Italias opposisjon vil fjerne Giorgia Meloni, men mangler et samlende alternativ. Skal venstresiden vinne valget i 2027, må den gi velgerne mer enn kritikk av statsministeren.
Kortversjonen
- Giorgia Meloni har sikret seg solid politisk støtte og stabilitet fire år etter at hun inntok statsministerrollen i Italia.
- Regjeringens stramme økonomiske linje har redusert budsjettunderskuddet kraftig og gitt Italia fornyet tillit i internasjonale markeder.
- Sysselsettingen har steget med over én million nye arbeidsplasser, og sjøbårne innvandringstall har falt dramatisk siden 2023.
- Italias opposisjon sliter med interne splittelser og mangler troverdige alternativer for å løse landets dype strukturelle problemer.
- Tidligere venstreregjeringers ansvar for store økonomiske underskudd gjør det vanskelig for dem å vinne velgernes tillit til 2027.
Et tydelig brudd med tidligere regjeringer
Fire år etter at hun kom til makten, har Giorgia Meloni fortsatt solid støtte. Regjeringens kurs markerer et tydelig brudd med de tidligere koalisjonsregjeringene mellom Femstjernebevegelsen (M5S) og Lega og mellom M5S og Det demokratiske partiet (PD). Meloni har ført en stram og pragmatisk økonomi- og finanspolitikk for å redusere underskuddet og uproduktive utgifter. Hun har opprettholdt disiplinen innad i koalisjonen og forent vektleggingen av nasjonal suverenitet med europeisk og atlantisk forankring. Samtidig har Italia vendt tilbake til den internasjonale geopolitiske arenaen.
Stabilitet: I et land der velgernes skiftende preferanser går hånd i hånd med politisk ustabilitet, er Meloni-regjeringens lange levetid et uventet og positivt unntak. Det gjelder særlig sett i lys av den politiske ustabiliteten ellers i Europa. Regjeringen har vist evne til å forene ulike strømninger i koalisjonen, også når de er uenige om Russland, Europa og den atlantiske tilknytningen. Denne tilpasningsevnen har, sammen med regjeringens pragmatisme, utvilsomt vært til fordel for landet.
«Regjeringen har vist evne til å forene ulike strømninger i koalisjonen, også når de er uenige om Russland, Europa og den atlantiske tilknytningen.»
Offentlige finanser: Da Meloni kom til makten i 2022, hadde Italia et offentlig budsjettunderskudd på 8,1 prosent av BNP. I 2025 var det redusert med 5 prosentpoeng, til 3,1 prosent. Italia er det eneste G7-landet som allerede i 2024 igjen hadde et primæroverskudd etter pandemien. Overskuddet var på 0,5 prosent av BNP i 2024 og 0,8 prosent i 2025. Renteforskjellen mellom italienske og tyske statsobligasjoner, BTP og Bund, falt fra et månedsgjennomsnitt på 217 basispunkter i november 2022 til 77 basispunkter i juni 2026. Det tilsvarer en nedgang på rundt 64,5 prosent. Den økonomiske kursen har gitt Italia økt tillit hos kredittvurderingsbyråene, som har oppjustert landets kredittvurdering. Italia er likevel ennå ikke ute av EUs prosedyre ved for store budsjettunderskudd. Det skyldes særlig Superbonus-ordningen, som utgjør rundt 8,4 milliarder euro, tilsvarende 0,4 prosent av BNP. Ordningen hindret at prosedyren kunne avsluttes tidligere enn planlagt i 2025. Utviklingen gjør det imidlertid svært sannsynlig at Italia kan tre ut av prosedyren våren 2027.
