28. november, 2024

Når statsledere blir upopulære tyr de til enten krig eller sirkus

Share

Dette har gjort seg gjeldende gjennom historien og vil fortsette å være tilfelle i fremtiden.

Den amerikanske forfatteren Michael Hopf, som har skrevet en rekke post-apokalyptiske bøker, er kjent for sitt sitat om at «Urolige tider skaper sterke menn, sterke menn skaper gode tider, gode tider skaper svake menn, og svake menn skaper urolige tider.»

På mange måter er verden inne i fasen med urolige tider; med krig, konflikt, nedgangstid og feil fokus. Verdens statsoverhoder er ikke akkurat noen veldig slagkraftige ledere, med unntak av noen få.

Statsledere og handlekraft

På listen over verdens mest populære ledere finner man El Salvadors Nayib Bukele, som ikke bare er populær og ung, men også en svært effektiv leder. Han kan sikkert virke autoritær for en nordmann eller en gjennomsnittseuropeer. Men ingen kan ta fra ham hvor effektive hans tiltak mot de organiserte narkotikagjengene og bandene som har terrorisert landet i en årrekke har vært.

Landet har vært et av verdens farligste, men er nå i ferd med å bli et ferieparadis for utlendinger som ikke lenger trenger å være redd for disse beryktede kriminelle. Dette vil jeg si er også et tegn på en sterk leder.

Ikke så langt ned på lista finner man også Vladimir Putin. Mange synes kanskje dette er rart, men mannen har lenge spilt på propaganda og en fremstilling av seg selv som en sterk maskulin leder som er ute i naturen og gjør macho aktiviteter. På tross av dette falt hans popularitet blant russere.

Les også: Hva mener russerne egentlig om Putins krig?

I 2018 innførte Putin en svært kontroversiell og upopulær pensjonsreform som vakte voldsom misnøye blant russere. Pensjonsalderen ble økt fra 55 til 60 år for kvinner og fra 60 år til 65 år for menn. Dette førte til at populariteten falt brått, men en gradvis økning skjedde etter den russiske invasjonen av Ukraina i 2022. Dette skjedde som følge av «samle seg rundt flagget»-effekten og en økt nasjonalistisk følelse.

Krig som politisk strategi

Putin brukte invasjonskrigen som en strategi for å øke sin støtte i befolkningen, på tross av all risikoen som medfølger. Gjennom historien har hærførere og statsledere som stadig har gått til krig blitt upopulære og befolkningen blitt krigstrøtte. Men ved å spille på at en «ytre trussel» er en fare for landets eksistens, klarte Putin å vinne det russiske folkets støtte igjen.

I september 2022, som følge av økt mobilisering av menn i vernepliktig alder, falt hans popularitet igjen, da flere flyktet til naboland som Georgia, Kasakhstan og Armenia for å slippe unna militærtjeneste på fronten.

Dette står som det beste eksempelet på en statsleder som tyr til krig for å styre sin egen popularitet. Det er selvsagt flere årsaker til invasjonen, men dette er en trend man ser hos autoritære ledere som stadig ønsker mer kontroll og konsolidering av makt innad et land.

Vestens ledere i forfall

Når det gjelder vestlige ledere, ser man heller en annen trend som går igjen. I møtet med fallende popularitet bruker de kultur- og sportsarrangementer for å snu trenden. Dette handler om det gamle begrepet «brød og sirkus» som på latin kalles ‘panem et circenses’. Når romerske keisere opplevde at romerne hadde en økt misnøye med keiseren, var det lettere for en keiser å øke tilbudet av kultur i form av mer gladiatorkamper, dyrekamper, teater, hesteveddeløp og andre sportsaktiviteter.

Det skal sies at romerske keisere brukte også krigføring som et middel, særlig på slutten av Romerriket. Endeløs krigføring og hyperinflasjon tok knekken på Romerriket til slutt, i kombinasjon med opprør og massemobiliseringer fra vasallstater og områder lengst unna riket.

