Å trekke seg fra krigen er fortsatt det beste alternativet for den nåværende amerikanske administrasjonen.
I april 2022 hadde USA og Ukraina en rutinemessig samtale for å dele etterretning. USA varslet ukrainerne om at store russiske krigsskip – deriblant flaggskipet i Svartehavsflåten, den tunge krysseren Moskva, det første skipet i sin klasse – lå truende utenfor kysten til Odessa. Ukrainerne takket hastig for beskjeden og avsluttet samtalen brått.
Den neste nyheten, ifølge New York Times, gjorde Biden-administrasjonen både rasende og nærmest panikkslagen: Moskva ble senket av to havskummene Neptun-missiler. «Biden-administrasjonen ønsket heller ikke at Ukraina skulle angripe «et sterkt symbol på russisk makt». Det illustrerer den skjøre balansen Washington har forsøkt å holde siden krigens begynnelse – å støtte Kyiv med våpen, samtidig som de forsøker å unngå en bredere konfrontasjon med Moskva», heter det i rapporten. Enhver mulighet for forhandling med Russland var dermed borte.
To år senere er dynamikken den samme. Dagen før fredsdelegasjonene skulle møtes i Istanbul, gjennomførte ukrainerne en av de dristigste spesialoperasjonene i moderne krigshistorie. Små dronesvermer fraktet på lastebiler angrep den russiske strategiske bombeflåten dypt inne i Russland. Opplysningene er foreløpige, men alt tyder på at operasjonen hadde vært planlagt i over ett år. Ukrainerne involverte ikke amerikanerne i planleggingen, og de informerte heller ikke før angrepet. Tidspunktet – dagen før samtalene – gjorde det åpenbart at målet var å ødelegge forhandlingsmulighetene.
Les også: Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
Operasjonen var imponerende på alle måter. De logistiske utfordringene alene er bemerkelsesverdige: å få lastebiler med sverm-våpen inn i Russland, unngå russisk etterretning, grense- og sikkerhetsnett, spore en strategisk bombeflyflåte som stadig skifter base, analysere satellittdata, ødelegge en symbolsk – om ikke dominerende – del av Russlands andreslagskapasitet, og deretter sprenge lastebilene med fjernutløsning.
Det virker sannsynlig at ukrainerne hadde tilgang til operative satellittdata fra et vestlig land, om ikke fra USA; sporing med åpne kilder har vanligvis forsinkelse og gir ikke nøyaktige sanntidsdata. Hvis USA kjente til operasjonen, betyr det at landet var medkrigførende. Hvis USA ikke visste, fikk administrasjonen et kraftig slag i ansiktet til tross for all hjelpen den har gitt Ukraina. Verken USA eller Russland har kommet med offisielle kommentarer. Begge parter vet hvor mye som står på spill i samtalene – og hvor mange aktører som ønsker å torpedere dem.
Det får klokere hoder enn mitt til å vurdere om operasjonen var strategisk vellykket. Jennifer Kavanagh tilhører for eksempel pessimistene:
«Angrepet kom rett før fredssamtaler, og Donald Trump – som visstnok ikke ble advart – vil sannsynligvis se det som et direkte brudd på hans krav om at begge sider må finne en vei til å avslutte krigen. Washington vil bli skremt av at Ukraina uten samråd retter et angrep mot en del av Russlands kjernefysiske triade, gitt risikoen for atomeskalering en slik beslutning innebærer. Enhver ukrainsk seier vil uansett være pyrrhisk. Taper Russland noen av sine strategiske langdistansebombere, vil det utvilsomt være et slag mot landets militære styrke og spesielt bekymringsfullt for Moskva gitt hvilken rolle flyene spiller i landets atomavskrekking. Men kostnadene Ukraina påfører Russland vil ikke hindre Kreml i å fortsette sin utmattelseskrig på Østfronten eller få det til å stanse drone- og missilangrepene mot ukrainske byer.»’
Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
Jeg tviler på at ukrainerne gjorde dette for å påføre Russland et massivt slag. Sammenligninger med Pearl Harbor i enkelte ivrige medier holder ikke vann: Det japanske angrepet var nær ved å hogge av hele USAs stillehavsflåte, og USA svarte med å atombombe Japan ved krigens slutt. Jeg er ikke sikker på at verken sammenligningen eller politiske spådommer passer her. En bedre forklaring er at ukrainerne gjennomførte operasjonen som en styrkedemonstrasjon og en gambit. Russerne kan ikke avslutte konflikten uten en symbolsk seier, og ukrainerne vil ikke at konflikten skal stanse – de vil sabotere fredssamtalene. Tidspunktet for angrepet, de undergravende elementene, hemmeligholdet og fraværet av kommunikasjon med beskytternasjonen peker i den retningen.
Undertegnede har tidligere hevdet at det ikke finnes noe bedre alternativ for USA enn å trekke seg ut av denne krigen. Som president Donald Trump sa: Dette er ikke vår krig, og som visepresident J.D. Vance og utenriksminister Marco Rubio begge har antydet, finnes det en grense for hvor mye politisk kapital man bør bruke på en perifer konflikt. Med ukrainske angrep på Russlands strategiske bombere og Russlands maksimalistiske krav for våpenhvile er det åpenbart at ingen av partene ønsker at konflikten skal ta slutt. Den ene siden er imidlertid avhengig av USA for penger, etterretning og våpen, og dens krigsmål avviker fra målsetningene til sin hegemoniske beskytter.
Ukrainerne ønsker prisverdig nok å gjenerobre landet sitt og forsvare sitt hjemland. Amerikanerne vil unngå atomkrig med Russland. Dette er til syvende og sist uforenlige strategiske instinkter og politiske mål. Amerikanerne forsøkte å få slutt på krigen, men som en klok indisk general sa i 2001: «Når to ville okser vil slåss, fortsetter de uansett.» Trump bør lytte til sine bedre engler og klatre opp av dette hullet. Det finnes enklere avtaler med Iran, Nord-Korea og Grønland; gjennom dem kan han skape en varig arv.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative.
