Vi tar deg med på en reise til seks øyer som, langt utover sin størrelse, veier tungt i verdens skjebne.
Fra Østersjøen til Sør-Kinahavet, fra Atlanterhavet til Indiahavet er lærdommen den samme: Geografien rår.
En øy kan være verdt en allianse, en krig, et imperium. Her er hvorfor.
Det finnes punkter på kartet hvis betydning ikke står i noe forhold til arealet. En knaus i Østersjøen kan få en allianse av tretti nasjoner til å skjelve. En atoll i Indiahavet kan avgjøre den militære skjebnen til et helt kontinent. En øy i Sør-Kinahavet kan holde hele menneskehetens velstand i sine hender. Geografien, som fredstider får oss til å glemme, ender alltid med å minne oss om sin egen lov: Det avgjørende er ikke hva et territorium rommer, men hvor det ligger.
Øyene legemliggjør denne sannheten bedre enn noe annet sted. Fordi de er isolerte og tydelig avgrensede posisjoner, som ofte kontrollerer et sund, et hav eller en ferdselsåre, samler de stormaktenes begjær og avdekker maktens logikk i sin reneste form. Imperiene har alltid visst det: Den som kontrollerer øya, kontrollerer havet. Og den som kontrollerer havet, kontrollerer handelen, flåtene og, i noen tilfeller, verden.
Det avgjørende er ikke hva et territorium rommer, men hvor det ligger.
Les også: Carl Schmitt og maktens geografi vender tilbake 🔒
I en tid der krigen er vendt tilbake til det europeiske kontinentet, der den sino-amerikanske rivaliseringen strukturerer århundret, og der mellommakter bygger diskrete maritime imperier, har den insulære strategiens grammatikk ikke mistet noe av sin aktualitet. Tvert imot har den fått den tilbake. Derfor har vi i denne sommerserien valgt å fortelle om seks øyer som, hver på sin måte, forandrer verden.
Vi begynner med Gotland, den svenske vaktposten midt i Østersjøen, som er blitt et av de mest følsomme punktene i konfrontasjonen mellom NATO og Moskva. Deretter setter vi kursen mot Indiahavet og Diego Garcia, en stor amerikansk base der innbyggerne ble fordrevet, og der suvereniteten nylig har skiftet hender gjennom en urovekkende avtale mellom London og Port Louis. Så følger Sokotra, Jemens naturjuvel, som De forente arabiske emirater er i ferd med å overta i stillhet, i skjæringspunktet mellom to hav.
Deretter går ferden mot Atlanterhavet og Azorene, et strategisk stoppested for vestlige styrker siden 1943, som nå igjen kurtiseres av stormaktene. Til slutt reiser vi til Sør-Kinahavet og Taiwan, verdensøya der halvledere, avskrekking og fremtiden for den internasjonale orden krystalliseres. Og vi avslutter serien i Middelhavet med Kypros, verdens siste delte hovedstad, der bruddet som ble åpnet i 1974, illustrerer en geografi som skiller i stedet for å forene.
Seks øyer, seks lærestykker i strategisk geografi. Seks måter å forstå at på nasjonenes sjakkbrett teller posisjonen man inntar, ofte mer enn styrken man besitter. God lesning, og god sommer.
