Vedtaket om aktiv dødshjelp er dødens seier over livet og den narsissistiske individualismens seier over kjærligheten, skriver filosofen Luc Ferry.
Geopolitika har publisert flere artikler om aktiv dødshjelp[1]; selv har jeg skrevet to: «Krigen mot livet» og «De levendes land».
Den franske nasjonalforsamlingens vedtak om å innføre aktiv dødshjelp, har konsekvenser langt utenfor landets grenser. Som et foregangsland i kultur, åndsliv og humanisme er Frankrikes vedtak dypt alvorlig og urovekkende. Dødskultusen som markedsføres med slagord som verdighet og frihet, handler i grunnen om Europas død.
Den franske filosofen og talsmannen for en sekulær humanisme, Luc Ferry, som også var utdanningsminister fra 2002 til 2004 under statsminister Jean-Pierre Raffarin og president Jacques Chirac, rykket ut umiddelbart etter gårsdagens vedtak med en artikkel i «Le Figaro», Loven om eutanasi er tankens nederlag.
Når Emmanuel Macron går av som president neste år, etterlater han seg et land i bunnløs gjeld som de unge forventes å ta seg av, samtidig som eldre og de syke skal angripes under ved at skal velge døden fremfor livet. Den nye loven åpner for at mennesker som ikke egentlig befinner seg i livets sluttfase, kan få hjelp til å dø på mindre enn tre dager.
I følge Luc Ferry er den franske nasjonalforsamlingens vedtak et tap og et nederlag for tenkningen og menneskeligheten på alle områder:
Det er et nederlag for friheten, den virkelige friheten – den du mister når ensomheten og fortvilelsen herjer med deg og fører til en alvorlig depressiv tilstand. Alle psykiatere vet at mennesker i en slik tilstand ikke er i stand til å foreta et fritt valg. Ferry tilføyer at han finner det latterlig at materialister, utilitarister (tilhengere av konsekvensetikk der resultatet av handling avgjør om handlingen er moralsk riktig) og tilhengere av Spinoza, som har arbeidet for å «dekonstruere» forestillingen om den frie viljen – som de betrakter som «vanvittig», for å bruke Spinozas eget uttrykk – at de i siste øyeblikk påkaller nettopp den frie viljen for å rettferdiggjøre denne loven.
Det er et nederlag for likheten, fordi alle undersøkelser viser at det primært er sosialt og marginaliserte mennesker som vil «ha glede» av denne loven. Selv minner jeg om den canadiske om forskningsrapporten som viste at det er store beløp å spare ved å innføre lov om aktiv dødshjelp nettopp overfor disse gruppene.
Et nederlag for den utmerkede Leonetti-loven, som, slik Ferry understreker, ikke bare begrenset hjelpen til å dø til livets sluttfase, men også – og enda viktigere – at den ikke fremstilte retten til å drepe som «behandling».
Et nederlag for den etiske normen, som taper overfor det som faktisk finner sted, skriver Ferry; det er som om det at noe skjer, i seg selv gjør det til lov. Ut fra en slik tankegang er man alltid nødt til å godta at flertallet alltid har rett. Noe vår felles historien til overmål viser at åpenbart er galt. I tillegg må tvinges vi til å godta at enhver praksis er god så snart den blir utbredt. Det er blant annet derfor Frankrikes vedtak er bekymringsfullt.
Det er dessverre altfor lett å si seg enig med Ferry når han skriver at vedtaket er et nederlag for alle forsømte, ensomme, deprimerte og «livstrette», som ad ymse veier holdes løpende orientert om at de er en belastning sosialt og ikke minst økonomisk, og at det beste er at de forsvinner – frivillig.
Ifølge Ferry er loven også et nederlag for redeligheten og en seier for hykleriet, fordi lovens tilhengere viser til den greske filosofen Seneca for å gi inntrykk av at spørsmålet handler om selvmord. Det gjør det på ingen måte, ifølge Ferry. Denne loven dreier seg om om å tillate at noen dreper eller hjelper andre å drepe. For ifølge Ferry ligger problemet i at en tredjepart trekkes inn – og ikke den personlige beslutningen om å ta sitt eget liv. Ferrys synspunkt om at den personlige beslutningen om å ta sitt eget liv ikke er problematisk, holder ikke slik jeg ser det, fordi manipulasjon, press, retorikk i tillegg til en allerede utsatt situasjon helsemessig og sosialt gjør mange i målgruppen, det vil si the misfits, er svært lette å dytte i ønsket retning. Frivilligheten er kan hende også kortvarig; omtalte rapport fra Canada regnet også på de enorme økonomiske fordelene ved å tvinge the misfits til å dø.
Som sekulær humanist, mener Ferry at materialistiske ideologier antar formen av nye religioner. De erstatter det guddommelige med det «materielle», enten det er biologisk eller psykologisk, for å gjøre det til en «første årsak» som påtvinges samfunnet på bekostning av rettens nøytralitet.
Det største nederlaget rammer brorskapet og kjærligheten oss mennesker imellom, det vil si at individualismen overvinner broene mellom oss; broer som bygger på fellesskap og kjærlighet, og blir erstattet av «den lettelsen man kan føle ved å omtale det å kvitte seg med den byrden som ulykkelige mennesker representerer, som «behandling» og en «human handling», som et resultat av fri vilje og uttrykk for verdighet», skriver Ferry.
Sluttnoter
[1] Blant annet: «Når staten gjør dødshjelp til moral», og «Petites Sœuers de Pauvres (De fattiges Små Søstre): Vi kan bi nødt til å stenge ned»
