Konflikten i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) tar en urovekkende vending. En blanding av historiske, politiske og økonomiske faktorer truer nå med å velte hele maktbalansen i Sentral-Afrika.
Kan regjeringen til presidenten i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), Félix Tshisekedi, falle i løpet av de nærmeste dagene? Spørsmålet melder seg ettersom det den siste tiden har vært voldsomme sammenstøt mellom regjeringshæren og M23-opprørerne rundt Goma, som nylig falt i deres hender. Kampene har kostet 17 liv og såret over 300.
En konflikt med dype historiske røtter
Bevegelsen 23. mars (M23) er en militær organisasjon grunnlagt i 2012 av tidligere mytterister fra den kongolesiske hæren og eks-opprørere fra Den nasjonale kongressen for folkets forsvar (CNDP). I et tiår var kampene mot regjeringsstyrkene stort sett begrenset til sporadiske trefninger, fulgt av skjøre våpenhviler og avtaler som sjelden ble overholdt. Men de siste månedene har kampene tilspisset seg, og mer enn 400 000 mennesker er drevet på flukt fra landsbyene sine i Nord-Kivu.
Opprinnelsen til denne konflikten kan spores tilbake til folkemordet i Rwanda i 1994 og preger hele regionen rundt De store sjøene. De siste årene har Rwandas president, Paul Kagamé, anklaget kongolesiske myndigheter for å støtte de hutuiske opprørerne i De demokratiske styrkene for frigjøring av Rwanda (FDLR), som kjemper mot hans regime. På sin side beskylder president Félix Tshisekedi Rwanda for å gi støtte til M23, en opprørsgruppe som i hovedsak består av tutsier.
Les også: Ambazonia: En konflikt i Afrika glemt av alle 🔒
Til tross for sterke anklager, underbygget av en nedslående rapport fra Human Rights Watch i 2023, avviser Paul Kagamé (selv tutsi og nær den tidligere rwandiske kongefamilien) kontant enhver direkte innblanding i de pågående voldshandlingene.
Avgjørende økonomiske interesser
Foruten de etniske og politiske sidene, rommer denne krigen også store økonomiske interesser. Provinsen Nord-Kivu inneholder nærmere 80 prosent av verdens reserver av coltan, et mineral som er helt avgjørende i produksjon av telefoner og datamaskiner. Kigali, som stadig mer baserer økonomien sin på moderne teknologi, ser derfor Kivu som en strategisk mulighet.
I denne regionen bor også en folkegruppe kalt Banyarwandais, som ofte blir utsatt for kongolesisk fiendtlighet på grunn av sin tutsi- og hutu-bakgrunn, og som led under massedrap på 1960- og 1990-tallet.
En eskalering med internasjonale konsekvenser
Alle forsøk på mekling mellom partene har hittil mislykkes. På grunn av den økende volden har USA, Storbritannia og Frankrike samlet oppfordret sine borgere til å forlate byen Goma så snart som mulig. Noen dager i forveien inntok M23-opprørerne (støttet av 3 000 rwandiske soldater) Minova og Saké, noe som ingen så ut til å kunne hindre, og som allerede hadde varslet verdenssamfunnet om en uventet opptrapping av konflikten. Overfor M23 har Kinshasa bare kunnet stille en svekket kongolesisk hær, avhengig av hjelp fra lokale militser eller leiesoldater fra Øst-Europa (muligens medlemmer av den russiske Wagner-gruppen, ifølge avisen Deutsche Welle). Hærens øverste leder på stedet, generalmajor Peter Cirimwami, provinsguvernøren, ble skutt og drept 23. januar 2025.
Les også: Jihadismens stille marsj gjennom Afrika 🔒
Kenya, Tanzania, Uganda og Burundi har fått tillatelse til å sende styrker til Kongo, men ser ikke ut til å kunne fungere som en buffer mellom regjeringshæren og opprørerne. FNs generalsekretær António Guterres, som sier han er «dypt bekymret» over utviklingen, har innkalt til et ekstraordinært møte i De forente nasjoner (FN). Møtet endte med en vag erklæring som fordømte den «skamløse ringeakten» for en suveren stat fra «ytre krefter», uten å nevne Rwanda én eneste gang eller vise omtanke for de tretten utenlandske soldatene som allerede var drept, deriblant tre FN-soldater, før Goma falt.
På sin side krevde Frankrike, ved president Emmanuel Macron, i en telefonsamtale med sine kongolesiske og rwandiske kolleger – som landet har et anstrengt forhold til – en «umiddelbar stans i M23s og Rwandas offensiv, samt at rwandiske styrker trekker seg ut av kongolesisk territorium». Selv om Paris forsøker å hevde seg diplomatisk, har det begrenset gjennomslag sammenlignet med Tyrkia, som har erklært seg «villig til å yte all nødvendig hjelp for å løse [krisen] mellom Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo». Ankara, som har oppnådd betydelig innflytelse på Afrikas Horn (der de klarte å roe situasjonen mellom Etiopia og Somalia), er en ny aktør i den voksende maktkampen om Afrika blant fremvoksende stormakter og har knyttet tette bånd til Paul Kagamé.
En gjentakelse av historien?
Den raske utviklingen tvang president Félix Tshisekedi til å avbryte oppholdet på Davos-forumet og hastet tilbake til Kongo. Hans stab har uttrykt bestyrtelse over holdningen til FN og Den afrikanske union (AU), som også virker maktesløse i møte med situasjonen.
Gomas fall kan påskynde regjeringens sammenbrudd og minner om da opprørsleder Laurent-Désiré Kabila tok Kinshasa i 1997, med Rwandas støtte, og dermed styrtet president Mobutu Sese Seko. Flere kilder hevder at enkelte regjeringssoldater allerede har gått over til fienden. Samtidig har Kongo kalt hjem sitt diplomatiske personell fra Rwandas hovedstad, og de nærmeste dagene blir avgjørende for dette landet, som har vært utsatt for stormakters grådighet siden sin uavhengighet i 1960.
