Angrepet fra Iran 13. april 2024 – som i stor grad ble avskåret – og de israelsk-amerikanske luftangrepene i juni 2025 har avslørt Teherans manglende evne til å avskrekke effektivt.
Interne svakheter (etterretning, kommando- og kontrollsystemer, luftvern) og svekkede allierte – med Hezbollah i spissen – har redusert evnen til gjengjeldelse, til tross for missiler og droner. Overfor et Israel som har tatt i bruk en forebyggende doktrine, står Iran fast i en strategisk blindgate så lenge landet ikke foretar en grunnleggende revurdering av både sin strategi og sine virkemidler.
Innledning
Konfrontasjonen mellom Iran og Israel fikk i april 2024 et første stort vendepunkt som avslørte grensene for Irans avskrekkingsevne. Den 13. april 2024 lanserte Teheran et hittil usett angrep med droner og ballistiske missiler mot Israel som gjengjeldelse for angrepet 1. april på landets konsulat i Damaskus. Mer enn 95 prosent av prosjektilene ble avskåret av Israels forsvarssystem, støttet av USA og flere allierte. Den militære virkningen var nærmest null, mens den politiske effekten ble det motsatte av det Iran ønsket: svakheten i Irans arsenal ble tydelig eksponert.
Året 2025 forsterket denne negative dynamikken for Iran. Etter en første bølge av israelske angrep mot militære anlegg og iranske atomanlegg grep USA direkte inn og bombet tre iranske kjernekraftanlegg – Fordow, Natanz og Isfahan – i en operasjon kalt Operation Midnight Hammer i juni 2025 (AP News, 2025). Eksperter er uenige om rekkevidden av disse kirurgiske angrepene – førte de til total ødeleggelse av anleggene og en irreversibel nøytralisering av Irans atomkapasitet, eller kun til en utsettelse av landets atomvåpenprogram? – men én realitet står fast: de bekreftet Teherans manglende evne til å gjøre sin avskrekking gjeldende, både konvensjonelt og kjernefysisk (CRS, 2025).
Disse to påfølgende hendelsene illustrerer et dobbelt sammenbrudd i Irans avskrekking: i 2024 gjennom den operative ineffektiviteten til de ballistiske kapasitetene, og i 2025 gjennom manglende evne til å beskytte strategisk infrastruktur mot et avgjørende amerikansk inngrep.
I sitt nå klassiske verk fra 1990 fastslår R.N. Lebow og J.G. Stein at effektiv avskrekking avhenger mindre av selve besittelsen av militære kapasiteter enn av hvordan disse oppfattes av motstanderen. Dermed blir oppfatninger, signaler og den psykologiske konteksten avgjørende. Selv om deres analyse primært handler om hva som skaper vellykket avskrekking, er det – og det er perspektivet vi legger til grunn her – minst like fruktbart å studere hva som fører til at avskrekking mislykkes, for å forstå dagens strategiske dynamikker.
Les også: Den islamske revolusjonsgarden – Irans sanne hersker 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Vannkrise i Iran: Ideologisk sløsing med en stadig knappere ressurs 🔒
