Statsmannskunst eller bakholdsangrep?

Statsminister Støre og energiminister Aaslands forslag om å frata Statsforvalteren innsigelsesretten i saker som omhandler utbygging av energi – og etter all sannsynlighet også vindkraft, samt at kommuner skal få inntektene ved etablering av vindturbinanlegg fra og med oppstarten av anleggsperioden smaker av bakholdsangrep.

Statsforvalteren skal fratas innsigelsesretten; føre-var-prinsippet, nødvendig distanse og perspektiv på brennhete saker på kommunalt nivå er i Støres hule politiske retorikk omdøpt til unødvendig byråkrati som forsinker prosessen – slikt som det ingen som liker – og derfor bør utingen avvikles til vårt alles beste.

‘Effektivt’ kaller Støre og Aasland dette forsøket på politisk overstyring av den øverste administrative stillingen på fylkesnivå som sikrer treghet i samfunnssystemet mot profittkåte investorer og ditto maktkåte politikere, mens de samme to Ap-politikerne i andre saker etterlyser ansvar, helhetsperspektiv og styringspolitikk – når det passer dem. Men argumentene er styrt av det de vil oppnå; og det er å tvinge sin vilje igjennom, ikke minst fordi det allerede er investert ufattelige beløp i vindkraft og batterifabrikker i Støres regjeringstid.

Batterifabrikker

Da regjeringen lanserte sin batteristrategi i 2022, var målet en omsetning på 90 milliarder kroner innen 2030. Det er blitt en enorm økonomisk baksmell:

Morrow Batteries (Arendal): Fabrikken ble åpnet med brask og bram av statsministeren i 2024. Etter Finansavisens beregninger har det offentlige brukt minst 3,4 milliarder kroner på Morrow, mot 1,8 milliarder fra private. Hovedaksjonæren Å Energi har nylig skrevet ned hele sin milliardinvestering til null kroner på grunn av krevende markedsforhold. [1]

Freyr Batteries (Mo i Rana): Planla opprinnelig gigantiske investeringer i Norge og mottok betydelig offentlig støtte og lånegarantier. Selskapet valgte imidlertid å legge store deler av satsingen i Norge på is for å flytte fokus og kapital til USA, hvor subsidieordningene (IRA) var langt mer lukrative.[2]

Andre prosjekter: Både Vianode (Porsgrunn) og Elinor Batteries (Orkland) har enten skalert kraftig ned, utsatt investeringsbeslutninger eller flyttet prosjekter ut av landet.

Vindkraft

Statkraft har lagt frem Norges største investeringsplan på mange tiår, de skal bruke 80 milliarder kroner på norsk strømproduksjon. Rundt 10–12 milliarder av dette skal gå direkte til oppgradering og bygging av nye vindparker på land.[3]

Totalbehovet for strømnettet: Skal Norge nå klimamålene, anslår Pareto Securities at det må investeres hele 420 milliarder kroner i ny kraft og strømnett. Av dette er rundt 67 milliarder øremerket vindkraft og 160 milliarder til selve strømnettet, som må bygges ut for å tåle den ujevne belastningen fra vindenergi.[4]

Havvindsatsingen: Det er åpnet en statlig pengesekk på opptil 58 milliarder kroner i garantier og subsidier for å lokke investorer til Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord. De enorme summene som har “forsvunnet” i prosjekter som Morrow, har skapt en opphetet debatt om hvorvidt staten bør drive med aktiv næringspolitikk og sponse ulønnsomme grønne prosjekter, eller om pengene heller burde vært brukt på velferd eller tradisjonell infrastruktur.[5]

Støre & cos utspill er sleip og udemokratisk politikk av – minst – to viktige grunner:

Kommunenes økonomi er elendig stort sett over hele landet. Det er velkjent, for slik har det vært det lenge. Årsakene er ikke primært mangel på energi, men sviktende fødselstall, en aldrende befolkning, store flyktningestrømmer som etter botid på fem år i tildelingskommunen der alt dekkes av staten, ofte velger å flytte til mer sentrale kommuner på Østlandet. Flere kommuner er i ferd med å knele økonomisk på grunn av for lite penger til å dekke stadig mer krevende oppgaver. Fredrikstad og Sarpsborg er eksempler der ordførerne har gått ut og sagt i fra, og tallfestet situasjonen.

Vindturbinanlegg er den andre årsaken. Støre vil ha vindkraft til lands og til havs. Men motstanden fra folk i berørte kommuner er økende, fordi det er snakk om anlegg som ødelegger folks helse og områdene der de etableres. I tillegg kommer den faglige motstanden mot vindkraftanlegg.

Derfor er Støres plan todelt: Å knuse og smøre henholdsvis meningsmotstandere og kommuner med elendig økonomi; førstnevnte ved å fjerne Statsforvalteren slik at brysomme innsigelser er en saga blott, sistnevnte ved å friste med sårt tiltrengte penger hvis de går med på etablering av digre vindturbiner i sine naturområder.

