Med Magnifica Humanitas, Leo XIVs første encyklika om kunstig intelligens, plasserer paven den teknologiske utfordringen i sentrum av Kirkens sosiallære.
Les teksten til encyklikaen.
Teksten viderefører Den katolske kirkens sosiallære, slik den i moderne tid særlig ble formet av Leo XIIIs encyklika. Den bygger på lesningen av Bibelen og på Kirkens teologiske erfaring.
Den sentrale geopolitiske tesen er at krig, forsterket av kunstig intelligens, er i ferd med å bli «banalisert», og at bare en «kjærlighetens sivilisasjon» bygget på rettferdighet kan stå imot denne utviklingen.
Publisert 15. mai 2026, på årsdagen for Rerum novarum, bærer Leo XIVs encyklika Magnifica Humanitas en programmatisk undertittel: «om vern av mennesket i den kunstige intelligensens tidsalder». Selv om dokumentet åpner med en omfattende gjennomgang av Kirkens sosiallære, utgjør kapittel 3, 4 og 5 en egentlig analyse av vår tids teknologiske makt og dens følger for arbeid, offentlig sannhet og fred.
Det er disse kapitlene vi konsentrerer oss om her, uten å se bort fra innledningen, der Leo XIV oppsummerer Kirkens sosiallære fra Leo XIII og fremover. Den røde tråden er et dobbelt bibelsk bilde: Babels tårn, «et verk unnfanget uten henvisning til Gud», og Nehemjas gjenoppbygging av Jerusalems murer, «et verk preget av delt ansvar». «Den storslåtte menneskeheten skapt av Gud står i dag overfor et avgjørende valg: å reise et nytt Babels tårn eller å bygge byen der Gud og menneskeheten bor sammen», heter det i encyklikaens første setning.
Et teknologisk maktsentrum som er blitt privat
Den tydeligste geopolitiske diagnosen i encyklikaen gjelder maktforskyvningen. Leo XIV konstaterer at innovasjon ikke lenger styres av statene. «Tidligere var det først og fremst statene som ledet og styrte innovasjonen. I dag er det derimot private aktører, ofte transnasjonale, med ressurser og evne til å gripe inn som overgår mange regjeringers, som er de viktigste drivkreftene i utviklingen.» Kapittel 3 utvikler denne innsikten videre: Kontrollen over plattformer, infrastruktur, data og regnekraft ligger hos store økonomiske aktører som fastsetter «vilkårene for tilgang, reglene for synlighet og mulighetene for deltakelse».
Paven understreker en ny og grunnleggende ugjennomsiktighet. KI-systemer, skriver han, er i større grad «dyrket frem» enn «bygget»: Selv utviklerne vet lite om hvordan de faktisk fungerer. Når kunnskapen er så skjevt fordelt, blir også makten skjevt fordelt. Leo XIV advarer om at KI «først og fremst har en tendens til å styrke makten til dem som allerede har økonomiske ressurser, kompetanse og tilgang til data». Risikoen er at små grupper kan «styre informasjon og forbruk, påvirke demokratiske prosesser og forme økonomien til egen fordel».
Svaret som foreslås, kan oppsummeres i ett ord, som paven selv gjør krav på: «avvæpne». «Å avvæpne KI er å trekke den ut av logikken i en væpnet konkurranse som i dag ikke lenger bare er militær, men også økonomisk og kognitiv.» Teksten retter seg uttrykkelig mot kappløpet om «den mest effektive algoritmen og den største databanken for å befeste et geopolitisk eller kommersielt fortrinn».
Les også: Den hellige stol: En helt spesiell form for makt 🔒
Leo XIV peker direkte på «de nye KI-monopolene» og gjør eierskapet til data til et spørsmål om fellesgode: «Eierskapet til data kan ikke overlates utelukkende til private aktører, men må reguleres.»
Arbeid, sannhet, frihet: den digitale omstillingens bruddlinjer
Kapittel 4 undersøker de konkrete følgene av denne omveltningen.
Når det gjelder arbeid, avviser encyklikaen en enkel teknologisk optimisme. De «nye måtene» å arbeide på er langt fra nødvendigvis bedre. De kan «paradoksalt nok avkvalifisere arbeidere, utsette dem for automatisert overvåkning og henvise dem til rigide og repetitive oppgaver». I den «fjerde industrielle revolusjon» frykter paven «en betydelig og rask sammentrekning av tilgjengelige arbeidsplasser» og økende lønnsforskjeller.
«Det er naturligvis ønskelig at teknologien avlaster mennesket fra særlig tunge, repetitive eller farlige arbeidsoppgaver, og at den gir intelligent støtte til menneskelig virksomhet, men hovedregelen må fortsatt være vern av arbeidsplasser og av menneskets uerstattelige rolle», skriver Leo XIV. Den økonomiske historien har tydelig vist at ny teknologi kan gi produktivitetsgevinster som skaper nye yrker, mindre belastende og mer meningsfulle, men som samtidig forutsetter yrkesmessige overganger som tidvis kan være krevende. Dette uttrykker Leo XIV presist: «Samtidig må vi erkjenne at enhver reell overgang skjer i rykk og napp: Den er ujevn, stykkevis og til tider konfliktfylt. Det finnes derfor ingen enkelt modell for endring og ingen global løsning: Det finnes territorier og historier som krever ulike svar.»
Analysen har en tydelig geografisk dimensjon. Leo XIV beskriver en verden i to hastigheter: «Rike samfunn automatiseres raskt og kaotisk, og reduserer behovet for arbeidskraft», mens store regioner «forblir fanget i hybride økonomier» og «blir reservoarer av prekær arbeidskraft og arnesteder for ustabilitet og tvungen migrasjon».
