Slaget ved Gandamak ble et tidlig varsel om hvor farlig Afghanistan kunne være for fremmede stormakter. Katastrofen knuste britenes selvtillit og ga landet et rykte som «imperienes gravplass».
I første halvdel av 1800-tallet hadde Storbritannia etablert sitt sjøherredømme. Etter at trusselen fra det keiserlige Frankrike var fjernet, så britene med en viss tilfredshet at de iberiske kongedømmene på sin side mistet sine amerikanske kolonier. Storbritannia sto dermed igjen som verdens største kolonirike, først og fremst med Canada og India. India forsvarte britene blant annet mot Burmas aggressive politikk under den første anglo-burmesiske krigen i 1824–1826. Men en ny og mer urovekkende trussel syntes nå å komme fra nordvest: Russlands fremrykking i Sentral-Asia. Etter å ha nådd Svartehavet, med grunnleggelsen av Sevastopol i 1783, og Kaukasus, presset tsarene sin makt videre mot steppene øst for Det kaspiske hav. De virket klare til å utnytte svekkelsen av de muslimske maktene for å nå de «varme havene» – Middelhavet og Det indiske hav. Dermed truet de både Det osmanske riket, britenes allierte i kampen om kontrollen over Middelhavet, og kanskje også India.
Ofre for «Det store spillet»
Det var kaptein Arthur Connolly som først gjorde myndighetene oppmerksomme på Afghanistans betydning som en fremskutt bastion i forsvaret av «Nordvestgrensen», etter en reise gjennom Russland og deretter Sentral-Asia i 1829–1831. Connolly var en idealist, fast overbevist om den hvite manns siviliserende oppdrag. Det var også han som skapte uttrykket «Det store spillet», men i en betydelig annen betydning enn det senere skulle få. Han foreslo nemlig et oppriktig og «hjertelig» samarbeid med russerne og de andre maktene – Persia og emiratene i Sentral-Asia – for å fremme pasifisering og siviliserende virksomhet i en region der slaveri fortsatt ble praktisert.
De britiske lederne festet seg først og fremst ved faren for at Russland skulle etablere seg i Afghanistan. Deres «store spill» kom derfor – og det var i denne betydningen Kipling senere brukte uttrykket i romanen Kim – til å handle om å hindre russisk fremrykking sørover. Dette skulle først og fremst skje med diplomatiske midler, men uten å utelukke bruk av spioner, trusler, bestikkelser eller til og med kupp planlagt for å innsette ledere som var lojale mot britiske interesser. I Afghanistan ønsket britene derfor å erstatte emiren Dost Mohamed Khan, som de mente sto russerne for nær, med Shah Shuja[1]. Han hadde styrt landet fra 1803 til 1809, før han ble styrtet av sin bror.
Les også: Det nye «store spillet»: Energireserver og naturressurser i Sentral-Asia 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
