I 1916 tegnet to diplomater, en britisk og en fransk, i hemmelighet opp Midtøstens fremtidige grenser på et militært stabskart. Et århundre senere er denne oppdelingen, fra Syria til Irak, fortsatt en av verdens mest brennbare grenselinjer – og gjenstand for en myte som må nyanseres.
Dette er første artikkel i vår sommerserie «De uventede grensene». Bak enhver absurd grense finnes et øyeblikk da menn avgjorde skjebnen til folkeslag de ikke kjente.
I de britiske arkivene finnes det et kart der en rød blyantstrek løper diagonalt fra Middelhavet til grensen mot Persia. Streken ble tegnet i 1916 av to menn som knapt noe tilsa skulle komme til å forme skjebnen til millioner av mennesker. Siden er den blitt selve symbolet på grenser påtvunget utenfra. Den kalles Sykes–Picot-linjen, etter mennene som tegnet den. Og et århundre senere blør den fortsatt.
To menn, ett kart og et imperium som skulle parteres
Vi befinner oss midt under første verdenskrig. Det osmanske riket, som var alliert med Tyskland, syntes dømt til undergang, og ententemaktene forberedte allerede oppdelingen av riket – det de europeiske utenriksdepartementene kalte «det orientalske spørsmål». London og Paris ga to diplomater i oppdrag å bli enige om fordelingen av byttet: briten Mark Sykes og franskmannen François Georges-Picot, med det russiske tsarrikets samtykke.
Les også: Sjiaaksen, sunniblokken og et Midtøsten i omforming 🔒
Avtalen, som ble undertegnet i mai 1916 under det offisielle navnet «Lilleasia-avtalen», var brutalt enkel. En linje skilte en fransk innflytelsessone i nord – dagens Syria og Libanon – fra en britisk sone i sør – dagens Irak og Jordan. Palestina skulle på sin side få internasjonal status. Oppdelingen hadde i hovedsak ingenting med de etniske, religiøse eller stammemessige realitetene på bakken å gjøre. Formålet var å fordele et bytte mellom to imperier. Churchill skal etter sigende ha skapt Jordan i løpet av en ettermiddags overveielser, mens Frankrike, under press fra libanesiske katolikker, utvidet Libanon på Syrias bekostning.
Forræderiet blir avslørt
Hemmeligheten varte ikke lenge. I november 1917 offentliggjorde bolsjevikene, som nylig hadde kommet til makten i Russland, avtalen for å sette de imperialistiske stormaktene i forlegenhet. Skandalen var betydelig. London hadde nemlig samtidig gitt en rekke motstridende løfter: Gjennom McMahon–Hussein-korrespondansen hadde araberne fått håp om et stort, uavhengig arabisk kongerike i bytte mot at de gjorde opprør mot osmanene. Gjennom Balfour-erklæringen fra 1917 ble sionistene lovet et «nasjonalt hjem for det jødiske folk» i Palestina. Minst tre løfter om de samme landområdene.
De arabiske nasjonalistene følte seg forrådt, og dette grunnleggende sviket bidro i lang tid til å nære mistilliten til Vesten. Avtalen ble formalisert og endret under San Remo-konferansen i 1920 og deretter omsatt i Folkeforbundets mandatsystem. Den ble dermed utgangspunktet for grensene til dagens Syria, Irak, Libanon og Jordan. Dette var stater som, ifølge den velkjente formuleringen, ble tegnet for imperienes bekvemmelighet snarere enn for å skape sammenhengende samfunn.
Et sår som fortsatt er åpent
Hvorfor er denne linjen fortsatt så brennbar? Fordi statene den ga opphav til, bærer motsetningene fra sin egen tilblivelse i seg. Et Irak med sjiamuslimsk flertall, som lenge ble styrt av en sunnimuslimsk minoritet; et Syria oppsplittet i rivaliserende religiøse og konfesjonelle grupper; et Libanon bygget på en skjør balanse mellom landets trossamfunn – og overalt den store fraværende aktøren: det kurdiske folket, som ble fordelt mellom fire stater uten å få noen egen. Spenningene vi ser i dag, har delvis sine røtter i grenselinjene som ble trukket for hundre år siden.
Les også: Syria: Spiser revolusjonen sine egne barn? 🔒
Symbolet er dessuten blitt reaktivert med stor kraft. Da Den islamske staten i 2014 erobret et territorium som strakte seg over både Irak og Syria, filmet organisasjonen hvordan en bulldoser ødela en grensepost mellom de to landene, og proklamerte «slutten på Sykes–Picot-avtalen». Iscenesettelsen var nøye kalkulert: Å utslette denne linjen var ensbetydende med å hevde at man opphevet et århundre med ydmykelse påtvunget av Vesten. I nyere tid har sammenbruddet til Bashar al-Assads regime og omformingen av Syria på nytt utløst spekulasjoner om en mulig redefinering av grensene som ble arvet fra 1916.
Myten og nyansene
Samtidig må man vokte seg for å bruke Sykes–Picot som forklaring på alt. Historikere minner om at avtalen fra 1916 aldri ble gjennomført nøyaktig slik den var utformet. Den ble betydelig endret etter krigen, og de endelige grensene var resultatet av andre konferanser, andre hestehandler og andre maktforhold. Å gjøre denne ene linjen til den eneste årsaken til alle Midtøstens problemer er å gi etter for en forenklet fortolkning – og paradoksalt nok tillegge de to diplomatene en nærmest guddommelig skapermakt de i virkeligheten aldri hadde.
Sannheten er mer sammensatt – og mer ubehagelig. Sykes–Picot er ikke den mekaniske årsaken til enhver regional konflikt. Avtalen er snarere ursåret, symbolet på en bestemt fremgangsmåte. For det denne avtalen legemliggjør, og som danner utgangspunktet for vår serie, er selve handlingen: fjerntliggende menn samlet på et kontor, som på et kart tegnet opp skjebnen til befolkninger de ikke kjente og aldri rådførte seg med. Før 1916 var den arabiske verden et mangelfullt, men sammenhengende, multietnisk og førnasjonalt osmansk område. Etter 1920 ble den en mosaikk av kunstige stater. Hele serien som nå innledes, kan sammenfattes i denne lærdommen: En grense er aldri uskyldig, og de mektiges blyantstreker blir til bruddlinjer som kan prege folkeslag i århundrer.
Neste artikkel i serien: Durand-linjen, grensen Afghanistan aldri har anerkjent.
Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
