i Napoli i 1793). Den gæliske kulturen blir undertrykt, kilten forbudt, og jorden konfiskert.
– Charles-Edward flykter, forkledd og forfulgt. Han returnerer til Frankrike og drar deretter til Avignon, som tilhørte paven frem til revolusjonen. Mens han fortsatt drømmer om tronen sin, konverterer han til protestantismen i håp om å bli tatt alvorlig av engelskmennene. Dermed avskjærer han seg fra sin katolske base og særlig fra paven, som kutter støtten.
– Fratatt alt synker han ned i alkohol og dør i 1788 i Roma. Med ham dør Stuart-enes sak. Hans enke, hertuginnen av Albany, som lenge hadde vært elskerinnen til en toskansk forfatter, vil ta imot Paoli i Paris den dagen han ankommer fra London 5. april 1790 for å feire 65-årsdagen til «det korsikanske fedrelandets far»!
– Når vender Korsika selv ryggen til den jakobittiske saken?
– Korsika løsriver seg gradvis fra denne på forhånd tapte drømmen, særlig etter 1760-årene. Paoli, født i 1725, arver farens jakobittiske minne. Men etter nederlaget ved Ponte-Novo i 1769, mot 30 000 franske soldater under kommando av grev de Marbeuf (tidligere kammerherre for Stanislas i Nancy), må han gå i eksil i London. Hertugen av Lauzun kommer for å få ham ut av Korsika, slik hans grandonkel, også hertug av Lauzun, i 1688 hadde hentet den lille Jakob III og moren hans ut av London mens han ennå lå ved brystet og ammet.
Les også: Englands storstrategi 🔒
– Den britiske dragningen i Paolis Korsika dør ikke. Paoli, som vurderte å føre Korsika over til protestantismen (han sier det til grev de Neny på Korsika i 1766), slutter seg til den franske revolusjonen og prinsippet om borgernes likhet. Lorrainere blir stadig flere i Korsika: Etter Choiseuls avgjørende rolle i 1766–1768 kommer bretoneren Marbeuf fra Nancy; Boucheporn, intendanten på Korsika, og hans kone, som var fadder til Bonaparte-barna; samt en rekke militære offiserer. Deretter, i møte med Terroren[4] og med Stuart-ene utdødd (bortsett fra kardinalen av York), velger Paoli England: Korsika blir et anglo-korsikansk kongedømme fra 1794 til 1796 under Georg III, en konge av hannoverdynastiet.
– Den 5. april 1800, på hans 75-årsdag, i London, banker det hardt på døren hans (han er døv). «Helt uventet», sier han. Barnebarnet til adoptivdatteren til lord Derwentwater står foran ham: Andrea Giustiniani presenterer sin kone og sønn og ønsker ham til lykke med dagen. Et trofast vennskap gjennom fem generasjoner! Paoli dør i London i 1807. Boswell, som giftet seg i 1769 i nærvær av Paoli og sin kusine, en Montgommery fra familien til grevinnen av Mortagne, er for lengst død … Stuart-ene vil aldri regjere igjen. Flokken av villgjess er spredt.
Sluttnoter
[1] Saint-Germain-en-Laye er en forstad vest for Paris og fungerte som residens for det eksilerte Stuart-huset fra 1689 til 1713.
[2] Et departement øst i Frankrike på grensen til Tyskland.
[3] «Perfide Albion» er et fransk uttrykk som brukes om Storbritannia i betydningen «det svikefulle England».
[4] «Terroren» viser her til den mest brutale fasen av den franske revolusjonen (1793–1794), da revolusjonsregimet brukte omfattende vold, massearrestasjoner og henrettelser for å slå ned motstand.
[/ihc-hide-content
