Fra Skottland til Korsika: Stuart-dynastiets knuste drøm 🔒

Share

Pü 1700-tallet utspiller den jakobittiske saken seg ikke bare i de skotske høylandene: den beveger seg over hele Europa og helt til Middelhavet. Eksil, sammensvergelser og drømmer om øyriker binder Stuart-dynastiet til det opprørske Korsika.

Kortversjonen

  • Det jakobittiske partiet oppsto i 1688 etter Den ĂŚrerike revolusjon; Jakob II ble mottatt i eksil i Saint‑Germain‑en‑Laye av Ludvig XIV.
  • Etter freden i Utrecht 1713 ble jakobittisk hoff utvist fra Frankrike, og mange slo seg ned i Lorraine og senere i Roma.
  • ThĂŠodore de Neuhoff ble utropt til kongen av korsikanerne i 1736, men hans regjeringstid varte bare tre mĂĽneder.
  • Oppstanden i 1745 nĂĽdde Derby, men nøling fra klanhøvdinger stoppet videre fremrykning; slaget ved Culloden 1746 knuste jakobittene.
  • Korsika fungerte som et anglo-korsikansk kongedømme fra 1794 til 1796 under Georg III.

Michel VergÊ-Franceschi er professor emeritus med høyeste akademiske rang. Han ekspert pü den franske marinens historie pü 1600- og 1700-tallet, Korsikas historie og Stuart-dynastiet.

VergĂŠ-Franceschi er intervjuet om det Stuart-dynastiet, det jakobittiske partiet og forbindelsene mellom Skottland og Korsika i Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits.

– Hva er det jakobittiske partiet?

– Det jakobittiske partiet oppstĂĽr i 1688, i forbindelse med Den ĂŚrerike revolusjon i England. Stuart-dynastiet, som hadde regjert siden 1603, blir styrtet da Vilhelm av Oranien, en protestant, kommer til makten. Jakob II Stuart, katolikk, flykter med sin hustru og sin nyfødte sønn, som begge ble hentet ut av London kort tid før av hertugen av Lauzun. Alle tre finner tilflukt i Frankrike hos Ludvig XIV, den avsatte kongens fetter, som gir dem residens i Saint-Germain-en-Laye.[1]

– Deretter organiseres en lojalitetsbevegelse til fordel for Stuart-ene: jakobittene – fra latin Jacobus, Jakob – arbeider for ĂĽ fĂĽ denne katolske kongeslekten tilbake pĂĽ tronen i England og Skottland. Det er ikke bare en dynastisk sak: det er et politisk, religiøst og identitetsorientert parti som tiltrekker seg katolikker, personer i eksil og motstandere av huset Hannover. Dette partiet er bĂĽde et uttrykk for nostalgi og et faktisk nettverk som bestĂĽr i mer enn et ĂĽrhundre etter det første eksilet.

– Hvor langt strekker disse nettverkene seg?

– Nettverkene er vidstrakte. I Saint-Germain-en-Laye, der Jakob II ble mottatt med stor høytid av Ludvig XIV, blir det forviste hoffet et politisk og kulturelt sentrum. Etter freden i Utrecht i 1713 mĂĽ Frankrike utvise dem, og de slĂĽr seg ned i Lorraine[2] og senere i Roma. Men i mellomtiden sprer disse katolske eksilantene – irske adelsmenn, skotske offiserer, korsikanere og franskmenn – som man sammenligner med ÂŤen flokk villgjessÂť, seg over hele Europa.

– Det gjøres forsøk pĂĽ landsettinger i Irland allerede i 1690 ved Limerick; i 1707, 1715, 1717 og 1719 organiseres nye sjøekspedisjoner, og en viss ThĂŠodore, baron de Neuhoff, er med om bord. I 1707 sender Ludvig XIV ogsĂĽ en eskadre under kommando av grev de Forbin, fra familien Lenche i Morsiglia (pĂĽ Korsikas nordspiss).

Les også: I Skottland strukturerer klanene fortsatt sosiale bånd 🔒

Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med ĂĽ lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet

– Spania forsøker gjennom kardinal Alberoni og Cellamare-sammensvergelsen (1718–1719) ĂĽ føre Stuart-ene tilbake inn i det europeiske maktspillet. Sammensvergelsen ledes av Spanias ambassadør i Paris, prinsen av Cellamare, og har som mĂĽl ĂĽ styrte regenten Filip av OrlĂŠans for ĂĽ sette Den katolske konge (spanskekongen Filip V) i spissen for det franske monarkiet.

