Bak juntaregimenes suverenistiske retorikk i Burkina Faso, Mali og Niger skjuler det seg en virkelighet dokumentert av tall: omfattende overgrep i alle retninger, kneblede friheter og et demokrati ofret på sikkerhetens alter – en sikkerhet som fortsatt glipper.
Den 24. mars 2026, i nærheten av Say, en liten by i det sørvestlige Niger, få kilometer fra grensen til Burkina Faso, møtes en håndfull menn i hemmelighet. På den ene siden står representanter for Gruppen for støtte til islam og muslimer (JNIM), en jihadistorganisasjon tilknyttet Al-Qaida. På den andre siden sitter en delegasjon på fire personer, utsendt av general Abdourahamane Tchiani, som har hatt kontroll over Niamey siden statskuppet 26. juli 2023. Scenen oppsummerer i seg selv vår tids paradoks i Sahel: Juntaer som har styrtet folkevalgte regjeringer i suverenitetens og kampen mot terrorens navn, befinner seg nå i diskrete forhandlinger med de jihadistene de hevdet å ville utrydde.
Reformisme ved geværets munning
Det eksisterer en seiglivet myte på det afrikanske kontinentet, næret av forsvarere av regimer i uniform: at demokrati er et fremmedelement for den afrikanske kroppen, en vestlig luksus som ikke lar seg anvende i Sahels samfunn. Argumentet, gjentatt siden de første avkoloniseringene, har fått ny aktualitet etter at Burkina Faso, Mali og Niger i september 2023 etablerte Alliansen av Sahel-statene (AES). Men resonnementet fortjener å snus på hodet. Det er ikke afrikanere som avviser demokrati – det er kuppmakerne som ikke tåler det. Enhver som med makt avbryter en valgprosess, kan ikke uten åpenbar selvmotsigelse fremstille seg som forsvarer av folkets friheter.
Kaptein Ibrahim Traoré i Burkina Faso, general Assimi Goïta i Mali og Tchiani i Niger hevder likevel alle å representere en «progressiv reformisme». Traoré proklamerte til og med 1. april 2025 en «Folkets progressive revolusjon» (RPP), der han selv fremstår som arkitekten. Bak den revolusjonære fasaden er virkeligheten langt mer prosaisk. I sin 36. utgave, publisert tidlig i 2026 og viet menneskerettighetssituasjonen i over hundre land, legger Human Rights Watch ikke fingrene imellom: Lederne for militærjuntaene har «intensivert undertrykkelsen av ytringsfriheten og andre grunnleggende rettigheter, med liten hensyntagen til de lovede overgangene til demokrati». Mali og Niger har formelt anbefalt en femårig forlengelse av overgangsperiodene, mens Tsjad, en opportunistisk alliert, har avskaffet begrensningen på antall presidentperioder.
Burkina Faso: et kart som krymper
I Burkina Faso er situasjonen kanskje den mest alvorlige i dette triangelet. Ouagadougou hevder offisielt å kontrollere rundt 74 % av territoriet per 30. januar 2026 – en beskjeden økning fra 70,89 % i desember 2024.
Les også: Spillet om Sahel: Fra fransk tilflukt til russisk roulette 🔒
Men disse tallene, som stammer fra myndighetenes egen kommunikasjon, overbeviser i liten grad analytikere. Ifølge Centre général du Commissariat aux réfugiés et apatrides (CGRS) opererer JNIM «i størstedelen av landet» med «stor bevegelsesfrihet». Mellom september 2024 og september 2025 tok jihadistgrupper initiativet til væpnede sammenstøt fire ganger så ofte som de burkinske væpnede styrkene selv. I januar 2025 nådde angrepene et nivå som av internasjonale observatører ble betegnet som «kritisk». Over fem tusen skoler har stengt, noe som fratar to millioner barn enhver form for undervisning. Ved utgangen av 2024 var fire millioner mennesker uten tilgang til helsetjenester.
Den 2. april 2026 publiserte Human Rights Watch en rapport på to hundre sider med tittelen «Ingen vil kunne unnslippe», som dokumenterer omfanget av grusomhetene. Gjennom etterforskning av femtisju hendelser siden Traoré tok makten i september 2022, har forskere fastslått at den burkinske hæren, sammen med sine allierte militser – Volontaires pour la Défense de la Patrie (VDP) – og JNIM, har drept over ett tusen åtte hundre sivile og tvangsforflyttet titusenvis av mennesker. Rapporten klassifiserer eksplisitt de summariske henrettelsene av sivile fulanier, begått av regjeringsvennlige styrker, som etnisk rensing – handlinger som ifølge HRW utgjør krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. I mai 2025, i Solenzo, ble minst femtioåtte fulanier massakrert av VDP-militsen. Den 21. mai samme år drepte en burkinsk militærkolonne minst ett hundre og fem sivile i flere landsbyer i kommunene Dori og Gorgadji. Disse hendelsene, dokumentert av vitner og satellittdata, blir systematisk benektet av myndighetene i Ouagadougou.
Mali: fred ved stedfortreder
I Mali har oberst Assimi Goïta styrt landet siden mai 2021. Ifølge Global Terrorism Index 2026 registrerer landet riktignok et tredje sammenhengende år med nedgang i dødsfall knyttet til terrorisme — en reduksjon på 42 % i 2025. Dette tallet må imidlertid tolkes med varsomhet. Nedgangen i voldsnivået skyldes ikke en militær seier, men er delvis et resultat av stilltiende avtaler inngått med de stridende partene.
