Dagens forhold mellom Iran og Afghanistan er preget av en kombinasjon av strategisk pragmatisme, sikkerhetspolitisk rivalisering og økonomisk gjensidig avhengighet.
Til tross for vedvarende spenninger om grensekryssende vannressurser, flyktningstrømmer, grensesammenstøt, terrorisme og grensekryssende kriminalitet som narkotika- og våpensmugling, fortsetter de to statene å samarbeide praktisk om handel, transitt, infrastruktur og regional sammenkobling.
Forholdet formes ikke bare av umiddelbare bilaterale hensyn, men også av bredere geopolitiske beregninger der USA, Saudi-Arabia, Pakistan, India, Russland og Kina spiller inn. For Teheran er Afghanistan både en strategisk buffersone ved Irans østgrense og en mulig kilde til ustabilitet som kan true Irans indre og regionale sikkerhetsarkitektur. Selv om forholdet mellom Teheran og Kabul var relativt varmt i perioden med vestlig sikkerhetsinfrastruktur i Afghanistan, har det over tid utviklet seg til et forhold preget av svekket gjensidig tillit. Dette har kulminert i omfattende deportasjoner av afghanere fra iransk territorium.
Historisk har Afghanistan hatt en sentral plass i iransk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden opprettelsen av Den islamske republikken i 1979. På 1980- og 1990-tallet utviklet Iran forbindelser med en rekke afghanske politiske og væpnede grupper, blant dem sjiamuslimske grupper og sunnimuslimske anti-Taliban-bevegelser som Jamiat-i Islami og Junbesh-i Milli.[1] Etter slutten på Iran-Irak-krigen begynte Teheran i økende grad å betrakte Afghanistan gjennom et regionalt maktbalanseperspektiv og som en del av sin strategiske dybde. Etter 2005, særlig under Ahmadinejad-regjeringen, utvidet Revolusjonsgarden gradvis sine hemmelige kontakter med Taliban-faksjoner. Dette samarbeidet var i stor grad drevet av Irans vilje til å hindre at Afghanistan ble en plattform for amerikanske militæroperasjoner og etterretningsvirksomhet rettet mot Iran. Iransk støtte skal ha omfattet begrenset militær bistand, trening, logistisk støtte og medisinsk hjelp. Samtidig oppmuntret Revolusjonsgarden Taliban-faksjoner til å prioritere angrep på vestlige militære styrker.[2] Teheran motsatte seg også fredsordninger som kunne formalisere en langvarig amerikansk militær tilstedeværelse i Afghanistan, av frykt for at Taliban på sikt kunne bli et redskap for amerikansk innflytelse.[3]
Les også: Utviklingen av jihadistisk terrorisme i Afghanistan-Pakistan-regionen 🔒
Samtidig forble Irans forhold til Taliban grunnleggende pragmatisk og ustabilt, snarere enn ideologisk eller fullt ut strategisk. Selv om Revolusjonsgarden forsøkte å bygge innflytelse i utvalgte Taliban-faksjoner og ledermiljøer, forble Taliban-bevegelsen sterkt fragmentert, preget av ulike stammebaserte tilhørigheter og motstandsdyktig mot utenlandsk dominans.
Iranske beslutningstakere erkjente at varig kontroll over Taliban var umulig. Det hindret bevegelsen i å bli en formell del av den såkalte «motstandsaksen». Selv om enkelte Taliban-kommandanter og nettverk, blant dem elementer knyttet til Mashhad-shuraen og personer som mulla Naim og Ibrahim Sadr, opprettholdt langvarige forbindelser med Iran, forsøkte den bredere Taliban-ledelsen konsekvent å bevare strategisk autonomi og unngå overdreven avhengighet av Teheran. Perioder med taktisk tilnærming mellom Taliban og Iran ble derfor gjentatte ganger etterfulgt av ny mistillit, særlig under forhandlingene mellom Taliban og USA.