– De første frimurerlosjene fungerer som forbindelsesledd og som sosiale møtesteder, men ogsĂĽ som konspirative celler. Jakobittene holder seg skjult i Paris, men lever i stor prakt i Madrid (hertugen av Ormond), i Roma (pretendenten Jakob III (1688–1766), sønn av avdøde Jakob II, gravlagt i Saint-Germain-en-Laye), og helt ute i middelhavshavner (i Catalonia og i hertugdømmet Cardona). PĂĽ Korsika fungerer sjøfolk og familier – som slekten Lenche, bosatt i Marseille og med opprinnelse pĂĽ Korsika – som mellommenn. Det er altsĂĽ et enormt europeisk, religiøst, frimurerisk og militĂŚrt nettverk som strekker seg fra Metz, LunĂŠville, Nancy og Commercy helt til Avignon, den pavelige byen.

– Hvordan blir ThĂŠodore de Neuhoff, den fremtidige kongen av korsikanerne, knyttet til dette partiet?

– Neuhoff er en adelsmann av tysk opprinnelse, fra en westfalisk familie, men født i juli 1690 i Metz, et fransk bispesete, og dermed lorrainer – som Choiseul, født i Nancy. Faren, kommandant i byen, er i tjeneste hos Ludvig XIV. Han ble døpt protestant i KĂśln (etter morens ønske), men døpt pĂĽ nytt som katolikk i Trier (etter ordre fra farens foreldre, som nettopp hadde begravet sin sønn). I ungdommen oppdras han i Versailles hos Pfalzgrevinnen (som stammer fra Stuart-ene) av grev de Mortagne, enkemann etter en Montgommery fra Skottland og Irland.

– Han omgĂĽs tidlig jakobittiske miljøer i eksil i Spania og i skjul i Paris. I Madrid fĂĽr hertugen av Ormond ham viet i den kongelige kapellkirken i Escorial til en hoffdame hos dronning Elisabeth Farnese, gift med Filip V av Spania: Frøken Sarsfield, hvis far fraktet 6000 jakobitter fra Irland til Saint-Germain-en-Laye i 1688. Som datter og barnebarn av irske, ultrakatolske nasjonalister binder dette ekteskapet Neuhoff enda tettere til det spanske hoffet, der den unge baronessen av Neuhoff har ansvaret for lille Don Carlos, sønn av Filip V og Elisabeth Farnese. Hun passer ham under overoppsyn av hertuginnen av Cardona. Neuhoff, flersprĂĽklig, deltar i sammensvergelser, omgĂĽs irske nasjonalister som har flyktet fra Ulster og møter Vatikanets agenter. Kardinal Alberoni beskytter ham, og Neuhoff beveger seg dermed mellom Madrid, Paris, Roma og London.

– Drømmer han om en trone for seg selv? Året 1736 fører ham til Korsika, samtidig som Storlogens opprettelse i Skottland finner sted i Edinburgh. Han blir utropt til kongen av korsikanerne av de lokale lederne (Ceccaldi, oberst i Filip Vs tjeneste, og hans svoger Giafferi, oberst i tjeneste hos Venezia, med støtte fra Giacinto Paoli), alle i opprør mot Genova siden 1729 – en oppstand som i Korsika, i Bustanico, ble utløst av en viss ÂŤCardoneÂť (merkelig nok!).

Les også: Slaget ved Brunanburh (oktober 937): Det store blodbadet 🔒

– Hans regjeringstid varer bare tre mĂĽneder, men den illustrerer perfekt sirkulasjonen av de europeiske nettverkene rundt den jakobittiske saken, ledet av de tre Keith-brødrene i Paris, Moskva og Lisboa. Jakob IIIs sønn, kalt Bonnie Prince Charlie, drømmer som enhver eksilant om ĂĽ gjenerobre et kongerike, og dermed en kongetittel: Korsika er ikke bare en øy, et folk ĂĽ styre. Det er et kongerike. Regnum di Corsica.

– Hvordan blir Korsika innlemmet i det jakobittiske nettverket, og hva er hensikten?

– Akkurat som Skottland er Korsika katolsk, fattig, fjellrikt, med havet som horisont, og under sterk pĂĽvirkning fra Roma. Den tiltrekker seg jakobittiske fantasier. Jakob III, den ÂŤgamle pretendentenÂť, bosatt i Roma, nĂŚrer drømmen om ĂĽ herske der. Giacinto Paoli, far til Pascal, møter Neuhoff pĂĽ Korsika i 1736; Neuhoffs hustru er niese av lord Kilmarnoch, frimurer. Fra 1739, i eksil i Napoli, omgĂĽs han den adopterte datteren til lord Derwenwater, den første som førte tøyler i Frankrike.  Paoli-familien, far og sønn, stĂĽr i tett kontakt med losjene der disse ideene sirkulerer – og med den stadig sterkere fristelsen som vokser frem: Å gjøre Korsika til et katolsk kongerike for ĂĽ gjenreise en avsatt tronkrever.