Les også: Giorgia Meloni: Italia mellom gjeld, reform og geoøkonomisk maktbalanse 🔒
Sysselsetting: Å få flere i arbeid er avgjørende for et land som historisk har hatt en av Europas høyeste arbeidsledighetsrater. Fra november 2022 til juli 2026 økte antallet sysselsatte fra 23 252 000 til 24 370 000 – en økning på over én million. Sysselsettingsandelen er dermed oppe i 63,2 prosent, mens arbeidsledigheten har falt til 5,8 prosent. Ungdomsledigheten i aldersgruppen 15–24 år har også gått ned, til 18,9 prosent. Antallet lønnstakere med fast ansettelse har økt til 16 583 000, fra 15 250 000 i november 2022. Det er dermed 1,3 millioner flere fast ansatte enn ved starten av valgperioden. Meloni-regjeringen har prioritert full sysselsetting og å få folk tilbake i arbeid. PD og M5S har på sin side foreslått en modell med støtteordninger og passiv forsørgelse finansiert gjennom ny gjeld. Dette systemet er blitt ytterligere omstridt etter at det er avdekket en rekke svindelsaker som har påført staten tap, ikke minst gjennom Superbonus-ordningen.
Les også: Giorgia Meloni: Oppsummering etter to år som Italias leder
Kampen mot irregulær innvandring: Antallet migranter som ankommer sjøveien, har falt betydelig. I hele 2023 kom 157 651 personer, mens antallet i de første sju månedene av 2026 var 16 479. Tallet for disse sju månedene er 80 prosent lavere enn i samme periode i 2023. I tillegg ble 5 754 personer returnert mellom 1. januar og 27. august 2026. Modellen med retursentre i tredjeland, som Italia har fremmet gjennom avtalen med Albania, har også fått plass i den europeiske debatten om håndtering av irregulær innvandring. Samtidig er andelen utenlandske statsborgere høy blant unge som er mistenkt eller pågrepet. I 2024 gjaldt dette nær 80 000 personer, tilsvarende 48 prosent av totalen og en økning på 11,2 prosent fra 2023. Dette har, sammen med de siste voldshendelsene, der også unge med innvandrerforeldre har vært involvert, bidratt til spenninger og kritikk av regjeringen. Den anklages for ikke å ha satt inn tilstrekkelige tiltak for å rette opp situasjonen.
Støtte til middelklassen og skattetrykk: Statsbudsjettet for 2027 legger opp til å heve den øvre grensen i inntektstrinnet med 33 prosent inntektsskatt (IRPEF) til 55 000 euro. Samtidig skal omsetningsgrensen for å benytte den sjablongbaserte skatteordningen for selvstendig næringsdrivende heves fra 85 000 til 100 000 euro. Skattetrykket har imidlertid økt fra 41,7 prosent i 2022 til anslagsvis 43 prosent i 2026. Gevinstene av tiltakene som er innført, er dessuten fortsatt begrensede sammenlignet med økningen i levekostnadene.
«Det er ikke nok å ville vinne neste valg for å fjerne Giorgia Meloni fra makten.»
Opposisjonen: En allianse av svakheter
Meloni-regjeringens sterke stilling skyldes også en svak opposisjon, som taper troverdighet av tre strukturelle grunner:
Interne splittelser: Opposisjonens fremste representanter er uenige både om den politiske retningen og om hvordan de skal løse problemer som berører folks hverdag direkte. Hvilken politikk vil de føre for å ivareta sikkerheten og bekjempe innvandring? Er de for eller imot kjernekraft? Har de et seriøst program for å få talenter som har flyttet utenlands, til å vende hjem? Hvordan vil de møte den demografiske tilbakegangen, som reduserer antallet unge og familier? Hvordan vil de støtte familier og bedrifter uten å stifte ny gjeld?
Les også: Fra periferi til digitalt knutepunkt: Sør-Italias nye veksthistorie
Mangel på et alternativt program: Opposisjonen har ingen troverdige forslag til hvordan den skal håndtere gjelden, produktiviteten, talentflukten, skattetrykket eller sikkerheten. Venstresiden kritiserer Melonis politikk uten å forklare hva den selv ville gjort annerledes innenfor de faktiske rammene for offentlige finanser. Disse rammene gir ikke rom for demagogi.
