Tomahawk-leveranser til Ukraina, israelsk raid mot Doha, russiske angrep på energianlegg i Kyiv – det går knapt en uke uten at dype angrep (eller deep strikes) preger de internasjonale nyhetene. Her er noen nøkkelpoeng som kan hjelpe til med å gå bakenfor medienes forenklinger.
Konsekvensene av ukrainske angrep mot russiske raffinerier – eller israelske angrep fra Qatar til Iran – bekrefter at høyintensitetskrig gjelder like mye bak linjene som ved kontaktsonen. Målet med operasjonene er ikke bare å redusere fiendens styrker mekanisk ved «fronten», men å skape uorden i hans «dybde», for å svekke handlefriheten – eller i beste fall få ham til å oppgi sine planer.
Å slå til – for hvilket mål?
For å oppnå dette må man kunne angripe High Value Targets (HVT, «mål av høy verdi») der ødeleggelse eller svekkelse bidrar til å forstyrre hele fiendens handlemåte, i de ulike lagene av dybde som militært språk skiller mellom (taktisk, operasjonelt og strategisk). Disse svært ulike målene identifiseres gjennom en målsettingsprosess, avhengig av rollen de spiller i fiendens «system av systemer». Det kan dreie seg om militære og politiske kommandoposter, styrker som er under oppbygging, logistiske lagre, installasjoner med både sivil og militær funksjon (energienett, jernbaneinfrastruktur, verft), våpenfabrikker, tilfluktssteder for terrorgrupper og militære key assets (nøkkelmål) til lands, i luften eller til sjøs …
For å nå disse målene må man først trenge gjennom eller nøytralisere luftforsvaret, som består av flere lag og bygger på komplementære konsepter: IAMD, A2AD, BMD[1]… Blant de mest omtalte systemene finnes, «på den andre siden», russiske S400 og kinesiske HQ9, og «hos oss», det amerikanske PAC[2] (med Patriot-missilet) eller det europeiske SAMP/T[3] (med Aster-missilet). Disse oppdragene samles under betegnelsen SEAD/DEAD[4], med kapasiteter som europeiske styrker i stor grad mangler. DEAD innebærer ofte angrep utenfor rekkevidden av fiendens ild («stand-off»), for å beskytte plattformene som gjennomfører angrepene mot luftforsvaret.
Hvordan gjøres det – og med hva?
Når mediene kommenterer «dype angrep», blander de ofte droner, ballistiske missiler og kryssermissiler, uten å skille mellom deres rolle og funksjon. Slike sammenblandinger gjør det vanskeligere å forstå denne militære kapasiteten, selv om den europeiske forsvarsrapporten Readiness 2030 lister den som én av syv opprustningsprioriteter.
Hovedpoenget er ideen om å «trenge gjennom» de ulike lagene av fiendens forsvar, tenkt som «bobler» eller «gardiner». Disse kombinerer dødelige midler (kanoner som den gamle Gepard, luftvernmissiler, eller i fremtiden våpen med rettet energi som Israels Iron Beam) og ikke-dødelige midler som elektronisk krigføring og «cyber»-kapasiteter for å lure, forstyrre eller lamme styringssystemer. Gjennomtrengningen ender i en konkret fysisk – «kinetisk» – fase når selve målet treffes, for å ødelegge de mest beskyttede HVT-ene (forsterkede bunkere, kommandoplasser, underjordiske lagre). Dette krever enten et kraftig stridshode eller en utløsning som skjer først etter at de siste forsvarslagene er brutt.
I en logikk basert på effektiv ressursbruk er ikke alle våpen ment å brukes mot hva som helst. Droner har til nå vært relativt billige (selv om kostnadene øker, fordi luftforsvaret stadig tilpasser seg og tvinger fram mer avanserte droner). De kan derfor brukes i stort antall og egner seg særlig til å mette fiendens forsvar. Denne bruken tvinger fram et stort forbruk av avskjæringsmissiler, som ikke finnes i uendelige mengder: Israel skal ha erfart dette under tolvdagerskrigen, da landet måtte skyte ned utallige iranske droner og ballistiske missiler. Samtidig har droner klare begrensninger – sårbarhet og liten sprengkraft – som gjør dem dårlige egnet mot godt beskyttede HVT-er.
