Sentral-Asia, historisk ansett som Russlands bakgård, står nå ved en geopolitisk korsvei, og tiltrekker seg global oppmerksomhet som en viktig arena for stormaktskonkurranse i det 21. århundret.
I kronikken «Sentral-Asias Stille Fremvekst» publisert i National Interest» fremhever Carlos Roa, forsker ved tenketankene Danube Institute og Institute for Peace and Diplomacy (IPD), den økende geopolitiske betydningen av Sentral-Asia i det 21. århundre. Sentral-Asia, som historisk har vært ansett som en del av Russlands innflytelsessfære og av mange vestlige geopolitiske tenkere og utenrikspolitiske strateger som en geopolitisk utkant, er i ferd med å redefinere sin posisjon på verdensscenen. Denne regionen, med sin strategiske beliggenhet som en bro mellom Europa og Asia, tiltrekker seg økende internasjonal oppmerksomhet på grunn av sitt økonomiske potensial.
Roa tar utgangspunkt i tidlige geopolitiske teorier, særlig de av Halford Mackinder, som understreket betydningen av «Hjertelandet» eller «Pivot-området» for global dominans. Mens Mackinders teorier opprinnelig fokuserte på maktkampen mellom maritime og landbaserte imperier, peker Roa på at den nåværende geopolitiske realiteten er mer kompleks, særlig med hensyn til de individuelle ambisjonene og interessene til statene innenfor Hjertelandet.
Siden Sovjetunionens oppløsning har Sentral-Asias stater, som utgjør kjernen i Mackinders Hjerteland, arbeidet for å oppnå økt geopolitisk uavhengighet og suverenitet. Disse nasjonene har måttet navigere i et komplekst internasjonalt landskap for å etablere unike nasjonale identiteter og øke sin tilstedeværelse globalt. Fra å utvikle uavhengige politiske systemer og nasjonale identiteter til å overgå til markedsorienterte økonomier, har Sentral-Asias nasjoner gjennomgått en signifikant transformasjon. Roa fremhever Kasakhstans progressive reformer og økonomiske strategier som eksempler på denne transformasjonen, i motsetning til land som Turkmenistan som har hatt en langsommere overgang til markedsøkonomi.
Videre diskuterer Roa hvordan Sentral-Asia er blitt et fokusområde for stormaktkonkurranse, med Russlands tradisjonelle dominans utfordret av Kinas økende økonomiske og strategiske fotavtrykk gjennom initiativer som Belte-og-vei-initiativet, samt innflytelsen fra middelmakter som Tyrkia, Iran, og India. Sentral-Asias stater har svart med å følge en «multivektor utenrikspolitikk», som søker å balansere forholdene til forskjellige globale aktører for å bevare sin uavhengighet og autonomi.
Spesielt fremhever Roa den voksende betydningen av den trans-Kaspiske internasjonale transportruten, eller «Midtkorridoren», som en vital handelsrute som knytter Asia og Europa. Han peker på hvordan Russlands krig i Ukraina og de påfølgende vestlige sanksjonene mot Russland har understreket viktigheten av å diversifisere handels- og transportruter, noe som gjør Midtkorridoren stadig mer sentral i global handel.
Roa argumenterer for at USA bør gi prioritet til sitt forhold med Kasakhstan, som han betrakter som en nøkkelaktør i regionen på grunn av dets strategiske plassering, rike naturressurser, og ledende rolle i å fremme regionalt samarbeid og utvikling. Han understreker behovet for ytterligere investeringer i infrastruktur for å støtte regionens utvikling og oppfordrer Washington til å iverksette konkrete tiltak for å styrke sin rolle i Sentral-Asia.
Sammenfatningsvis, gjennom denne grundige analysen, kaster Carlos Roa lys over Sentral-Asias stille oppstigning som en geopolitisk kraft. Han oppfordrer internasjonale aktører, spesielt USA, til å anerkjenne og engasjere seg med regionens unike potensial og utfordringer, med en forståelse av at Sentral-Asias fremtid vil ha betydelige implikasjoner for global maktbalanse og geopolitisk dynamikk.
Kasakhstan leder an i miljøinnsatsen for Aralsjøen: Nytt håp for Sentral-Asia