Latinsk liberalisme og Korsikas republikk som politisk laboratorium

source_url:

Rousseau tok Korsikas politiske eksperiment på alvor, og Boswell gjorde det kjent over hele Europa. Øyrepublikken bidro til å inspirere revolusjonene som senere skulle forandre den vestlige verden.

Finnes det en særegen latinsk liberal tradisjon, forskjellig fra den anglosaksiske liberalismen? Antoine-Baptiste Filippi hevder at Korsika mellom 1729 og 1804 var et laboratorium for en sammenhengende politisk tenkning: en middelhavsk, katolsk og statsborgerlig liberalisme som ikke lar seg redusere til Locke og Smith. Tre skikkelser legemliggjør denne tradisjonen: Théodore de Neuhoff, Pasquale Paoli og Napoléon Bonaparte – som ifølge Filippi delte den samme styringsfilosofien, bygget på balanse mellom individuelle rettigheter og det statsborgerlige fellesskapet, mellom frihet og likhet, mellom en sterk stat og mellomliggende samfunnsorganer. Å anerkjenne denne tradisjonen gir den europeiske politiske moderniteten tilbake en dybde som standardhistoriografien ofte overser: Fra den korsikanske grunnloven av 1755 til Code civil av 1804, fra Leo XIIIs sosialencyklikaer til etterkrigstidens europeiske kristendemokrati trer én og samme intellektuelle familie frem. Finnes det en særegen latinsk liberal tradisjon, forskjellig fra den anglosaksiske liberalismen som vi har arvet det meste av vokabularet fra? Spørsmålet kan virke bysantinsk. Ved nærmere ettertanke er det avgjørende. Det bestemmer hvordan vi leser det europeiske 1700-tallet, den franske revolusjonen, Napoleon, den katolske sosiallæren på 1800-tallet og til og med den europeiske integrasjonen etter andre verdenskrig. Hvis en slik tradisjon finnes – middelhavsk, katolsk, statsborgerlig, umulig å redusere til Locke og Smith – gir den den europeiske politiske moderniteten tilbake en dybde som standardhistoriografien ofte overser. Og det er nettopp denne tesen Antoine-Baptiste Filippi forsvarer i et essay utgitt i Milano i 2019: La Corse, terre de droit, ou Essai sur le libéralisme latin et la révolution philosophique corse (1729–1804), publisert av Mimesis Edizioni i serien Law without Law, redigert av rettssosiologen Morris L. Ghezzi.

En tese, et laboratorium

Antoine-Baptiste Filippi hevder at Korsika mellom 1729, året for øyas opprør mot Genova, og 1804, Napoleons keiserkroning, var et laboratorium for en sammenhengende politisk tenkning som han foreslår å kalle latinsk liberalisme. Han følger sporene av den gjennom tre skikkelser som, til tross for ulike historiske sammenhenger og temperamenter, ifølge ham delte den samme styringsfilosofien: Théodore de Neuhoff, den westfalske baronen som for en kort tid var konge av Korsika i 1736; Pasquale Paoli, Generale della Nazione fra 1755 til 1769 og grunnlegger av Den korsikanske republikk; og Napoléon Bonaparte, korsikaneren som ble førstekonsul og deretter keiser av franskmennene. Tesens dristighet er åpenbar: Napoleon som liberaler? Den franske leseren har Constant i bakhodet. Filippi svarer, og vi skal senere se hvordan.

Pasquale Paolis korsikanske republikk er i seg selv en av de mest oppsiktsvekkende episodene i det politiske Europas 1700-tall, og glemselen rundt den er en av de mest seiglivede hukommelsessviktene i fransk historieskrivning. Paoli ble valgt til nasjonens general av consultaen i Sant’Antone della Casabianca i juli 1755, tretti år gammel. I november samme år ga han Korsika en skriftlig grunnlov, fjorten år før den amerikanske grunnloven ble vedtatt, og trettifire år før den franske grunnloven av 1791. Teksten innførte et representativt styre der den lovgivende makten lå hos en valgt forsamling (Dieta generale), der stemmeretten var formuesbasert, men åpen for alle familieoverhoder over tjuefem år, og der den utøvende makten ble lagt til et statsråd som general Paoli organiserte og ledet. Rousseau, som ble bedt om å bidra, skrev i 1764 et Prosjekt til grunnlov for Korsika, som forble ufullført; Bentham fant stoff til ettertanke der; James Boswell viet i 1768 sitt Account of Corsica til å hylle Paolis verk, som sirkulerte i hele det opplyste Europa. Den korsikanske republikken gikk altså forut for, og inspirerte, de store politiske revolusjonene ved århundrets slutt.

