I mer enn to tiår har vestlige land ført krig mot terrorisme. Problemet er at terrorisme ikke er en fiende, men en metode.
Kortversjonen
- Vestlige lands krig mot terror har mislyktes fordi terrorisme er en metode, ikke en definert fiende.
- Å kalle terrorisme en fiende skaper en evig krig uten politisk målsetning eller mulighet for en avslutning.
- Historisk har stater som USA og Frankrike oversett at terrorhandlinger utføres av konkrete politiske aktører.
- Konsekvensene av denne begrepsforvirringen har vært enorme militære kostnader og flere hundre tusen sivile dødsfall.
- I Sahel-regionen førte uklar strategi og mangel på politiske løsninger til dramatisk økt vold og statskupp.
Den 16. oktober 2003 sendte Donald Rumsfeld et notat til fire av sine nærmeste medarbeidere, blant dem sjefen for den amerikanske forsvarsstaben. Temaet var «den globale krigen mot terror». Der skrev den amerikanske forsvarsministeren en setning som USA Today offentliggjorde seks dager senere: «I dag mangler vi indikatorer som kan fortelle oss om vi er i ferd med å vinne eller tape den globale krigen mot terror.» To år etter at operasjonene i Afghanistan ble innledet, visste mannen som ledet dem, ikke hvor han sto. Problemet lå ikke i måleinstrumentene, men i selve objektet som var blitt definert.
Betegnelsen stammer fra 20. september 2001, da George Bush talte til Kongressen etter terrorangrepene 11. september. Først formulerte han seg presist: «Vår fiende er et radikalt nettverk av terrorister, og enhver regjering som støtter dem.» Et nettverk, regjeringer: aktører med navn, ledere og adresser. Deretter kom formuleringen som skulle gå inn i historien: «Vår krig mot terror begynner med al-Qaida, men den slutter ikke der. Den vil ikke ta slutt før enhver terroristgruppe med global rekkevidde er blitt funnet, stanset og beseiret.» I løpet av få sekunder hadde fienden skiftet karakter: Fra å være en identifisert motstander ble den en fremgangsmåte. USA førte ikke lenger krig mot en stat eller en gruppe, men mot «terror». Det er langt mer flytende og langt vanskeligere å definere.
Et middel for å nå et mål
Raymond Aron formulerte allerede i 1962, i Paix et guerre entre les nations (norsk: Krig og fred mellom nasjonene), definisjonen som fortsatt danner et grunnlag: «En voldshandling betegnes som terroristisk når dens psykologiske virkninger står i et misforhold til de rent fysiske resultatene.» Definisjonen gjelder en type handling, ikke en type aktør. Den beskriver en måte å slå til på, kjennetegnet av forholdet mellom angrepets materielle konsekvenser og virkningen det har på menneskers bevissthet.
Les også: Jihadismens stille marsj gjennom Afrika 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
JNIM i Mali: Kvelningen av Bamako og kalifatets strategi gjennom samtykke
