Siden 1949 har amerikanerne oppmuntret europeerne til å bidra mer til NATO. Behovet er nå mer akutt enn noen gang.
Den 11. april 1949 førte «National Affairs»-delen av TIME med en historie kalt «Et simpelt dokument». Rapporten siterte president Harry Trumans kommentarer til de tolv fullmektige som samlet seg i Washington for å signere Atlanterhavstraktaten. Presidenten bemerket: «Det vi gjør her er en nabovennlig handling. Vi er som en gruppe husstander som bor i samme lokalområde, som bestemmer seg for å uttrykke sin felles interesse ved å gå inn i en formell sammenslutning for gjensidig selvbeskyttelse.»
Under disse ordene fulgte to politiske tegneserier. Den første avbildet en antropomorfisert (red. adm. å tilskrive menneskelige egenskaper til ikke-menneskelige entiteter eller konsepter) globus som lignet Trumans bestemte, om enn bandasjerte, ansikt. Fra globusen strakte det seg en arm med en muskuløs biceps med teksten «Atlanterhavspakten». Lys strålte ut fra den stramme muskelen som solstråler. Ved siden av denne tegningen var det en skisse av nasjonale karikaturer – den kanadiske Mountie og Uncle Sam blant deres mer feminine europeiske motparter – samlet innenfor et område beskyttet av piggtråd. Ved siden av dem skrek en gigantisk skikkelse som lignet av Josef Stalin «Omslutning!» » Krigshissere!» i det stumme skriket av blekk på papir.
For å ikke snakke om de «kritiske og underminerende» isolasjonistene som protesterte mot Nord-Atlanterhavspakten og den mange milliarder dollar store utvidelsen av det økonomiske samarbeidet under Marshallplanen. ‘Det er ikke lenger nødvendig å bruke penger i Europa,’ utbrøt senator William Jenner. Senatoren fra Indiana fremhevet «den heslige gjenklangen fra førkrigstiden» og tordnet: «Denne såkalte tverrpolitiske utenrikspolitikken etterlater Republikanerne og den amerikanske skattebetaleren med hele regningen.»
Syttifem år senere fortsetter den følelsesladde debatten som preget NATO-traktaten. For mange i Washington forblir sikkerhetskollektivet et hellig sakrament for det transatlantiske fellesskapet, verdig noe som ligner religiøs hengivenhet. Ett år før Vladimir Putin iverksatte sin krig mot Ukraina, hadde president Biden allerede fremhevet et «vendepunkt» i en manikeisk kamp (red. anm. en kamp mellom absolutt godt og absolutt ondt) mellom demokrati og autokrati.
Les også: Antony Blinken spiller politikk med Ukrainas NATO-medlemskap
Han avla høytidelig løfte om at det å fremme demokratiets globale stilling var hans administrasjons «samlende oppdrag». NATO-traktaten har fremstått som et praktisk bilde på «våre delte demokratiske verdier – og vår vilje til å stå opp for dem,» sa Biden i en tale som ønsket Sverige velkommen til alliansen, og fortsatte: «Dette er det som gjør NATO til den største militære alliansen i verdenshistorien. Det er det som trekker nasjoner til vår sak. Det er det som underbygger vår enhet.»
Disse lovsangene til demokratiet klinger disharmonisk i utlandet, der selv tilfeldige observatører vil huske en lang og forvirrende historie med støtte til autokrater både innenfor og utenfor alliansen. Husk at Portugal var vert for møtet i Lisboa i 1952 som ønsket Hellas og Tyrkia velkommen til alliansen. På den tiden var det korporative Estado Novo-regimet, ledet av statsminister António de Oliveira Salazar, desperat etter å opprettholde sine koloniale besittelser i Afrika. Med sin sikkerhet ellers subsidiert av rikere atlantiske beskyttere, kunne Portugal føre sine bitre «Oversjøiske kriger» mot proto-nasjonalistiske bevegelser i Angola, Guinea-Bissau og Mosambik.
Den tilføyde ironien ved møtet i Lisboa er at disse nye medlemmene har vinglet mellom demokrati og autoritarisme i årene som har fulgt. Hvor står president Recep Erdoğan i forhold til sin amerikanske motparts påståtte forpliktelse til demokratiske verdier? For ikke å nevne Jens Stoltenbergs nylige besøk i Riyadh – det første slike besøk av en sittende generalsekretær – for å fordype NATOs samarbeid med Saudi-Arabias absolutte monarki.
En grundig undersøkelse av alliansen vil avdekke dype og vedvarende svake punkter. Den antatte lederen for republikanerne, tidligere president Donald Trump, påkaller rutinemessig sin indre William Jenner og advarer Amerikas europeiske allierte om å betale mer. I et nylig intervju med Brexit-skikkelsen Nigel Farage, ga Trump beskjed: «NATO må behandle USA rettferdig, for uten USA ville NATO rett og slett ikke eksistert.» Han fortsatte, «Mellom oss og noen av problemene ligger det et hav… Et stort, vakkert, vidstrakt hav.» Trump la til, med en skarp tone, «[NATO] er viktigere for [europeiske land], de vil dra nytte av det.»
Mens retorikken kan høres lik ut, ser virkeligheten svært annerledes ut.