Historisk ansvar: Italia betaler ikke prisen for Melonis politikk, men for valgene de tidligere sentrum-venstre-regjeringene tok. Renzi- og Gentiloni-regjeringene håndterte den rekordstore tilstrømningen av over 620 000 migranter sjøveien mellom 2014 og 2017 på en utilstrekkelig måte. Den kraftige økningen ble drevet frem av et konkret politisk valg: I bytte mot større budsjettmessig handlingsrom aksepterte de to regjeringene at Italia skulle bli den viktigste inngangsporten til EU for migranter. De regnet med en omfordeling av migrantene som i praksis aldri ble gjennomført. Deretter vedtok Conte II-regjeringen i 2020 en omfattende ordning for å gi lovlig opphold til personer uten gyldig oppholdstillatelse.
Assolombardas generalforsamling i Milano, Italia, 3. juli 2023. © Claudio Furlan. LaPresse/Shutters/SIPA
På velferdsfeltet har de samme regjeringene systematisk underfinansiert det offentlige helsevesenet, redusert lokale tjenestetilbud og satt ut grunnleggende tjenester til eksterne aktører. Kostnadene er blitt veltet over på middelklassen og lavinntektsgruppene.
Den dårlig håndterte innvandringen har rammet et samfunn som allerede var svekket. Resultatet er den utbredte frykten som i dag preger italienske forsteder, slik de siste sammenstøtene i Milano, Torino og Bologna vitner om. Intellektuelle, medier og institusjoner med tilknytning til venstresiden valgte først å overse denne frykten. Deretter forsøkte de å rettferdiggjøre den i antirasismens navn – en antirasisme som har utviklet seg til proteksjonisme.
Av disse grunnene har deler av venstresidens velgere straffet de to største partiene, PD og M5S. Partiene har forsømt økonomiske problemer, utrygge livsvilkår, manglende sikkerhet og økte levekostnader, mens de har prioritert rettighetsspørsmål, antirasisme og miljø. De siste tilfellene av vold og kriminalitet har bare økt avstanden mellom venstresiden og de reelle problemene befolkningen står overfor.
Les også: Giorgia Melonis lærepenge til Europa 🔒
Det er ikke nok å ville vinne neste valg for å fjerne Giorgia Meloni fra makten. Innbyggerne forventer konkrete svar om kjøpekraft, inflasjon, lavere skattetrykk, sikkerhet og innvandring, uten at de offentlige finansene svekkes. Venstresiden kritiserer et skattetrykk på 43 prosent uten å ta ansvar for å ha utløst den største finansielle katastrofen i republikkens nyere historie. Den etterlot seg en samlet regning på over 150 milliarder euro fra Superbonus og andre støtteordninger for oppussing. Dette pengesluket har først og fremst kommet dem med høyest inntekt til gode og har vært preget av svindel for milliardbeløp. Det har bokstavelig talt fratatt staten muligheten til å lette skattebyrden for middelklassen. Å kreve skattelettelser etter å ha tømt statskassen, samtidig som man fraskriver seg ethvert ansvar, er politisk uredelig.
Med en av Europas laveste fødselsrater, en krympende arbeidsstyrke og en offentlig gjeld på nær 138 prosent av BNP står Italia overfor strukturelle begrensninger, ikke forbigående konjunkturproblemer. Landet har ikke råd til å vende tilbake til usikkerheten.
Etter 2027: Stabiliteten må omsettes i endring
Det er fortsatt for tidlig å si om Giorgia Meloni ønsker å fortsette som regjeringssjef i Palazzo Chigi etter 2027. Én ting synes likevel allerede sikkert: Sammen med Mario Draghi er hun en av svært få politiske skikkelser som kan gi Italia stabiliteten og den internasjonale troverdigheten tilbake. Hun er også den eneste som har klart å fornye høyresiden og gi den ny kraft etter Berlusconi.
Hvis Meloni får fornyet tillit, blir den virkelige utfordringen å ta tak i landets store strukturelle problemer: middelklassens situasjon, kjøpekraften, de lave fødselstallene og hjerneflukten. Det blir en avgjørende prøve, og hennes eneste reelle mulighet til å bruke regjeringsstabiliteten til å skape en varig historisk endring.
Italiensk analytiker: – Meloni i skvis mellom USA og Europa 🔒