Ankerfjella i Østfold: Her har Eidsiva Hafslund Vind planlagt Aremark Sør Vindkraft med 29 vindturbiner med høyde på 260 meter per stykk fordelt på et 22,3 kvadratkilometer stort område. Konsesjonsutredningen er ferdig, likevel er den ikke offentliggjort. Det kan ha med Støre og Aaslands utspill å gjøre. For går deres forslag igjennom, er et viktig ledd ryddet av veien, slik de ser det. Samtidig er den folkelige og faglige motstanden er stor og den er økende.

Historisk, det vil si de siste omtrent 10 årene har forslag om vindkraftturbiner i «Fjella» vært enten avslått eller frarådet:

Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) og NVE sa nei til vindkraft i «Fjella» – og nevnte Ankerfjella – da Kjølen Vindpark fikk nei 2015.

Aremark Sør Vindkraft er tenkt plassert i Regional Vindkraftplans «Ikke egnede områder til vindkraft, altså «Fjella».

I mai-25 ba Statsforvalteren i Østfold i høring om at Aremark kommune skulle avslutte planleggingen av Aremark Sør vindkraftverk.

Aremark Sør Vindkraft er tenkt plassert i IBA-område, dvs. område med særlig beskyttelse av fugler.

Aremark Sør Vindkraft er tenkt plassert i område som NVE ekskluderte fra Nasjonal Ramme for Vindkraft, bl.a. pga. IBA-status.

Naturhensyn, folkehelse, og at vindturbiner hverken er spesielt miljøvennlige, eller stabile energikilder er vektige innvendinger:

• Ankerfjella er en del av den “grønne korridoren” – et av Sør-Skandinavias største sammenhengende, inngrepsfrie skogs- og villmarksområder. Det går faktisk ikke bilvei inn i området. Realiseres vindturbinanlegget går denne urørte naturen tapt.
• STØY: Planområdet og nærliggende områder støylegges, fra 45 – 100 dB. Et stille landskap får store områder med plagsom støy. Kontinuerlig støyeksponering, herunder lavfrekvent støy, som kan fører til hjerte- og karsykdommer og ulike kreftformer. I tillegg til depresjon og generell mistrivsel fordi kroppen og sinnet aldri får hvile. Påstanden om at man vender seg til støy er en myte.

• Opplevelsen av villmark med stort naturmangfold, stillhet og fravær av fremmedlys blir borte i et stort landskap. Anbefalt grenseverdi (Miljødir.) på 40 dB for friluftsliv i Stille Landskap overskrides i hele planområdet og i allerede vernede områder.
• Enestående friluftslivsmuligheter forsvinner.
• Betydelige skogsarealer erstattes av gråområder. Områder for binding og lagring av karbon går tapt. Økosystemer og naturområder fragmenteres.
• Nærhet til andre vernede områder på norsk og svensk side: Planområdet på 22,3 kvadratkilometer grenser direkte til Lundsneset naturreservat på norsk side, og ligger tett på Tresticklan nasjonalpark i Sverige.
• Verdens høyeste turbiner. Det er planlagt 29 stykker med en høyde på 260 meter hver.
• Trussel mot fuglelivet: Området er internasjonalt klassifisert som et IBA (Important Bird and Biodiversity Area) og er en kjent trekkrute for fugler.
• Utrydningstruede arter: Det er registrert over 600 rødlistede arter i det berørte området.
• Visuelle inngrep: Turbinene dominere det tradisjonelle “Fjella-landskapet” og synsranden til Haldenvassdraget, og rage opp som de høyeste punktene i hele Østfold fylke.[1]

Og hva med inntektene? Kan Aremark kommune, eller andre kommune med tilsvarende potensielle inntekter, si fra seg 40 mill. hvert år fremover i inntekter fra vindturbinanlegget i Ankerfjella for å redde unike naturområder på svensk og norsk side og folkehelsa? Ja, det kan de forutsatt at de bruker Støres retoriske knep på ham selv, og ikke går med på denne sammenslåingen av sultefôring av kommunene med Støres så kalte effektivisering av energien her til lands.

Energisituasjonen i Norge per i dag, er resultatet av en villet politikk; energiknappheten skyldes ikke minst eksporten av energi til EU-landene. Motvind Norge skriver at hvis man er enig i premisset om at Norge trenger mer kraft fremover, kan det løses på kort og mellomlang sikt med ENØK-tiltak, droppe elektrifiseringen av sokkelen, blant annet.

Sluttnoter

[1] Informasjonen er basert på Bård E. Andersens informasjonsark.

[1] https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/m0Qn4v/fire-milliarder-offentlige-kroner-sloest-bort-paa-morrow

[2] https://www.dagsavisen.no/nyheter/milliarder-brukt-pa-batterisatsing-na-er-verdier-skrevet-ned-til-null/10300903

[3] https://www.statkraft.no/presserom/nyheter-og-pressemeldinger/2024/rekordinvesteringer-i-norsk-vann-og-vindkraft/

[4] https://www.energiogklima.no/podkast/norge-ma-investere-420-milliarder-i-stromnett-og-ny-kraft-innen-2030

[5] https://www.finansavisen.no/industri/2026/05/07/8349654/batteridrommen-brast-her-er-morrow-tallene?zephr_sso_ott=dAAZ2v