Valgt i kjølvannet av Ousmane Sonko fremstår Bassirou Diomaye Faye nå som en fullverdig statssjef. Institusjonell autoritet, pragmatisk suverenitet og evne til å samle: Senegals president tegner gradvis opp sin egen vei. En vei til gagn for landets stabilitet og dets afrikanske ambisjoner.
Kortversjonen
- Bassirou Diomaye Faye tiltrådte som Senegals president i april 2024.
- Han avsatte Ousmane Sonko som Senegals statsminister.
- Han har valgt et team mer orientert mot teknisk kompetanse for gjenreisning av staten.
- Han støtter Macky Salls kandidatur til stillingen som FNs generalsekretær.
- Han forsøker å bygge en bredere politisk koalisjon som strekker seg utover Pastef.
Da Bassirou Diomaye Faye tiltrådte som Senegals president i april 2024, bar han med seg det enorme håpet som var skapt av et historisk maktskifte. Løslatt fra fengsel få dager før valget og utpekt som kandidat etter at Ousmane Sonkos kandidatur var blitt underkjent, legemliggjorde han et løfte om brudd, suverenitet og demokratisk fornyelse.
I Dakars gater, så vel som innad i Pastef, uttrykte formuleringen «Diomaye mooy Sonko» — Diomaye, det er Sonko — styrken i alliansen mellom de to mennene. Den viste også hvor sterkt den nye presidenten den gang ble oppfattet gjennom et kollektivt politisk prosjekt, der Ousmane Sonko fortsatt var den mest karismatiske skikkelsen.
Litt over to år senere har Bassirou Diomaye Faye vokst inn i en ny rolle. Han er ikke lenger bare arvingen til en aktivistisk bevegelse eller forvalteren av en seier formet i opposisjon. Han har funnet sin plass i presidentembetet og gradvis gjort sin egen forståelse av makten gjeldende.
Hans selvstendiggjøring er ikke et brudd med prosjektet som ble båret fram i 2024. Den representerer snarere en ny etappe: overgangen fra mobilisering til handling, fra erobring av makten til utøvelse av statsmakt.
Statssjefens autoritet
Ved å avsette Ousmane Sonko som statsminister har Bassirou Diomaye Faye slått fast presidentinstitusjonens forrang. Beslutningen markerer kulminasjonen av en utvikling som er blitt stadig tydeligere gjennom månedene.
Uenighetene gjaldt reformtempoet, håndteringen av finanskrisen, forholdet til internasjonale partnere og fordelingen av myndighet på statens øverste nivå. Det doble maktsenteret som hadde preget den nye regjeringens første tid, kunne ikke fungere som en varig styringsmodell.
Les også: Senegals statsminister sparket etter månedsvis konflikt
Bassirou Diomaye Faye valgte å skjære gjennom. Han gjorde det med den roen som kjennetegner hans stil, uten retorisk opptrapping eller unødvendig iscenesettelse. Grepet vitner om en krevende forståelse av embetet: Republikkens president kan ikke være representant for en fraksjon, selv når den har flertall. Han må være megleren, institusjonenes garantist og forvalteren av den nasjonale interessen.
Ved å skille lag med mannen han skyldte en del av sin politiske oppstigning, viste han også en sjelden egenskap i politikken: evnen til å heve seg over personlige lojaliteter når hensynet til statsansvaret krever det.
Hans nøkternhet, som lenge ble tolket som tilbakeholdenhet, fremstår nå i et annet lys. Den uttrykker verken tilbaketrekning eller ubesluttsomhet, men en behersket autoritet, forankret i sikker beherskelse av institusjonene og fasthet i beslutningene.
Bassirou Diomaye Faye forsøker ikke å gjenskape Ousmane Sonkos flamboyante stil. Han bygger sin egen: mer avmålt, mer presidentiell, men like sterkt knyttet til Senegals suverenitet.
Suverenitet i styringen
Den nye presidentielle kursen kommer også til uttrykk i valget av et team som i større grad er orientert mot teknisk kompetanse og gjenreisning av staten.
