I et polarisert, fragmentert og sterkt opprustet Midtøsten har sultanatet Oman en særegen posisjon. Landet er verken en aggressiv rentenistmakt, en ideologisk stat eller en enkel regional medløper. Oman har bygget en strategi for overlevelse og innflytelse basert på balanse, mekling og diskresjon. Hvor kommer denne egenarten fra? Er den først og fremst religiøs, gjennom ibadismen[1]; geografisk, gjennom Hormuzstredet; historisk, gjennom et thalassokrati[2] i Indiahavet; eller sosiologisk, gjennom et dypt sammensatt samfunn?
Et ibadittisk thalassokrati
Lenge før de europeiske maktene kom, var Oman en strukturert sjøfartsmakt, vendt mot Indiahavet. Havnene Sohar, Muskat og Sur bandt Den arabiske halvøy sammen med Øst-Afrika, India og den persiske verden. Denne maritime åpningen skilte Oman fra det stammebaserte kjerneområdet i det sentrale Arabia. Den omanske særstillingen hvilte på en original politisk dualitet. På den ene siden sto det ibadittiske imamatet, som var valgpreget og forankret i det fjellrike innlandet. På den andre siden sto sultanatet, monarkisk og maritimt, med tyngdepunkt i kystbyene.
Ibadismen, en gammel gren av islam som sprang ut av de første splittelsene etter kalifatet, skiller seg fra radikal kharijisme[3] gjennom en lære preget av kompromiss, sterk fellesskapsetikk og avvisning av takfir[4]. Denne religiøse tradisjonen fremmer en kultur for moderasjon, forhandling og konsensus. Spenningen mellom innlandets imamat og det maritime sultanatet er ikke et avvik. Den har tvert imot preget Omans politiske utvikling over lang tid, i spennet mellom lokal forankring og åpningen mot havet.
Det portugisiske sjokket (1507–1650): tap av kontroll og maritim oppvåkning
Portugisernes ankomst på begynnelsen av 1500-tallet utgjorde et stort geopolitisk brudd. Muskat ble erobret i 1507 og innlemmet i det portugisiske imperiesystemet i Indiahavet. Oman mistet kontrollen over sine strategiske handelsruter. Men dette herredømmet forble begrenset. For det første var det i hovedsak kystbasert, ettersom portugiserne ikke trengte inn i det stammebaserte innlandet. For det andre utløste det en motstandsreaksjon fra det ibadittiske imamatet. På 1600-tallet ledet Yaʿruba-imamene gjenerobringen. Portugiserne ble drevet ut i 1650. Oman gjenoppsto da som en regional sjømakt og vendte erfaringen fra det europeiske sjokket til sin fordel. Paradoksalt nok vekket den portugisiske perioden Omans thalassokratiske kall på nytt, i stedet for å utslette det.
Les også: Qatars styrke og sårbarhet i krigstid 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Fra Gaza til Iran: Omformingen av Midtøstens geopolitikk siden 7. oktober forklart med fem kart 🔒
