Norge er et langstrakt land som gjennom tidene alltid har hatt spredt bosetning. Dette burde også gjenspeiles i den økonomiske forvaltningen av landet.
Verdens rikeste land har også verdens største statlige investeringsfond. Samtidig som kutt i statsbudsjettet gjøres som med bakgrunn i økt inflasjon og renteoppgang. Norge blir direkte berørt av oljeprisene på godt og vondt, som betyr at statlige midler preges direkte av globale konflikter.
Samtidig sliter fylkes- og kommunenorge. Skoler, helsetilbud lokale tjenester kuttes eller sentraliseres flere steder i landet, mens strømkapasitet og nettutbygging i enkelte regioner også har blitt en utfordring for både industriutvikling og forsvarsrelatert infrastruktur.
Når viktige samfunnsfunksjoner blir politiske forhandlingsobjekter
Jeg har spurt meg selv, hvorfor kan ikke departementenes statlige utbytter fra eierskap i en rekke store statlige selskap øremerkes til kritisk infrastruktur og basistjenester vi har i landet.
Vel for det første er det grunnlovsstridig, samtidig som at Stortinget til syvende og sist skal bestemme statsbudsjettet gjennom parlamentarismen. Eller i det minste ha sin overordnede vedtatte bestemmelse om forvaltningen av den. For det andre, kunne det utfordret maktfordelingsprinsippet og gi regjeringer mye mer økonomisk makt.
Et dilemma som likevel går igjen hvert år, er at viktige samfunnsfunksjoner blir forhandlingsobjekter i politisk spill på Stortinget. Må det være slik? Jeg tenker nei.
Kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur burde i prinsippet fått øremerkede midler, men dette kan løses med aktive og levende investeringer i både børsnoterte og ikke-noterte selskap og bedrifter.
Et mer desentralisert økonomisk Norge
Enda bedre, så burde fylkeskommunene fått mandat til å opprette hver sine mindre statlige oljefond som kan styrke det regionale Norges økonomiske handlingsrom.
Les også: Økonomisk allmendannelse som geoøkonomisk fundament for Norge
Dette ville være en videre utvikling av demokratisk økonomisk forvaltning slik som etter bruddet med den historiske og svært sentraliserte embetsmannsstaten som Norge ble bygget på, men som samtidig baserte seg på dansk statsforvaltning. Til tross for å være langstrakt, har vi fortsatt en lang vei å gå for optimal økonomisk utvikling av hele landet.
For å styrke og gjenopprette velferdsstaten i en urolig tid, er det dermed nødvendig å tenke desentralisert. Alt ligger til rette for at Norge burde forvaltes etter mye mer regional modell enn det gjøres i dag.
Dette kan eksempelvis gjøres ved at Folketrygdfondet er overordnet eier og har underliggende regionale fond for hvert fylke under seg. Dette for å forhindre politiske kamper om midlene på fylkes- og kommunenivå. Folketrygdfondet åpnet også et nytt kontor i Tromsø i fjor, som er et veldig bra for å øke tilstedeværelse og investeringer i Nord-Norge, som tross alt er svært viktig for Norges økonomi og totalforsvar.
Produktive investeringer er ikke det samme som inflasjon
Frykten for at regionale investeringsfond automatisk vil være inflasjonsdrivende, overser forskjellen mellom konsumdrevet pengebruk og produktive investeringer. Investeringer i energi, nettkapasitet, industri, logistikk og teknologi øker økonomiens produksjonskapasitet og kan dermed redusere slike strukturelle flaskehalser som mange sier bidrar til inflasjon.
Slike investeringer virker dermed annerledes enn kortsiktig offentlig konsum eller direkte rene overføringer.
Regional statskapasitet i en geopolitisk urolig tid
I en tid med økende geopolitisk usikkerhet, aldrende infrastruktur og presset kommuneøkonomi trenger Norge sterkere regional statskapasitet.
Langsiktige regionale fond kan bidra til å bygge lokal investeringskraft, redusere sårbarhet og styrke realøkonomisk utvikling uten å være like avhengig av kortsiktig nasjonal budsjettpolitikk.
Et mer desentralisert økonomisk Norge handler derfor ikke om bare distriktspolitikk. Det handler om hvordan staten organiserer kapital, robusthet og langsiktig utvikling i en mer urolig verden.
Norge og Kasakhstan: geoøkonomi, institusjoner og kampen om Eurasias fremtid