– Den skotske forfatteren og frimureren James Boswell er den som gjør Pascal Paoli til en helt, lederen for et hĂĽpets land. Derav hans to bøker: An Account of Corsica (begynnelsen av 1768), der Paoli fremstilles som sitt folks ÂŤstrĂĽlende forsvarerÂť, og senere British Essays (slutten av 1768), der tonen skifter … (Perfidious Albion![3]). Korsika blir et interessant territorium, en slags troneerstatning for de eksilerte Stuart-ene, og et omrĂĽde med stort potensial for rikets økonomi – sĂŚrlig for eksport – ettersom øya ikke har egne verksteder eller produksjonsanlegg og derfor ville vĂŚre et ypperlig marked for britiske og skotske tekstiler og varer!

– Korsikanere og highlandere ligner pĂĽ hverandre: Landbruksmessig fattigdom, klanstrukturer, religiøs troskap. Begge sender sine sønner ut som leiesoldater: Skottene til Frankrike i kraft av den middelalderske ÂŤOld AllianceÂť, korsikanerne til Spania under Den katolske konge, til pavestatens Roma (de korsikanske livvakter) og til Venezia (kristenhetens bolverk mot den osmanske sultanen). Parallellen gir nĂŚring til et forestilt brorskap.

– Støtter Frankrike Stuart-ene pĂĽ en effektiv mĂĽte?

– Ja, men bare periodevis og ofte svĂŚrt utilstrekkelig. Ludvig XIV tar riktignok imot Jakob II (sønn av søsteren til Ludvig XIII) og hans familie, tilbyr slottet Saint-Germain-en-Laye som eksil for hoffet hans, og han huser, finansierer og forsyner dem. Men etter Utrecht (1713) mĂĽ han bøye seg for kravene fra England under hannoverdynastiet og utvise Stuart-ene.

– Ludvig XV gir koloniene sine forrang: i 1745 konsentrerer han seg om Louisbourg, Canada, Martinique og Guadeloupe. Dermed lover Frankrike hjelp under det store jakobittopprøret i 1745, men gir den ikke i praksis. I tillegg utelukker den britiske marinens overlegenhet ethvert eventyr nĂŚr de engelske kystene, og Frankrike mĂĽ ta hensyn til egne ressurser og interesser (sukker fra Antillene, kaffe, bomull, tobakk).

Les også: Det store slaget ved Hastings (14. oktober 1066): Da England ble bundet til kontinentet 🔒

– Jakobittene fĂĽr derfor aldri den massive støtten fra Frankrike som de fortsatt hĂĽpet pĂĽ, og som kunne ha forvandlet deres drømmer og fantasier til historie. Det er en støtte som følger av situasjonen der og da. Det var aldri en langsiktig politikk og ble aldri en virkelig militĂŚr støtte.

– Den skotske ekspedisjonen til Charles-Edward Stuart, kalt Bonnie Prince Charlie, begynner i 1745, da han gĂĽr i land i Skottland. Etter betydelige suksesser er han i 1747 noen kilometer fra London. Hadde han pĂĽ dette tidspunktet mulighet til ĂĽ styrte hannoverdynastiet for godt og gjenvinne den engelske kronen?

– Han hadde kanskje midlene. Etter sin strĂĽlende seier ved Prestonpans marsjerer han sørover. Troppene hans nĂĽr Derby, mindre enn 200 km fra London. Regjeringen under hannoverdynastiet fĂĽr panikk, og hovedstaden begynner ĂĽ forberede evakuering. Men klanhøvdingene nekter ĂĽ fortsette: De frykter en vinterkampanje og vil hjem.

– Charles-Edward vil gĂĽ videre, men gir etter. Det er et avgjørende øyeblikk: Hadde han rykket frem, kunne han kanskje ha gjeninnsatt Stuart-ene. Men nølingen bryter fremdriften. Frankrike griper heller ikke denne gangen inn pĂĽ en effektiv mĂĽte. Landet venter pĂĽ freden i 1748. Dette er den tapte muligheten, den siste store sjansen for jakobittene.

– Dette eventyret ender ved Culloden 16. april 1746, med et fullstendig nederlag for Stuart-ene. Hvordan utvikler den jakobittiske saken seg etter Culloden?