Fem bærende trekk

Antoine-Baptiste Filippi identifiserer fem trekk som til sammen utgjør kjennetegnet på den latinske liberalismen og skiller den fra dens anglosaksiske slektning.

Det første er balansen mellom individuelle rettigheter og det statsborgerlige fellesskapet, med en «klar overvekt» for sistnevnte. Den korsikanske grunnloven av 1755 «grunnlegger friheten for fellesskapet», men tematiserer ikke individet slik den anglo-korsikanske grunnloven av 1794 skulle gjøre, under britisk protektorat under terroren. Filippi siterer Paoli:

«Så lenge jeg står i spissen, vil jeg aldri anerkjenne andre herrer enn loven.»

I denne tradisjonen er frihet ikke retten til å få være i fred; den er forutsetningen for aktiv politisk deltakelse. Den latinske borgeren er i sitt vesen en aktivt handlende borger.

Det andre trekket er balansen mellom frihet og likhet. Den korsikanske egalitære mentaliteten, som allerede på 1300-tallet hadde gjort slutt på føydalismen gjennom Sambucuccio d’Alandos opprør mot den cinarchesiske adelen, hindret at den «overdrevne ulikheten i formuer» sprengte den statsborgerlige samhørigheten. Filippi ser her et ekko av den greske falanksen, der borgerskapet forutsatte at hoplitten var likestilt med sidemannen i geleddet. For Filippi, som for Paoli, er frihet og likhet i den latinske verden ikke de motstridende begrepene som anglosaksisk liberal tenkning ofte stiller opp mot hverandre; de er to sider av den samme statsborgerlige samfunnsforståelsen.

Det tredje trekket er den katolske religionens plass: verken teokrati eller militant laisisme. Paoli sammenfatter denne posisjonen i en knapp formulering som fortjener å siteres i sin helhet, fordi den kunne stått som epigraf for hele den latinske liberalismen:

«Vi ønsker respekt for presteskapet uten teokrati, og toleranse uten ateisme.»

Det korsikanske presteskapet var patriotisk og knyttet til uavhengighetssaken, men staten delegerte ikke politikken til det. Staten respekterte det hellige, men underordnet seg det ikke. Dette er, nesten ord for ord, programmet Leo XIII skulle trekke opp et århundre senere for den katolske sosiallæren: verken fiendtlig adskillelse eller oppslukende sammenblanding.

Det fjerde trekket er en sterk stat, men en stat med sosial innretning. Théodore de Neuhoff talte i sin regjeringsplan fra 1736 om å kombinere «det absolutte kongelige prerogativ» med «det republikanske styrets mildhet», en formulering som ville støtt en liberaler av reneste støpning, men som nettopp fanger ånden i den latinske liberalismen. Staten er ikke frihetens naturlige fiende; dersom den er riktig innrettet, er den frihetens fremste instrument. Denne ideen gjenfinnes også hos Liberatore i hans Principes d’économie politique (1889), hos Sturzo i hans kritikk av den fascistiske panstatismen – som er mer subtil enn en prinsipiell antistatlighet – og hos fedrene til etterkrigstidens europeiske kristendemokrati. Den latinske staten må være sterk nok til å kunne være sosial, og tilstrekkelig innrammet til ikke å sluke samfunnet.

Les også: Fra Skottland til Korsika: Stuart-dynastiets knuste drøm 🔒

Det femte og siste trekket er folket i våpen, i motsetning til den stående hæren eller leiesoldatene. Antoine-Baptiste Filippi ser i dette Machiavellis direkte etterliv (Fyrsten, kapittel XII) og det fjerne ekkoet av de greske bystatene. Paoli skrev:

«I et fritt land må hver borger være soldat og alltid holde seg klar til å forsvare sine rettigheter med våpen. Regulære tropper gjør mer for despotiet enn for friheten.»

Antoine-Baptiste Filippi minner om et slående faktum: I Den korsikanske republikk grep til og med kvinner til våpen – Rosanna Franceschetti i slaget ved Borgo i 1768 – og Napoleon skulle senere si, knapt og presist: «Hæren, det er nasjonen.» Borger-soldaten er ikke et redskap for makten; han er makten selv i virksomhet.

