Det eksplosive temaet om marokkansk Sahara forgifter forholdet mellom Frankrike, Marokko og Algerie. Frankrike har nettopp anerkjent Marokkos suverenitet over Vest-Sahara. En seier for Rabat, et hardt slag for Alger.
Vi ble informert om den siste franske diplomatiske handlingen angående Vest-Sahara gjennom en ganske hissig uttalelse fra Algerie. Torsdag 25. juli, dagen før åpningen av OL, ga det algeriske utenriksdepartementet ut en uttalelse der de uttrykte sin «dype misnøye med den upassende og kontraproduktive franske beslutningen som støtter den marokkanske autonomiplanen for Vest-Sahara.» Alger hevder de vil «trekke de nødvendige slutninger og påpeker at ‘Frankrike alene vil bære det fullstendige og hele ansvaret». En tungt ladet presisering blir lagt til: «de koloniale maktene, de gamle [Frankrike] og de nye [Marokko] vet hvordan de skal gjenkjenne, forstå og strekke hjelpende hender til hverandre.» Det kunne ikke vært sagt bedre…
Hvorfor denne uttalelsen?
Hva kan ha skjedd som utløser en ny potensiell krise mellom Paris og Alger, spesielt siden det kun er noen uker siden presidentene Macron og Tebboune omfavnet hverandre på G7-toppmøtet i Italia, der fru Meloni hadde invitert Tebboune?
Faktisk, frem til nå og i mange år, hadde Paris klart å opprettholde en balanse mellom Alger og Rabat, spesielt i FNs sikkerhetsråd, om det kontroversielle spørsmålet om Vest-Sahara, som Marokko krever som marokkansk territorium. Paris, som EU, støttet FNs forslag, som var en måte for å utsette å ta enhver nasjonal beslutning i saken.
Les også: Marokko: Europas viktigste allierte i Nord-Afrika
Den første advarselen kom for tre år siden, da USA, i forbindelse med Abraham-avtalene, anerkjente «marokkanskheten» av det omstridte territoriet i bytte mot anerkjennelsen av staten Israel av Marokko. Europeiske stater klarte da å opprettholde sin linje mot denne endringen.
Men Spania, presset av Marokko på sin migrasjonspolitikk i de spanske enklavene Ceuta og Melilla, måtte tilpasse seg den marokkanske posisjonen for ett år siden ved å anerkjenne «marokkanskheten» til Vest-Sahara og dermed faktisk forlate Madrids tradisjonelle standpunkt. Irritert, svarte Alger ved å fryse sine diplomatiske relasjoner med Madrid, avlyse alle flyvninger mellom de to hovedstedene, og innføre handelssanksjoner.
Feilslått tilnærming til Algerie
Kunne Frankrike ha holdt seg til sin tradisjonelle posisjon? I virkeligheten, i mange år, hadde den fransk-algeriske tilnærmingen dypt irritert Marokkos konge til det punktet at forholdet mellom Paris og Rabat ble «islagt». Kongen nektet, sies det, å ta telefonen fra den franske statslederen. Hvordan komme ut av denne krisen når, på den andre siden, tilnærmingen til Algerie strengt tatt ikke hadde brakt noe til Paris, annet enn algeriske fornærmelser og innblanding i fransk innenrikspolitikk? Kunne man være i langvarig ute i kulden med de to store hovedstedene i Maghrib?
Det var i denne sammenhengen at Rabat, på en finurlig måte, formidlet sitt ønske om å tine forholdet til Paris, men under forutsetning av at Frankrike, på samme måte som Spania, en gang for alle anerkjenner ‘marokkanskheten’ til Sahara.
Stilt overfor et fait accompli, har den franske regjeringen gradvis begynt å bevege seg i denne saken. Selv om det innebar et stort ubehag, sendte de først den nye franske utenriksministeren, Stéphane Séjourné, som har kritisert Marokkos brudd på menneskerettighetene og støttet Algerie, til Strasbourg. Séjourné måtte offentlig anerkjenne det «eksistensielle» spørsmålet for Marokko knyttet til Sahara-spørsmålet; deretter ved å autorisere franske selskaper, støttet av Det franske utviklingsbyrået, til å investere i det nå «marokkanske» Sahara; til slutt, sies det, ved å skrive til kongen i anledning hans tjuefemte år på tronen, et brev der Paris ville gjøre store fremskritt i denne saken. I Paris, for å være grundige, har man til og med gått så langt som å offisielt sondere Algerie om hvilke diplomatiske formuleringer som ville sjokkere de algeriske myndighetene minst; i tråd Frankrikes mani om «å gjøre begge deler samtidig»
Krisen som kommer i Alger
Frankrike må derfor nå forvente en ny krise med Algerie: Utsettelse eller avlysning av Tebbounes besøk til Paris, tilbakekalling av ambassadøren, kansellering av kontrakter, osv.
I tretti år har Alger bestridt den faktiske annekteringen av den tidligere spanske kolonien i Sahara som Hassan II hadde gjenvunnet i 1975 ved å utnytte lidelsene og døden til Franco. Algerie støtter Saharawi-republikken og huser flyktninger som ikke ønsker å bli under marokkansk okkupasjon, i leirer i Tindouf. Denne saken har nå blitt en katalysator og en forsterker av alle algerisk-marokkanske konflikter. Alt brukes som en unnskyldning for å øke spenningen mellom de to landene.
Les også: Kamp om Afrikas forsvarsmarked: India utfordrer gigantene
Algerie anklager Marokko for å organisere narkotikasmugling over grensen; i FN sammenlignet den marokkanske representanten Polisario-fronten med selvbestemmelsesretten til Kabylene (red. anm. Kabylene er en berbisk etnisk gruppe som hovedsakelig bor i Kabylia-regionen i Nord-Algerie), noe som fører til at den algeriske ambassadøren i Rabat har blitt tilbakekalt. I august 2021 ble tilnærmingen mellom Rabat og Tel-Aviv kraftig fordømt av Algerie, spesielt siden Marokko letter Israels inntreden som observatør i Den afrikanske union.
I november 2021 anklaget Algerie Marokko for å ha drept tre algeriske lastebilsjåfører, mens om sommeren 2023 ble marokkanske turister som drev med jetski ved grensen til marokkanske territorialfarvann skutt av det algeriske militæret.
Alle teller sine poeng internasjonalt. Bestemt på å oppnå anerkjennelse for «marokkanskheten» til Sahara, bruker Rabat alle midler den har tilgjengelig.
Mellom Paris og Alger og Rabat, har det derfor oppstått en umulig balanse.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