Etter Talibans maktovertakelse i august 2021 ble Iran tvunget til å bygge en ny sikkerhetsarkitektur langs sine østlige grenser. Teheran fryktet i økende grad at Afghanistan kunne bli et tilfluktssted for ekstremistorganisasjoner som er fiendtlig innstilt til Iran og sjiamuslimske samfunn, inkludert Islamsk stat i Khoransan-provinsen (ISKP) og anti-sjiamuslimske militante grupper. Som sentrum for den sjiamuslimske verden fortsetter Iran å rette særlig oppmerksomhet mot beskyttelsen av afghanske sjiamuslimske minoriteter, særlig hazara-befolkningen. De siste tiårene har Iran investert betydelig i utdanning, helsevesen og sosial infrastruktur som har kommet hazaraer til gode. Slik har landet styrket sin sosiopolitiske innflytelse og forsøkt å motvirke spredningen av sunnimuslimsk radikalisme.[4] Samtidig har styrkingen av hazara-nettverk og organisasjoner bidratt til å skjerpe sekteriske spenninger internt i Afghanistan. Iran er også fortsatt bekymret for mulig utplassering eller rekruttering av afghanske sjiamuslimske krigere, særlig medlemmer av Fatemiyoun-brigaden, i forbindelse med bredere regionale konfrontasjoner mellom Israel og Iran.[5] Taliban har likevel konsekvent avvist utenlandsk militær rekruttering på afghansk territorium og fremstilt slike aktiviteter som brudd på Afghanistans suverenitet.
Sikkerhetshensyn fortsetter å dominere de bilaterale forbindelsene. Iran oppfatter enhver mulig retur av amerikansk militær infrastruktur, særlig rundt anlegg som Bagram-flybasen, som en direkte geopolitisk trussel mot sine østlige provinser. Teheran frykter at Afghanistan igjen kan bli en plattform for droneovervåking, utplassering av missiler, etterretningsinnhenting og hemmelige operasjoner rettet mot Iran.
Samtidig er iranske myndigheter fortsatt dypt bekymret for at terrororganisasjoner opererer fra afghansk territorium. Dette gjelder blant annet ISKP, Tehrik-i-Taliban Pakistan (TTP), separatistiske balutsjiske nettverk og andre transnasjonale ekstremistgrupper. Irans rapporterte krav om at Taliban må avvikle terrorinfrastruktur og hindre at afghansk territorium brukes til rekruttering, trening, finansiering eller grensekryssende militant virksomhet, sammenfaller åpenbart med målene til både regionale og internasjonale aktører.[6] Usikkerhet ved grensen, narkotikasmugling og sporadiske sammenstøt mellom grensestyrker kompliserer ytterligere forsøkene på normalisering mellom de to statene. Migrasjon og humanitære spørsmål har også utviklet seg til sentrale dimensjoner i forholdet mellom Iran og Afghanistan.
Les også: Iran – en grenseoverskridende mosaikk av mennesker 🔒
Iran er fortsatt et av de største vertslandene for afghanske flyktninger og migrantarbeidere, til tross for sterkt økonomisk press som følge av sanksjoner og innenlandske vanskeligheter. Iranske myndigheter frykter imidlertid i økende grad at ekstremistiske elementer kan infiltrere landet under dekke av flyktningstrømmer. Siden 2024 har Teheran trappet opp programmer for biometrisk registrering,[7] tiltak for legalisering av migranter og mekanismer for grensekontroll. Samtidig har landet deportert et stort antall papirløse afghanere.[8] Denne politikken gjenspeiler både sikkerhetshensyn og den enorme humanitære byrden som legges på iransk sosial infrastruktur. Masse-returen av afghanske migranter har ytterligere belastet Afghanistans skjøre økonomi, infrastruktur og offentlige tjenester. Det har bidratt til ustabilitet og økt sannsynligheten for nye migrasjonskriser. Den omfattende deportasjonskampanjen mot afghanere som i generasjoner har bodd i Iran, ble intensivert etter Israels tolv dager lange luftangrep mot Teheran. I flere måneder deporterte iranske myndigheter et svært stort antall etniske afghanere som hadde bodd på iransk territorium i flere tiår.[9] Antallet afghanere som ble deportert fra Iran, nådde et enestående nivå. Mer enn 1,9 millioner afghanere vendte tilbake eller ble deportert fra Iran i 2025 – mange av dem mot sin vilje – mens ytterligere 152 100 returer ble registrert i 2026.[10] Ifølge enkelte medier skal hovedårsaken til at Teheran iverksatte så harde tiltak, ha vært en påstått sammensvergelse[11] mellom Mossad og den afghanske diasporaen i Iran under Israels omfattende bombekampanje mot Iran i juni 2025.
Les også: Krigen mot Iran: innledende lærdommer 🔒
Økonomisk gjensidig avhengighet er likevel fortsatt en av de sterkeste stabiliserende faktorene i de bilaterale forbindelsene. Afghanistan er fortsatt sterkt avhengig av import fra Iran, blant annet drivstoff, matvarer, industrivarer og byggematerialer. Iransk transittinfrastruktur, særlig Chabahar-havnen, har fått strategisk betydning for Afghanistans tilgang til internasjonale markeder, ikke minst fordi handelsrutene gjennom Pakistan fortsatt er politisk ustabile. Teheran ser også på Afghanistan som et viktig eksportmarked som delvis kan dempe virkningene av vestlige sanksjoner mot iransk økonomi.