Rett på sak: Napoleon-spørsmålet

Å føre linjen videre til Napoleon er bokens store dristighet, og det grepet som vil møte størst motstand hos den franske liberale leseren formet av Constant. De l’esprit de conquête et de l’usurpation, utgitt i Hannover i januar 1814 under keiserrikets fall, står i den franske tradisjonen som den kanoniske kritikken av bonapartismen: Napoleon fremstår der som usurpatoren som forsøkte å gjenopprette, med våpenmakt, et gammelt utbyttingssystem uforenlig med den moderne samfunnstilstanden. Filippi avviser ikke Constant; han avgrenser rekkevidden av kritikken hans. Tesen hans gjør ikke Napoleon til liberaler i den forstand Bastiat ville forstått ordet, noe som ville være absurd. Den gjør Napoleon til den middelhavske videreføreren av en bestemt latinsk tenkning om byen og staten, som forstår politisk frihet i romersk og machiavellisk forstand – som deltakelse i res publica – snarere enn i jeffersonsk forstand som fravær av tvang.

Sett fra denne vinkelen holder argumentet. Napoleons dannelsesår ved Brienne, preget av Plutark og Rousseau, den aldri fornektede beundringen for Paoli (som han kaller «Babbu» i sin ungdomskorrespondanse, før bruddet i 1793), Code civil som republikansk kodifisering av retten, konkordatet av 1801, som regulerte religionsspørsmålet etter en formel helt i Paolis ånd (respekt for presteskapet uten teokrati), det militære meritokratiet som erstattet fødsel med statsborgerlig fortjeneste, setningen fra Saint Helena:

«Jeg ville i en stat med førti millioner individer virkeliggjøre det Sparta og Athen hadde gjort.»

Alt dette tegner en skikkelse som den anglosaksiske liberale tolkningsrammen ikke fanger opp, men som den latinske tolkningsrammen lar tre frem. Filippi plasserer seg dermed, uten å si det, i en minoritetslinje, men en respektabel sådan, som omfatter Stendhal, Quinet, Nietzsche i enkelte passasjer, Las Cases som vitne og, i nyere tid, Patrice Gueniffey: å ta Napoleon på alvor som politisk tenker, og ikke bare som erobrer.

Les også: Vatikanets realisme 🔒

Dette fritar ikke Napoleon for Constants kritikk: Når det gjelder den keiserlige erobringspraksisen, konfiskeringen av den offentlige debatten og instrumentaliseringen av opinionen, har Constant rett og Napoleon tar feil. Men når det gjelder politisk filosofi, forståelsen av borgerskap og rett, viser Filippi at man kan forene Constants beundring for de modernes frihet med erkjennelsen av at denne friheten også ble tenkt, i middelhavstradisjonen, i begreper Constant selv kjente – han kalte dem «de gamles frihet» – uten å kunne kjenne seg igjen i dem.

Kontrasten til den anglosaksiske liberalismen

Bokens store klarhet ligger i kontrasten den etablerer mellom de to familiene. Den anglosaksiske liberalismen, skriver Filippi i konklusjonen, «av borgerlig og individualistisk ånd, tenderer mot å berike privatpersoner», noe som riktignok bidrar til statens styrke, men fortsatt er underordnet individenes velstand. Den latinske liberalismen, derimot, «tenderer først mot å berike fellesskapet, byen, staten». Forskjellen er ikke liten: Den innebærer to forståelser av eiendom (individuelt instrument versus sosial funksjon), to forståelser av arbeid (kontraktuell utveksling versus deltakelse i det felles verket), to forståelser av retten (vern om individuelle prerogativer versus pluralistisk organisering av statsfellesskapet), to forståelser av staten (nødvendig onde versus instrument for det felles beste).

Antoine-Baptiste Filippi vedkjenner seg denne forskjellen uten å gjøre den manikeisk. Han sier ikke at den latinske liberalismen er overlegen; han sier at den finnes, at den er sammenhengende, og at den har sin egen genealogi. Det som endrer bildet, er at man slutter å lese den europeiske politiske moderniteten utelukkende etter engelsk modell. De korsikanske grunnlovene av 1736 og 1755, den franske Code civil av 1804, sosialencyklikaene til Leo XIII og Pius XI, don Luigi Sturzos politiske tenkning, programmet til det europeiske kristendemokratiet grunnlagt av De Gasperi, Schuman og Adenauer – alt dette tilhører én og samme intellektuelle familie, én og samme måte å tenke det politiske på, som ikke er et biprodukt av engelsk liberalisme, men en parallell, samtidig og tidvis eldre tradisjon.