Den økonomiske situasjonen krever en disiplinert fremgangsmåte. Avdekkingen av uoppgitte forpliktelser og lån under den foregående administrasjonen har svekket statsfinansene betydelig. Den har også komplisert forholdet mellom Senegal og landets finansielle partnere.
I denne situasjonen avviser Bassirou Diomaye Faye det forenklede valget mellom underkastelse og konfrontasjon. Hans linje er å forsvare landets interesser samtidig som han bevarer dets handleevne.
Å føre dialog med Det internasjonale pengefondet innebærer ikke å gi avkall på suverenitet. Tvert imot handler det om å skape de finansielle forutsetningene som trengs for å føre nasjonal politikk, støtte sysselsettingen, investere i infrastruktur og forbedre offentlige tjenester.
Presidenten synes å ha forstått at varig suverenitet hviler like mye på solide institusjoner og sunne offentlige finanser som på kraften i talene. Den forutsetter evnen til å beslutte, finansiere og handle.
Les også: Ukraina risikerer IMF-utbetaling etter reformtrøbbel
Denne tilnærmingen gir bruddprosjektet en ny dybde. Etter erobringens suverenitet, som muliggjorde maktskiftet, kommer styringens suverenitet: den som måles i evnen til å omforme staten, skape resultater og bevare befolkningens tillit.
Bassirou Diomaye Faye forsøker dermed å vise at pragmatisme ikke er det samme som å oppgi overbevisningene sine. Den kan være redskapet for å virkeliggjøre dem.
Macky Sall og statsansvaret
Forholdet til forgjengeren illustrerer også denne utviklingen. Møtet som ble arrangert i Dakar mellom Bassirou Diomaye Faye og Macky Sall, var et viktig politisk øyeblikk.
To år tidligere var maktskiftet blitt til gjennom en særlig hard konfrontasjon med det tidligere styret. Pastef lovet å kaste fullt lys over håndteringen av statsfinansene og voldshandlingene som preget de siste årene av Salls presidentskap.
Disse kravene består. Men statssjefen nekter å la interne motsetninger redusere Senegals innflytelse på den internasjonale arenaen.
Ved å støtte Macky Salls kandidatur til stillingen som FNs generalsekretær gir Bassirou Diomaye Faye ikke avkall på verken rettferdighet eller åpenhet. Han slår fast at den nasjonale interessen kan heve seg over partipolitiske motsetninger.
Grepet er desto mer betydningsfullt fordi det skjer i afrikansk politikk, som ofte er preget av varig utestengelse av tidligere motstandere. Diomaye Faye forsvarer en annen maktkultur: en der politisk konkurranse verken utelukker dialog eller statens kontinuitet.
Han kan kritisere Salls politiske resultater samtidig som han anerkjenner internasjonal erfaring. Han kan kreve noen til ansvar uten å redusere det politiske livet til et spørsmål om hevn. Han kan støtte et senegalesisk kandidatur i landets navn, for å styrke dets gjennomslag og det afrikanske kontinentets representasjon.
Denne evnen til å skille statens interesser fra personlige rivaliseringer styrker hans statur. Den plasserer Bassirou Diomaye Faye i en senegalesisk diplomatisk tradisjon preget av dialog, stabilitet og åpenhet mot verden.
Et fornyet afrikansk lederskap
Senegals president legemliggjør gradvis en særegen form for lederskap på kontinentet.
Les også: Håpets triumf: Ny president signaliserer nytt kapittel for Senegal
Hans autoritet hviler ikke på en permanent dramatisering av makten. Den bygger på hans tilbakeholdenhet, hans evne til å lytte og en institusjonell forståelse av presidentskapet. I en region preget av stadig flere statskupp, svekkede motmakter og regimer der makten i økende grad samles rundt én person, har denne nøkternheten en reell politisk kraft.
Bassirou Diomaye Faye tilhører en ny generasjon afrikanske ledere. Han er ung, kommer fra statsadministrasjonen og kjenner statsapparatets virkelighet, men ble båret til makten av et folkelig ønske om forandring.