Angrep mot slike mål krever våpen som er optimalisert for å gi ønsket militær effekt til lavest mulig operasjonell kostnad (antall våpen faktisk brukt). Med tanke på luftvernet nevnt over, gir kryssermissiler fortsatt i dag det beste samlet sett, gjennom lav flyprofil, høy manøvreringsevne i sluttfasen og – for de nyeste variantene – stealth-egenskaper. Disse fordelene øker ytterligere når de kombineres med høy hastighet, enten supersonisk eller hypersonisk. Variasjonene i disse egenskapene lar planleggere skape kombinasjoner av angrep som påfører luftforsvaret en rekke krevende beslutningsdilemmaer. Presset blir enda større når angrepssystemene bruker samtidige avfyringer fra ulike domener – land, luft og sjø (over og under vann) – slik Russland regelmessig gjør mot Ukraina med sjømålsmissilene Kalibr og luftbårne Kh-101.
Les også: Trumps Tomahawk-prat: Bløff eller strategi?
Ballistiske og hypersoniske våpen har også sin plass. Men i alle fall for de førstnevnte er sannsynligheten høy for at de blir skutt ned, noe de svake resultatene av iranske angrep mot Israel illustrerer. Bare ballistiske missiler med en sofistikert utforming som ligner interkontinentale missiler – for eksempel stridshoder som kan manøvrere (MaRV) eller flere stridshoder (MIRV), slik det russiske Oreshnik-missilet har – kan håpe å trenge gjennom moderne forsvar. Men kostnadene hindrer produksjon og bruk i stort antall, og reserverer dem til mål av strategisk nivå, på samme måte som hyperraske våpen under utvikling, som Hypersonic Glide Vehicles. Det er en viss parallell mellom dette og USAs konvensjonelle arsenal, der kryssermissiler fortsatt dominerer tydelig.
Store spørsmål om suverenitet
Utover de rent operative aspektene innebærer dype angrep en rekke andre utfordringer, blant annet tilgangen på etterretning som er nødvendig for å identifisere målene og vurdere effekten av angrepene, kjent som ISTAR[5]. Felles for disse kapabilitetene er behovet for å utvikle dem på en suveren måte – ved å kontrollere design, oppgraderingsmuligheter, kritiske deler av forsyningskjeden og beslutningstakingen i alle ledd, fra industriell produksjon til avfyring.
Den mulige bruken av Tomahawk-missiler som USA kunne ha levert til Ukraina, er en påminnelse om dette: det hjelper ikke et land å ha alle nødvendige våpensystemer dersom det ikke kan bruke dem fritt – særlig hvis bruken kan mislike landets utenlandske «beskytter». EU har derfor gjort suverenitet til en prioritet, selv om fristelsen fortsatt er stor blant medlemslandene til å kjøpe amerikansk. Paris lanserte i 2024 ELSA-initiativet, som inkluderer prosjektet LCM (Land Cruise Missile), en bakke-til-bakke-versjon av MdCN. Rekkevidden på over 1000 km gjør det til en troverdig kandidat som en «europeisk Tomahawk». På flernivåplan jobber Frankrike, Italia og Storbritannia også med Stratus-prosjektet, som kombinerer stealth-missiler og supersoniske missiler.
Sluttnoter
[1] Integrated Air and Missile Defense ; Anti-Access, Area-Denial ; Ballistic Missile Defense.
[2] Patriot Advanced Capability. Patriot: Phased Array Tracking Radar to Intercept On Target.
[3] Sol-Air Moyenne Portée / Terrestre.
[4] Suppression/Destruction of Enemy Air Defense.
[5] intelligence, surveillance, targeting and reconnaissance.
Det hypersoniske missilet – symbol på Kinas nyervervede makt 🔒
