Kostnadene ved ytterligere utvidelse av EU vil være høye. Men prisen for å la være å utvide Unionen – både økonomisk og politisk – kan vise seg å være enda høyere.
Europeiske ledere lar aldri en anledning gå fra seg til å erklære at fremtiden til Ukraina, Moldova, Georgia og Vest-Balkan ligger i Den europeiske union. Likevel skjuler disse solidaritetserklæringene en dyp ambivalens, særlig fordi mange av de nåværende medlemslandene ser på utvidelse mindre som en mulighet og mer som en tung forpliktelse.
Med all den institusjonelle kompleksiteten og politiske følsomheten som følger med, er det fristende for mange i Brussel å utsette spørsmålet om utvidelse enda lenger.
Man kan hevde at det er nettopp det som har skjedd det siste tiåret – det er nå 12 år siden Kroatia ble det siste landet som sluttet seg til EU. Ikke siden EUs aller første år har det gått så lang tid uten et nytt medlemsland.
Men det europeiske kontinentet er i endring. Russlands invasjon av Ukraina og nye strømninger i USAs utenrikspolitikk har påminnet Europa om at den nåværende situasjonen er skjør. I dag er utvidelse ikke lenger bare et spørsmål om regional utvikling eller ulike krav fra byråkratiet; det handler om selve overlevelsen i en større maktkamp og om å sikre økonomisk stabilitet. Kostnadene ved utvidelse er høye, men prisen for å ikke gjøre noe – økonomisk, politisk og strategisk – er langt større.
Argumentene mot utvidelse er enkle og er gjentatt utallige ganger. Det er dyrt å ta opp nye medlemsland. Det krever omfattende økonomisk bistand, institusjonelle reformer og at etablerte medlemsland gir fra seg en del innflytelse.
De siste utvidelsene i 2004 og 2007 gjorde EUs allerede pressede beslutningssystem enda mer komplisert og skapte større treghet. I mange europeiske hovedsteder er folk fortsatt dypt skeptiske, bekymret for at nye, ofte mindre velstående land skal forverre en allerede krevende situasjon med flere sammenfallende kriser.
Tvil om utvidelse
Likevel har støtten til EU-utvidelse økt i nesten alle medlemsland siden 2022, ifølge undersøkelser fra European Council on Foreign Relations (ECFR).
Innbyggerne i Litauen, Spania og Kroatia er mest overbevist, med 77 prosent, 74 prosent og 71 prosent som sa seg positive våren 2023. Men et tydelig flertall (over 60 prosent) i Latvia, Malta, Polen, Slovakia, Ungarn, Irland, Portugal og Sverige støtter også utvidelse.
Les også: Professor til Geopolitika: Ukraina utfordrer klassisk grenseforståelse 🔒
Selv i medlemsland der befolkningen lenge har vært skeptisk, som Nederland, Finland og Danmark, har opinionen endret seg markant. I hele 24 medlemsland er det nå flere som støtter utvidelse enn som er imot.
Likevel sitter gamle holdninger dypt. I tradisjonelt nølende land som Frankrike, Danmark, Østerrike, Nederland og Tyskland er forbeholdene fortsatt store. Bare 29 prosent av østerrikerne, 35 prosent av franskmennene og 42 prosent av tyskerne ønsker å ta inn nye medlemsland i overskuelig fremtid.
Åpne døren
Utvidelsesskeptikerne undervurderer en avgjørende realitet: Å nekte å utvide Unionen skaper større fare. Et EU som ikke vil eller kan ta inn nabolandene sine, åpner døren på vidt gap for andre makter – Russland, Kina – som kan utnytte tomrommet. Dette er ikke bare skremsel, men en reell vurdering i alle europeiske hovedsteder.
Et slapt engasjement for utvidelse kan få land som Ukraina, Moldova og Serbia til å trekke seg bort fra sine demokratiske mål.
Uten et tydelig håp om EU-medlemskap mister reformorienterte politikere i disse landene avgjørende støtte på hjemmebane. Demokratiet kan forvitre. Sikkerhetsutfordringene øker. Og økonomisk stillstand i områdene nær EU kan ramme handel, migrasjon og stabiliteten i Europa generelt.
De økonomiske argumentene for utvidelse blir sjelden løftet frem, men de er sterke.