Les også: Økonom advarer: Økte statelige utgifter truer Vestens industrielle fremtid 🔒

I moderne forstand ser vi dette i dag også, med unntak av gladiatorkamper og offentlige henrettelser (ikke i Vesten hvert fall). Spesielt er bruken av sport et svært utbredt politisk virkemiddel, da sport generelt er svært populært blant alle verdens befolkninger. Dette er spesielt relevant i Norge, som gjør det så bra i disse grenene innen vintersport.

Tilfelle Norge og sport

Nå er det blitt en kultur for at norske statsministre også bruker sport – ikke bare for å styrke lagånd, men også for å drive indirekte valgkamp og for at folk skal glemme alle deres dårlige beslutninger eller mangel på dem. Det er også blitt vanlig at både Erna og Jonas er svært aktive når det kommer til å skryte av landslag og norske idrettsutøvere.

Men det stopper likevel ikke irriterte folk fra å komme med kritiske kommentarer om at «de har vel et land de skal styre heller». Så effekten av å spille på patriotisme er ikke sterk nok når folk sliter i vanskelige tider. Det som sjokkerer meg er mangelen på ansvarsfølelse. Politikere har fått en oppgave som representanter, og de må ta oppgaven på alvor.

Jeg har vanskeligheter for å nevne en sterk leder som faktisk får til ting i Europa. Man kan sikkert mene mye om Volodymyr Zelenskyj som politiker, men han har markert seg som en standhaftig leder som møter sine soldater og samler folket mot en felles trussel som er reell og ikke fiktiv, som er tilfellet med Russland og Putin.

Folkelighet trumfer overdådighet og grådighet

Mens Zelenskyj bærer sine enkle grønne t-skjorter og collegegensere, møter sine soldater på fronten og viser verden hva som skjer, står Vladimir Putin så langt unna som mulig, iført dyre merkeklær som en beige turtleneck og stor svart boblejakke under en pro-krigsmarkering i Moskva i mars 2022.

Forskjellene mellom disse statslederne er store på alle måter. Fra klesvalg til maktdistanse med folket og hvordan de behandler sine underordnede i statsapparatet.

Les også: Fransk tankesmiesjef og tidligere minister: – Europa må ruste opp

Man dømmer en leder ut ifra vedkommendes behandling av andre. En god leder har høy sosial intelligens i form av empati og ikke bare maktutøvelse. En folkelig leder vil alltid behandle folk med respekt, selv de som befinner seg på den laveste sosiale rangstigen eller som ikke passer inn i deres omgangskrets.

Historiens største ledere og ydmykhet

Alexander den Store, oldtidens største leder og et legendarisk militærstrategisk geni, skal ha møtt den greske filosofen Diogenes, som var kjent for å leve i en tønne. Sistnevnte levde et liv hvor selvrealisering skulle oppnås på enklest mulig måte.

Han skal ifølge legenden ha bedt kong Alexander om å flytte seg, da han stengte for solen. Alexander skal ha reagert med latter og sagt «Hvis ikke jeg var Alexander, ville jeg vært Diogenes» i stedet for å bli fornærmet. Dette er en anekdote som illustrerer kontrasten mellom makt og filosofi.

Alexander den Store var med andre ord folkelig og imøtekommende, en egenskap som tilfaller ekte ledere. De beste ledere er gjerne de med militærbakgrunn som likevel har en ydmykhet og åpenhet ved seg.

I dag ser vi dessverre færre slike ledere, i hvert fall blant statsledere på vårt kontinent. Europa trenger derfor flere ledere som er folkelige og ikke bare spiller på populisme og økt behov for å vinne oppmerksomhet.

Conflits’ sjefsredaktør: Samfunnsledere trenger geopolitisk trening 🔒

Sander Stople
Sander Stople
Samfunnsviter med spesialisering innen samfunnssikkerhet med fokus på informasjonssikkerhet og kraftberedskap på bachelor- og masternivå.

Les mer

Siste nytt