Hans bakgrunn gjør ham i stand til å knytte sammen to verdener som ofte er adskilt: protestens og institusjonens. Han kjenner forventningene blant senegalesisk ungdom, frustrasjonene knyttet til arbeidsledighet, levekostnader og følelsen av avhengighet. Men han kjenner også begrensningene enhver regjering møter når slike forventninger skal omsettes i beslutninger.
Hans styrke ligger nettopp i denne doble legitimiteten. Han kan snakke bruddets språk uten å se bort fra kravene som statsstyringen stiller. Han kan forsvare en suverenistisk ambisjon samtidig som han holder Senegal innenfor en tradisjon for dialog med afrikanske og internasjonale partnere.
Denne posisjonen gir ham mulighet til å stikke ut en egen kurs mellom to modeller: kontinuitet uten forandring og brudd uten styringsevne.
Å bygge sitt eget flertall
Presidentens selvstendiggjøring må nå omsettes på den politiske arenaen. Ousmane Sonko beholder stor innflytelse, en solid aktivistbase og et nært forhold til en del av ungdommen.
Denne realiteten reduserer ikke Bassirou Diomaye Fayes statur. Tvert imot understreker den hvor langt han har kommet. I løpet av noen måneder har han klart å hevde seg overfor en av de mektigste skikkelsene i senegalesisk politikk.
Oppbyggingen av en egen politisk kraft er den logiske fortsettelsen av denne utviklingen. Presidenten forsøker å samle rundt seg senegalesere som kjenner seg igjen i bruddet fra 2024, men som ønsker at det skal gjennomføres med stabilitet, dialog og ansvar.
Denne koalisjonen kan strekke seg utover Pastefs grenser. Den kan samle endringsorienterte aktivister, ledere i statsadministrasjonen, representanter fra sivilsamfunnet og personer fra andre politiske tradisjoner.
Les også: Tsjad avslutter militærsamarbeidet med Frankrike
Diomaye Faye har ikke som mål å viske ut arven etter bevegelsen som førte ham til makten. Han ønsker å utvide den og gi den en mer institusjonell form, i stand til å samle bredere enn den aktivistiske kjernen.
Hans utfordring blir å omsette presidentautoriteten i varig politisk forankring. Men han har et avgjørende fortrinn: evnen til å legemliggjøre en syntese mellom ønsket om forandring og søken etter stabilitet.
Fra håp til resultater
Denne presidentperiodens suksess vil naturligvis avhenge av konkrete resultater. Sysselsetting for unge, lavere levekostnader, opprydding i statsfinansene, kampen mot korrupsjon og verdiskaping basert på olje- og gassressursene vil være de viktigste vurderingskriteriene.
Men Bassirou Diomaye Faye synes å ha lagt grunnlaget for en sammenhengende metode. Den bygger på gjenoppretting av statens autoritet, å hente inn kompetanse, å bygge bro over politiske skillelinjer og en pragmatisk forståelse av suverenitet.
Hans kurs handler nå om mer enn den rene duellen med Ousmane Sonko. Den reiser et avgjørende spørsmål for nye generasjoner av afrikanske politikere: Hvordan kan en protestseier omformes til et varig styringsprosjekt?
Bruddet får først full mening når det blir i stand til å skape stabilitet, rettferdighet og utvikling.
Bassirou Diomaye Faye er ikke lenger reservekandidaten som enkelte trodde de kunne holde i skyggen. Han fremstår som en statssjef med en egen visjon og en egen metode.
Overfor Sonko hevder han presidentembetets autoritet. Overfor Macky Sall prioriterer han det overordnede perspektivet og den nasjonale interessen. Overfor internasjonale partnere forsvarer han en klarsynt suverenitet, bevisst på realitetene uten å gi avkall på ambisjonene.
Hans satsing på selvstendiggjøring er dermed allerede mer enn en personlig strategi. Det tegner opp en bestemt idé om makt i Afrika: en mindre prangende maktutøvelse, mer institusjonell og i stand til å forene uavhengighet, ansvarlighet og samlingskraft.
Det er kanskje her Bassirou Diomaye Fayes presidentskap virkelig begynner.