Om EUs indre marked utvides til å omfatte Ukraina og Vest-Balkan, betyr det millioner av nye forbrukere og raskt voksende økonomier. Land som Tsjekkia, Polen, Slovenia og Sverige ser tydelig fordelene.
For Tsjekkia, som er sterkt avhengig av eksport, er utvidelse viktig for å sikre vekst og spredning av økonomiske muligheter. Samtidig har Slovenia gjort omfattende investeringer i Vest-Balkan og trenger ro og stabilitet i regionen for sin egen velferd.
Likevel blekner selv økonomiske fordeler i møte med den strategiske nødvendigheten som krigen i Ukraina har vist. Å utvide EU østover er ikke lenger en fri vilje, men en avgjørende nødvendighet. EU-utvidelse har i praksis blitt Unionens viktigste strategiske verktøy – noe Sverige, Danmark, Polen og de baltiske landene åpent erkjenner.
En bremsekloss for føderale ambisjoner
Storbritannias utmelding av EU har gjort situasjonen enda mer krevende. Til tross for et ofte anstrengt forhold til Brussel, var britene blant de ivrigste forkjemperne for utvidelse.
Tanken deres var enkel: Jo større EU blir, særlig østover, desto vanskeligere er det å drive frem en tett føderal union. Slik beskyttet man nasjonal selvråderett.
Ironisk nok kan dette resonnementet nå gagne dem som er skeptiske til utvidelse i EU. Mange små og mellomstore land frykter at Frankrike og Tyskland skal dominere unionen for sterkt.
Å støtte utvidelse kan dermed være en måte å bremse slike føderale tendenser på, samtidig som EUs ytre grenser styrkes.
USAs endrede holdning øker utvidelsens appell
En annen viktig grunn til at EU-utvidelsen har fått mer oppmerksomhet, er endringene i amerikansk utenrikspolitikk. USA, som har vært Europas viktigste sikkerhetsgarantist siden slutten av andre verdenskrig, har i økende grad vendt blikket mot Kinas vekst i Indo-Stillehavsregionen.
Amerikanske myndigheter, særlig under president Donald Trump, har bedt Europa ta større ansvar for egen sikkerhet og stabilitet.
Les også: Hva kan Europa gjøre for Armenia? 🔒
Denne dreiningen gjør at EU nærmest må fylle tomrommet selv. Presset fra Washington skaper en ny følelse av hastverk rundt europeisk utvidelse: Å forsterke EUs tilstedeværelse i Øst-Europa og på Balkan fremstår nå som avgjørende for å verne europeiske interesser i en verden med nye maktforhold.
For Europa er fortsatt utvidelse dermed en mulighet til å stå frem som en mer selvstendig og innflytelsesrik aktør, mindre avhengig av amerikansk beskyttelse og bedre i stand til å fremme egne verdier og interesser globalt.
Det minste av to vanskelige valg
Likevel er veien videre for utvidelse full av hindringer. Samtlige 27 medlemsland må bli enige for at EU kan ta inn nye medlemmer, og enighet er ingen selvfølge i Brussel nå for tiden.
Bulgaria har for eksempel flere ganger sinket Nord-Makedonias vei mot medlemskap på grunn av uenighet om historie og språk. Frankrike insisterer på interne EU-reformer før man kan ta debatten om utvidelse på alvor. President Emmanuel Macron har gjentatt at han først vil se en tettere og mer samordnet union – et syn som Tyskland og flere andre land deler i stillhet.
Den ubehagelige sannheten er imidlertid at EUs indre sammenheng og ytre troverdighet henger tett sammen. Skeptikerne har rett i at EU trenger interne reformer, men de overser at reform og utvidelse ikke utelukker hverandre – tvert imot gjensidig forsterker de hverandre.
Uten reelle muligheter for medlemskap mister Europa pressmiddelet til å kreve dype og varige endringer i de aktuelle landene.
Det er ikke ideelt. Det blir definitivt ikke enkelt. Men Europa har intet valg lenger. Utvidelse, med alle sine utfordringer, er det minste av to vanskelige veier. Valget EU nå står overfor, er enkelt: enten integrere eller stivne.
Hvis Brussel lar være å handle, vil det måtte betale en langt høyere pris i fremtiden – en pris som ikke bare måles i økonomisk stillstand og fastlåste institusjoner, men også i svekket betydning og økt sårbarhet på den globale scenen.
Georgias sikkerhetsdilemma: Balansering på kanten mellom “krig eller fred” 🔒