I 1949 lå Europa i ruiner. Kontinentets samlede økonomi hadde kollapset, og omtrent 70 prosent av dets industrielle infrastruktur var ødelagt. Luftbombing og artilleribeskytning hadde lagt byer og tettsteder i grus. Broer og jernbaner var jevnet med jorden. Jordbruksland var svidd av. For andre gang på et halvt århundre, nådde de enorme tapene av både militære og sivile liv nye høyder. Samtidig utgjorde Sovjetunionen en trussel mot Vest-Europa, med sitt alternative sosioøkonomiske system og en militære aggressivitet med ukjente territorielle ambisjoner.
Les også: Hvorfor amerikanere burde bli skremt av Mark Rutte som NATOs generalsekretær
I dag er Europa (red. anm. Den europeiske unionen) velstående, folkerikt og konsolidert som en ledende overnasjonal politisk og økonomisk union. Etter alle tenkelige standarder regnes kontinentet og EUs medlemsstater blant de mest utviklede i verden. Den eneste målestokken hvor det kommer til kort er militær kapasitet, siden det lenge har vært tilfreds med å kutte i forsvarsutgifter mens det har ligget trygt skjult bak en beskyttelse av amerikansk sikkerhet.
Forholdene i USA har også endret seg. USA kom ut av andre verdenskrig som en uovertruffen økonomisk stormakt. USAs blomstrende økonomi utgjorde 50 prosent av verdens BNP. Bretton Woods-avtalen fra 1944 sikret USAs dollar som verdens ledende reservevaluta, og Washington hadde 70 prosent av verdens gullreserver.
I dag forblir USAs økonomi verdens største. Imidlertid har den offentlige gjelden økt til over 34 billioner dollar, mens gjeld-til-BNP-forholdet står på 123 prosent. Så, selv om USA er rikt, er det lite sannsynlig at landet noensinne vil nyte den uovertrufne økonomiske fordelen det hadde etter andre verdenskrig. Denne relative nedgangen manifesterer seg i den retoriske konfrontasjonen mellom Joe Bidens «Build Back Better» og MAGA-politikken til hans forgjenger. Dette tvinger frem viktige strategiske avveininger og vil sannsynligvis avgjøre USAs langsiktige tilnærming til sine forpliktelser i Europa.
I august i fjor kunngjorde Washington Posts redaksjonelle styre «Hvordan beskytte NATO mot Trump-trusselen». Kanskje ufrivillig innrømmet forfatterne: «Med amerikansk deltakelse er NATO den mektigste militære blokken i menneskets historie. «Uten USA er det et lederløst skall.» Til tross for all retorikk fra det politiske miljøet i Washington og Brussel, beskriver denne uttalelsen ikke en reell militærallianse. Tvert imot illustrerer den en kollektiv sikkerhetsavhengighet som potensielt består av adskilte forpliktelser snarere enn samlet styrke. Dette paradokset viser seg hver gang en europeisk leder understreker den essensielle verdien de tilfører alliansen – en påstand som kulminerte etter 11. september da NATO adopterte en ekspedisjonsholdning i Irak og Afghanistan – før de oppfordret amerikanerne til å bli for alltid for at hele ordningen ikke skal kollapse.
Dette er ikke en ny klage. Snarere en gjentagelse av det velkjente refrenget til alle amerikanske presidenter i etterkrigstiden: Det er på tide at Europa øker sin forpliktelse til kontinentalt forsvar.
I januar 1951 rapporterte TIME om den «Gamle Soldaten» Dwight D. Eisenhower, da han tiltrådte i stillingen som NATOs første øverstkommanderende for de allierte styrkene. Mens han forberedte seg på en foreløpig faktafinnende reise til Europa, avdekket dekningen at Ike «med alvor introduserte et poeng han ville gjenta flere ganger under sin runde i NATOs hovedsteder: ‘Uten at ethvert offer som USAs gjør møtes med tilsvarende ofre og like stor oppriktighet fra de vesteuropeiske nasjonene, kan vi ikke lykkes.’»
Mange av de innflytelsesrike personene som var til stede ved opprettelsen av alliansen tilbake i april 1949, kan ha vært fornøyde med å lære at traktaten er satt til å feire sitt diamantjubileum. Imidlertid kan man også anta at de ville blitt rystet over at traktaten, syv tiår senere, fortsatt balanserer ustøtt mellom Amerikas innenrikspolitikk og vår vilje til å demonstrere militær styrke.
Ikes advarsel er ikke lenger relevant. Etter fire år med Trump, med muligheten for en ny periode, to år med krig på alliansens yttergrenser, og økende trusler som samles fra Gazastripen til Taiwanstredet, kan ikke Europa bare matche USAs overbelastede «oppriktige intensjon». De må gjøre mer. Og de må gjøre det nå.
Heldigvis finnes det mange muligheter for NATOs europeiske og britiske medlemmer til å ta på seg flere byrder. Denne utviklingen kan begynne med økte forsvarsutgifter, men avhenger til slutt av å bygge opp ytterligere militær kapasitet. NATO-Europa bør i det minste oppfordres til å øke sin samarbeids- og grenseoverskridende våpenproduksjon, utvide sin hurtigreaksjonsstyrke, og rette sine utplasseringer mot forsvaret av Europas østlige flanke, fremfor ekspedisjonsoppdrag som tar alliansen utenfor sitt ansvarsområde.
Ingen av disse tiltakene bør oppfattes som særlig provoserende. De krever imidlertid den politiske viljestyrken som er nødvendig for å oppnå en grad av strategisk autonomi som samsvarer med kontinentets rikdom og potensial. Først da vil alliansen kunne innfri sin opprinnelige hensikt.
Denne kronikken ble først publisert i The American Conservative. Den har blitt oversatt fra engelsk.
