Avhengigheten av utenlandsk teknologi begrenser Sørøst-Asias militære handlefrihet. Mangel på kapital og fagfolk gjør det krevende å utvikle egne avanserte våpensystemer.
Kortversjonen
- Sørøst-Asias militære modernisering hemmes av begrenset kapital, teknologiske mangler og sterk avhengighet av utenlandsk kompetanse.
- Ukrainas suksess med rimelige sjødroner i Svartehavet har inspirert regionen, men tradisjonelle bemannede krigsskip prioriteres fortsatt.
- Konkurrerende etater og mangel på helhetlige strategier skaper interne utfordringer for forsvarssektoren i flere sørøstasiatiske land.
- Militære karrierestrukturer favoriserer tradisjonelle skipsførere, noe som skaper kulturell motstand mot å satse tungt på ubemannede systemer.
- Diplomatiske bånd til Russland og mangel på STEM-kompetanse gjør det vanskelig for landene å samarbeide om eller utvikle egen droneteknologi.
Ukrainas bruk av sjødroner i Svartehavet har vist hvordan relativt rimelige, ubemannede fartøyer kan true store krigsskip og utfordre en sterkere marinemakt. Erfaringene har vakt interesse i Sørøst-Asia, der flere land forsøker å styrke sjøforsvaret og forsvare sine rettigheter i havområder preget av kinesisk press.
Likevel går omstillingen langsomt. Begrensede budsjetter, manglende teknologisk kompetanse og rivalisering mellom etater gjør det vanskelig å utvikle og ta i bruk nye systemer. Samtidig beholder store, bemannede krigsskip sin prestisje. Selv når militære planleggere ser nytten av droner, går pengene ofte til tradisjonelle anskaffelser.
Utfordringen handler også om organisering og militære karriereveier. I mariner der topplederne gjerne har bakgrunn som skipssjefer, kan en større rolle for droneoperatører utfordre etablerte forestillinger om kompetanse og ledelse. Hva skal til for at lærdommene fra Ukraina får følger for hvordan landene i Sørøst-Asia bygger opp sine maritime styrker?
For å belyse disse spørsmålene har Geopolitika snakket med Dr. Collin Koh, seniorforsker ved Institute of Defence and Strategic Studies i Singapore og spesialist på maritim sikkerhet i Sørøst-Asia. Forskningsinteressene hans omfatter modernisering av sjøforsvar, konflikter i Sør-Kinahavet, maritim rustningskontroll og aktiviteter som ligger under terskelen for væpnet konflikt.
Koh har publisert vitenskapelige artikler, politiske analyser og bokkapitler og har vært medredaktør for bøker om modernisering av sjøforsvar og forholdet mellom mariner og kystvakter. Ved siden av forskningen har han undervist på militærfaglige kurs for Singapores væpnede styrker. Han bidrar også med analyser til lokale og internasjonale medier.
I dette intervjuet forklarer Koh hvorfor anerkjennelsen av dronenes militære verdi foreløpig har gitt begrensede utslag i regionens forsvarsanskaffelser. Han beskriver også forskjellene mellom landenes forsvarsindustri, avhengigheten av utenlandsk teknologi og hvordan enkelte lands forbindelser til Russland kan komplisere et mulig dronesamarbeid med Ukraina.
Les også: Hvordan Ukraina ble en dronestormakt 🔒
– Den maritim-militære oppbygningen i Øst-Asia er imponerende. Men hva med landene i Sørøst-Asia? I hvilken grad bygger de også opp marinene og sjøforsvaret for å forsvare sine interesser?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Pax Silica: Quad går fra maritim sikkerhet til teknologisk maktkamp