Forverrede regionale sikkerhetsforhold og faren for militær opptrapping som involverer Iran, truer imidlertid disse økonomiske båndene. Enhver forstyrrelse av iransk produksjon, transportnettverk eller maritim infrastruktur kan skape kraftig inflasjonspress og mangel i Afghanistan, som fortsatt er sterkt avhengig av iranske forsyningskjeder. Økende drivstoffpriser, sanksjoner rettet mot iransk handelsinfrastruktur og ustabilitet rundt transittkorridorer øker også Afghanistans eksport- og transportkostnader. Det svekker konkurranseevnen til afghanske varer i regionale og globale markeder. Utover de bilaterale dimensjonene blir forholdet mellom Iran og Afghanistan i økende grad vevd inn i bredere regionale geopolitiske prosjekter og sammenkoblingsprosjekter.
Iran, Kina, Pakistan og Russland har alle forsiktig støttet pragmatisk kontakt med Taliban-regjeringen som følge av felles bekymringer for terrorisme, regional stabilitet og økonomisk integrasjon. Samtidig som forholdet mellom Teheran og Kabul på enkelte områder er preget av gjensidig nytte, vokser det frem en økende mistillit mellom de to nabolandene. Denne mistilliten har gradvis blitt sterkere, til en viss grad som følge av den forverrede sikkerhetssituasjonen i Midtøsten.
Sluttnoter
[1] Antonio Giustozzi, The Resilient Oligopoly: A Political-Economy of Northern Afghanistan 2001 and Onwards (Kabul: Afghanistan Research and Evaluation Unit, December 2012), ECOI PDF
[2] Nargis Kassenova, Relations between Afghanistan and Central Asian States after 2014: Incentives, Constraints and Prospects (Stockholm: SIPRI, May 2014), PDF document.
[3] Antonio Giustozzi, “How Iran Did Not Take the Taliban into the ‘Axis of Resistance,’” Central Asia Program, December 2, 2025, Central Asia Program.
[4] Antonio Giustozzi, “How Iran Did Not Take the Taliban into the ‘Axis of Resistance,’” Central Asia Program, December 2, 2025, Central Asia Program.
[5] Ahmad Majidyar, “Iran Recruits and Trains Large Numbers of Afghan and Pakistani Shiites,” Middle East Institute, January 18, 2017
[6] International Crisis Group. The Taliban’s Neighbourhood: Regional Diplomacy with Afghanistan. Asia Report No. 337. Brussels: International Crisis Group, January 30, 2024. https://www.crisisgroup.org/asia/south-asia/afghanistan/337-talibans-neighbourhood-regional-diplomacy-afghanistan
[7] Biometric Update. “Iran Deploys Biometric System to Control Afghan Migrant Influx.” December 17, 2024. https://www.biometricupdate.com/202412/iran-deploys-biometric-system-to-control-afghan-migrant-influx.
[8] “Iran unveils plan to cut Afghan immigrant population by 10% per year.” Iran International, September 5, 2024. https://www.iranintl.com/en/202409049018.
[9] Hessam Habibi Doroh. “Between Inclusion and Exclusion: Iran’s Selective Instrumentalization of Afghan Migrants.” Clingendael Institute, March 11, 2025. https://www.clingendael.org/publication/between-inclusion-and-exclusion-irans-selective-instrumentalization-afghan-migrants
[10] “Iran-Afghanistan Returns Emergency Response #28: 28–31 March 2026,” ReliefWeb, April 2, 2026, ReliefWeb
[11] “Iran drives out 1.5 million Afghans, with some branded spies for Israel.” BBC, August 1, 2025. https://www.bbc.com/news/articles/ckglp8epg11o
Skrevet av:
Hamza Boltaev: Seniorforsker ved Centre for Afghanistan and South Asian Studies og førsteamanuensis II ved University of World Economy and Diplomacy, Webster University i Tasjkent og Diplomat University. Hans omfattende publikasjoner dekker viktige temaområder som grensekryssende vannressurser, terrorisme, ekstremisme og sikkerhet, samt regionale spørsmål i både Sentral-Asia og Sør-Asia.
Ubaydullo Khujabekov: Bachelorstudent i internasjonale relasjoner ved University of World Economy and Diplomacy (UWED) i Tasjkent. Hans forskningsinteresser omfatter Kina, Iran, Afghanistan og regional geopolitikk i Sentral-Asia og Sør-Asia. Han arbeider også med migrasjon, sikkerhetsspørsmål og Usbekistans utenrikspolitikk i et regionalt landskap i endring.