– Slaget ved Culloden markerer slutten pĂĽ de jakobittiske drømmene. Culloden blir derfor svanesangen for Stuart-ene og en katastrofe for høylandet. Hertugen av Cumberland knuser høy­lenderne, klanene spres, høvdinger blir henrettet (som Kilmarnock, tanten til fru Neuhoff sin onkel, og lord Derwentwater, hvis adoptivdatter forblir Paolis beste venn til hun dør i Napoli i 1793). Den gĂŚliske kulturen blir undertrykt, kilten forbudt, og jorden konfiskert.

– Charles-Edward flykter, forkledd og forfulgt. Han returnerer til Frankrike og drar deretter til Avignon, som tilhørte paven frem til revolusjonen. Mens han fortsatt drømmer om tronen sin, konverterer han til protestantismen i hĂĽp om ĂĽ bli tatt alvorlig av engelskmennene. Dermed avskjĂŚrer han seg fra sin katolske base og sĂŚrlig fra paven, som kutter støtten.

– Fratatt alt synker han ned i alkohol og dør i 1788 i Roma. Med ham dør Stuart-enes sak. Hans enke, hertuginnen av Albany, som lenge hadde vĂŚrt elskerinnen til en toskansk forfatter, vil ta imot Paoli i Paris den dagen han ankommer fra London 5. april 1790 for ĂĽ feire 65-ĂĽrsdagen til ÂŤdet korsikanske fedrelandets farÂť!

– NĂĽr vender Korsika selv ryggen til den jakobittiske saken?

– Korsika løsriver seg gradvis fra denne pĂĽ forhĂĽnd tapte drømmen, sĂŚrlig etter 1760-ĂĽrene. Paoli, født i 1725, arver farens jakobittiske minne. Men etter nederlaget ved Ponte-Novo i 1769, mot 30 000 franske soldater under kommando av grev de Marbeuf (tidligere kammerherre for Stanislas i Nancy), mĂĽ han gĂĽ i eksil i London. Hertugen av Lauzun kommer for ĂĽ fĂĽ ham ut av Korsika, slik hans grandonkel, ogsĂĽ hertug av Lauzun, i 1688 hadde hentet den lille Jakob III og moren hans ut av London mens han ennĂĽ lĂĽ ved brystet og ammet.

Les også: Englands storstrategi 🔒

– Den britiske dragningen i Paolis Korsika dør ikke. Paoli, som vurderte ĂĽ føre Korsika over til protestantismen (han sier det til grev de Neny pĂĽ Korsika i 1766), slutter seg til den franske revolusjonen og prinsippet om borgernes likhet. Lorrainere blir stadig flere i Korsika: Etter Choiseuls avgjørende rolle i 1766–1768 kommer bretoneren Marbeuf fra Nancy; Boucheporn, intendanten pĂĽ Korsika, og hans kone, som var fadder til Bonaparte-barna; samt en rekke militĂŚre offiserer. Deretter, i møte med Terroren[4] og med Stuart-ene utdødd (bortsett fra kardinalen av York), velger Paoli England: Korsika blir et anglo-korsikansk kongedømme fra 1794 til 1796 under Georg III, en konge av hannoverdynastiet.

– Den 5. april 1800, pĂĽ hans 75-ĂĽrsdag, i London, banker det hardt pĂĽ døren hans (han er døv). ÂŤHelt uventetÂť, sier han. Barnebarnet til adoptivdatteren til lord Derwentwater stĂĽr foran ham: Andrea Giustiniani presenterer sin kone og sønn og ønsker ham til lykke med dagen. Et trofast vennskap gjennom fem generasjoner! Paoli dør i London i 1807. Boswell, som giftet seg i 1769 i nĂŚrvĂŚr av Paoli og sin kusine, en Montgommery fra familien til grevinnen av Mortagne, er for lengst død … Stuart-ene vil aldri regjere igjen. Flokken av villgjess er spredt.

Sluttnoter

[1] Saint-Germain-en-Laye er en forstad vest for Paris og fungerte som residens for det eksilerte Stuart-huset fra 1689 til 1713.

[2] Et departement øst i Frankrike pü grensen til Tyskland.

[3] ÂŤPerfide AlbionÂť er et fransk uttrykk som brukes om Storbritannia i betydningen ÂŤdet svikefulle EnglandÂť.

[4] «Terroren» viser her til den mest brutale fasen av den franske revolusjonen (1793–1794), da revolusjonsregimet brukte omfattende vold, massearrestasjoner og henrettelser for å slå ned motstand.

[/ihc-hide-content

Skottlands storstrategi 🔒

Guy-Alexandre Le Roux
Guy-Alexandre Le Roux
Journalist Revue Conflits.
Bell Icon

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For ü støtte oss abonnÊr eller donÊr!

Innholdsfortegnelse [hide]

Les mer

Siste nytt