Fra Korsika til Leo XIII

For den som følger den katolske sosiallærens genealogi, viser Antoine-Baptiste Filippis kategori seg å være fruktbar. Liberatore, den napolitanske jesuitten hvis Principes d’économie politique fra 1889 beredte grunnen for Rerum novarum, er nettopp, i Filippis språk, en teoretiker for den latinske liberalismen før begrepet fantes. Hans kritikk av Says rent kontraktualistiske eiendomsforståelse, hans korreksjon av Bastiats teori om arbeid, hans rehabilitering av luksuslovene mot den liberale ortodoksien, hans forsvar for subsidiaritet mot den oppslukende staten, hans avvisning av den sekulariserte staten som gjør seg selv til Gud: Alt dette utgjør det latinske programmet slik Filippi definerer det. Leo XIII, som leste Bastiat i Perugia, men var formet ved den samme romersk-napolitanske skolen som Liberatore, undertegnet i 1891 en encyklika som, i det kirkelige læreembetets språk, er det mest fullendte uttrykket for den latinske liberalismen anvendt på det moderne sosiale spørsmålet.

Les også: Babel eller Jerusalem? Pave Leo XIV om kunstig intelligens

Don Sturzo skulle videreføre den politiske oversettelsen av dette med Partito Popolare Italiano i 1919, og med den pluralistiske sosiologien han utviklet i eksil mot den fascistiske panstatismen. Den europeiske integrasjonen etter andre verdenskrig, rundt De Gasperi, Schuman og Adenauer, skulle føre denne tradisjonen opp på kontinentalt nivå. Filippi skriver ikke denne historien; den er bokens naturlige horisont.

Hvorfor denne kategorien er nyttig i dag

Tre grunner, til slutt, til å ta Antoine-Baptiste Filippis forslag på alvor.

For det første gir den europeisk politisk tenkning tilbake dens faktiske mangfold. Å redusere liberalismen til dens anglosaksiske versjon er å frata det kontinentale Europa en egen politisk grammatikk, og dømme det til å forstå seg selv som forsinkelse eller forvrengning i forhold til en modell som aldri har vært universell. Den latinske genealogien – korsikansk, napolitansk, fransk, spansk, latinamerikansk – har sine begreper, sine skikkelser, sine tekster, sin indre sammenheng. Den fortjener å bli behandlet som det den er.

Dernest åpner den for en dialog med den franske tradisjonen. Bastiat, Constant og Tocqueville kan ikke reduseres til kategorien «latinsk liberalisme»; de står i intens dialog med sine anglosaksiske motstykker, og deler ofte deres orientering. Men den franske tradisjonen er heller ikke bare et fransk mellomledd for britisk liberalisme. Den har sin egen middelhavske dybde, som gjenkjennes i doktrinen om republikansk suverenitet, i den plassen staten tilkjennes, og i rollen som gis til mellomliggende samfunnsorganer. Filippis kategori gjør det mulig å tenke denne særegenheten uten å diskvalifisere den.

Til sist, og kanskje fremfor alt, gir den oss begrepsmessige redskaper til å tenke om Europas samtidige utfordringer. Når Den europeiske union nøler mellom en modell for et åpent marked inspirert av anglosaksisk tenkning og en tradisjon for offentlige tjenester inspirert av den latinske tradisjonen, er det ikke bare en teknisk debatt om regulering: Det er et sammenstøt mellom to politiske filosofier som hver har sin historie og sin indre sammenheng. Å forstå at begge finnes, at de har sameksistert i tre århundrer, og at de noen ganger har beriket hverandre gjensidig, er en forutsetning for en opplyst debatt.

Å lese Antoine-Baptiste Filippi er å tre inn i denne samtalen gjennom en uventet dør: en liten øy som mellom 1729 og 1804 kanskje tenkte mer over moderne politisk frihet enn man vanligvis medgir. Paolis korsikanske republikk er ikke bare en lokal episode; den er et laboratorium som Boswell gjorde kjent for hele Europa, som Rousseau tok på alvor, og som Bonaparte skulle løfte opp til kontinental skala. Og bak dette laboratoriet finnes en tanketradisjon – middelhavsk, gresk-romersk, katolsk, statsborgerlig – som vi i langt større grad er arvinger til enn vi vet.

Mahan vs Corbett – Forløperne til moderne maritim strategi 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.