I mars 2026 løslot Bamako i det stille flere titalls fanger tilknyttet JNIM, i bytte mot at angrepene på drivstoffkonvoier til hovedstaden opphørte. Disse konvoiene hadde siden september 2025 vært mål for den væpnede gruppen ledet av Iyad Ag Ghali, som forsøkte å kvele den maliske økonomien. Goïtas junta har kategorisk benektet at en slik avtale eksisterer, av frykt for at den vil bli tolket som et tegn på svakhet. Likevel er det nettopp denne fremgangsmåten Abdourahamane Tchiani nå forsøker å kopiere i Niger.
Les også: Sahels skjebne etter militærkupp og tapte vestlige militærbaser 🔒
Når det gjelder menneskerettigheter, fortsetter de maliske væpnede styrkene og den russiske paramilitære gruppen Africa Corps — tidligere Wagner — å gjennomføre summariske henrettelser av sivile fra peul-folket. Disse blir målrettet på etnisk grunnlag, som følge av vedvarende sammenblanding med jihadistiske krigere. Journalister, aktivister og kritikere av juntaen blir vilkårlig fengslet, utsatt for tvungne forsvinninger eller ulovlig tvangsrekruttert til militære styrker. Det sivile rommet i Mali er blitt kraftig innsnevret. Politiske partier er i praksis satt ut av spill i et land som formelt har anbefalt forbud mot flerpartisystemet i overgangsperioden.
Niger: balansegangen i Niamey
Abdourahamane Tchiani er mannen som har mest å tape. Etter å ha styrtet sin egen president, Mohamed Bazoum — som fortsatt holdes i vilkårlig fengsling uten rettssak, i åpenbar strid med folkeretten — leder han et land som er herjet av to rivaliserende, men like dødelige jihadistiske grupper: JNIM, som i årevis har operert i det vestlige Niger, og Islamsk stat i det større Sahara, som nå er den dominerende jihadistgruppen i landet. Natten mellom 28. og 29. januar 2026 gjennomførte sistnevnte et direkte angrep på Diori Hamani International Airport — en symboltung maktdemonstrasjon som rystet et allerede svekket regime.
Det er i denne konteksten det hemmelige møtet i Say får sin fulle betydning. Delegasjonen sendt av Tchiani — bestående av to arabiske handelsmenn med tilknytning til Generaldirektoratet for dokumentasjon og ekstern sikkerhet (DGDSE), samt to andre mellommenn — returnerte med en kravliste fra ledelsen i terrorgruppen Katiba Hanifa: løslatelse av jihadistiske fanger i nigerske fengsler, betaling av en årlig skatt og tilbaketrekking av hæren fra områder kontrollert av gruppen. Disse maksimalistiske kravene er nå gjenstand for forhandlinger i korridorene i presidentpalasset.
Samtidig dokumenterte Human Rights Watch i februar 2026 en massakre på landsbyboere begått av JNIM i den vestlige delen av landet. Den 9. februar gjennomførte også det nigerske militæret et droneangrep som drepte sytten sivile. De nigerske væpnede styrkene (FAN) er dessuten preget av interne spenninger: I Tahoua hevder soldater som ble straffet for å ha varslet om påstått underslag av lønn, at de kun mottok 800 CFA-franc per dag, i stedet for de forskriftsmessige 1 200.
Demontering av kontrollmekanismer
Stilt overfor disse realitetene har de tre juntaregimene valgt en tydelig strategi: å svekke eller fjerne mekanismer for kontroll og ansvarliggjøring. I januar 2025 fullførte Burkina Faso, Mali og Niger sin utmelding av Economic Community of West African States (ECOWAS), den regionale organisasjonen som uten hell forsøkte å knytte opphevelsen av sanksjoner til en tilbakevending til konstitusjonell orden.
Les også: Militærjuntaenes Sahel og løftene som brast 🔒
De tre statene kunngjorde også sin uttreden fra den internasjonale straffedomstolen, noe som alvorlig svekker ofrenes tilgang til rettferdighet for dokumenterte overgrep. Ved samtidig å bryte med både regionale og internasjonale overvåkingsmekanismer har juntaregimene i praksis etablert et organisert rom for straffrihet.
Global Terrorism Index 2026 registrerer riktignok en nedgang på 45 % i terrorrelaterte dødsfall i Burkina Faso — den største i verden — samt tilsvarende reduksjoner i Mali og Niger. Juntaregimene vil raskt fremheve dette som et resultat av egen politikk. Men den samme rapporten påpeker at Sahel nå står for mer enn halvparten av alle terrorrelaterte dødsfall globalt, mot mindre enn 1 % i 2007. Den understreker også at JNIM, styrket av stadig mer sofistikerte taktikker — økonomiske blokader, urbane angrep og forsøk på rudimentær styring i erobrede områder — på ingen måte har til hensikt å legge ned våpnene. Statistikken for 2025 reflekterer derfor mindre en militær seier enn en de facto-forhandlingssituasjon: Der juntaregimene trekker seg tilbake, rykker jihadistene frem; der det forhandles, betales det.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om demokrati passer for afrikanere. Spørsmålet er hvem som, i det konfliktpregede Sahel, drar fordel av dets fravær. Svaret finnes dessverre ikke bare i de jihadistiske områdene — men også i presidentpalassene i Ouagadougou, Bamako og Niamey.
Jihadistenes fremmarsj i Mali – russisk svikt og etniske bruddlinjer 🔒