Teksten går enda lenger ved å omtale en ny form for «kolonialisme», basert på utvinning av data snarere enn på kontroll over kropper. Helsedata, epidemiologiske profiler, genetiske kart og demografiske data utgjør, med pavens formulering, «maktens nye «sjeldne jordarter»». Encyklikaen retter også søkelyset mot det usynlige arbeidet som den digitale økonomien hviler på: merking av data, moderering av innhold og gruvedrift etter råmaterialer. Den peker også på hvordan digitale verktøy kan legge til rette for menneskehandel.
Når det gjelder sannhet, knytter encyklikaen desinformasjon til demokratisk sårbarhet. Desinformasjon, minner paven om, «ble ikke født med KI, men finner i dag i den en kraftig forsterker». Han siterer også Hannah Arendt om totalitarismens ideelle subjekt, der skillet mellom fakta og fiksjon viskes ut. Leo XIVs forslag er en «kommunikasjonens økologi» som behandler «sannheten som et fellesgode», støttet av seriøs journalistikk, skolen og samfunnets mellomliggende institusjoner.
Normaliseringen av krig
Det er i kapittel 5 encyklikaen legger frem sin mest direkte geopolitiske analyse. Her konstaterer Leo XIV «et virkelig paradigmeskifte i den offentlige samtalen og i valgene som gjelder opprustning, med en urovekkende rehabilitering av krigen som redskap i internasjonal politikk». Seksti år etter Paul VIs «aldri mer krig» i FN mener paven at de etiske kriteriene som tidligere satte rammer for bruken av makt, «gradvis er blitt erodert».
Flere faktorer inngår i denne diagnosen: våpenindustriens tyngde, som skaper en «væpnet nasjon» der «våpenmarkedet blir en selvstendig drivkraft bak krigerske valg»; atomtrusselens tilbakekomst og «miniatyriseringen» av våpen; slutten på statens monopol på maktbruk, med fremveksten av «jihadistgrupper, private militser, kriminelle nettverk»; og et «urovekkende tap av historisk hukommelse» etter hvert som vitnene til verdenskrigene forsvinner.
«Det finnes ingen algoritme som kan gjøre krig moralsk akseptabel.»
– Leo XIV, Magnifica Humanitas
Militær KI står sentralt i denne refleksjonen. Paven oppsummerer risikoen i en slående formulering: «Det finnes ingen algoritme som kan gjøre krig moralsk akseptabel.» KI, skriver han, «kan bare […] gjøre [konflikten] raskere og mer upersonlig, ved å senke terskelen for bruk av vold og gjøre forsvar om til operasjonell forvarsling, der ofrene reduseres til rene data». Av dette følger et tydelig krav: Beslutningen om å bruke dødelig makt «må forbli under effektiv, bevisst og ansvarlig menneskelig kontroll».
Leo XIV fordømmer også krisen i multilateralismen. Han beskriver den ikke som «en autentisk multilateralisme», men som «en uordnet og konfliktfylt multipolaritet, der mistillit til den andre råder». «Folkerettens kraft», fortsetter han, er «erstattet av den påståtte «den sterkestes rett»».
Mot Realpolitik: en «sunn realisme»
Encyklikaen bruker flere tette og substansrike sider på det den omtaler som en «påstått politisk realisme». Her avviser paven forestillingen om at krig «uunngåelig er en del av menneskets natur». Han omtaler Realpolitik som en «realisme» som «sår resignasjon i samvittighetene og i kulturen overfor en uunngåelig krig».
Les også: Vatikanets realisme 🔒
Mot denne forringede realismen setter Leo XIV en «sunn realisme» som «ikke gir avkall på å forandre verden», men som «begynner med å se klart på interesser, frykt, hindringer og maktforhold». Skillet er subtilt og utgjør trolig kapittelets mest originale bidrag: Paven tar ikke til orde for en virkelighetsfjern fredstenkning, men for en klarsynthet som «søker farbare veier»: troverdige institusjoner, etterprøvbare garantier og tålmodige forhandlinger.
Det er innenfor denne rammen han oppfordrer til å gå fra en «maktkultur» til en «forhandlingskultur», med en formulering hentet fra Giorgio La Pira[1]. Han siterer også ordene han uttalte i begynnelsen av sitt pontifikat: en oppfordring til statsledere om å «møtes, samtale, forhandle», og en understrekning av at «krig aldri er uunngåelig».
Encyklikaen bekrefter til slutt «at teorien om «rettferdig krig» må overvinnes, fordi den altfor ofte er blitt påberopt for å rettferdiggjøre nær sagt enhver krig, samtidig som retten til legitimt forsvar i sin strengeste betydning opprettholdes».
En geopolitisk encyklika
Utover sin åndelige dimensjon kan Magnifica Humanitas leses som et bidrag til debatten om global styring av teknologi. Leo XIV avviser både katastrofetenkning og naiv fredsoptimisme: Teksten hans inviterer til å vurdere hver nyvinning ut fra et spørsmål arvet fra Johannes Paul II: Gjør KI menneskelivet «mer menneskelig»?
Svaret, antyder paven, vil avhenge mindre av teknologien selv enn av maktforholdene som former den. I den forstand er encyklikaen mindre en tekst om maskiner enn en tekst om staten, markedet og krigen i algoritmenes tidsalder.
Sluttnoter
[1] Giorgio La Pira (1904–1977) var en italiensk kristendemokratisk politiker, jurist og tidligere borgermester i Firenze, kjent for sitt fredsarbeid og sitt engasjement for dialog mellom stater og religioner.
