Et bilde generert ved hjelp av kunstig intelligens som fremstiller Donald Trump som en helbredende Kristus, har blitt delt på nytt på den amerikanske presidentens konto. Reaksjonene har vært preget av både fascinasjon og indignasjon. Mellom bevisst ironi og en gjennomarbeidet kommunikasjonsstrategi inntar Trump samtidig rollen som profet og narr.
Dårlig smak. For mange av oss er dette det første uttrykket som melder seg når vi betrakter et slikt bilde. Man kan også tenke på ordet «kitsch», men i praksis er det nært beslektet. Det som uansett er sikkert, er at vi fanges i en estetikk som balanserer mellom motellplakatens visuelle uttrykk og den kommersialiserte religiøsiteten man finner på en bygdemesse. Kort sagt: noe både fascinerende, nedslående og utpreget amerikansk.
Ingenting fungerer i denne komposisjonen – og likevel er alt plassert med nærmest kirurgisk presisjon. Dette «KI-produserte» maleriet synes å hente inspirasjon fra verkene til maleren Jon McNaughton – en uttalt Trump-tilhenger. Det ville heller ikke overraske om hans navn inngikk i prompten som lå til grunn for denne slående fremstillingen.
Den lysende Kristus og håndspåleggelsen
President Trump, ikledd profetlignende drakt, er fremstilt idet han legger hånden på pannen til en sengeliggende mann, mens den andre hånden frembringer en slags sfære – en kule av ren energi. Estetikken befinner seg et sted mellom selvlysende religiøs ikonografi og populærkulturelle referanser à la Dragon Ball. Motivet «den lysende Kristus» ble systematisert i evangelisk kromolitografi fra slutten av 1800-tallet, før det fikk sin mest utbredte form i verkene til Warner Sallman. Hans Head of Christ er blitt reprodusert i over 500 millioner eksemplarer og har dannet arketypen for hvordan flere generasjoner evangelikale bokstavelig talt har forestilt seg Kristus.
Håndspåleggelse er dessuten en praksis som ofte forekommer i evangelikale gudstjenester og utgjør et sentralt kjennetegn ved amerikansk pinsebevegelse. Det er derfor uunngåelig at mange kristne verden over vil kunne oppfatte fremstillingen som krenkende.
Les også: «The Gilded Age», Donald Trumps besettelse 🔒
I sentrum av komposisjonen står president Trump, umiddelbart gjenkjennelig, selv om enkelte mindre flatterende tegn på alder er fjernet. Donald J. Trump, 79 år gammel, tidligere eiendomsutvikler og to ganger president, fremstår med en form for tidløs modenhet – moden, men ikke senil; på ingen måte en ny «Sleepy Joe».
I forgrunnen ser vi et galleri av figurer – en sykepleier, en veteran fra US Marines, en soldat i feltuniform, en sengeliggende pasient og en ung kvinne uten særskilte kjennetegn. Alle er fremstilt i tråd med konvensjonene for kommersialisert fotorealisme. I bakgrunnen utspiller det seg et overveldende patriotisk bildemotiv: ørner i flukt, F-16-jagerfly, Frihetsgudinnen og fyrverkeri. Denne tilsynelatende heterogeniteten er likevel meningsbærende. Hvert plan representerer et eget ideal: de «vanlige» menneskene skaper umiddelbar gjenkjennelse («disse menneskene er som oss»), den idealiserte Trump etablerer nødvendig distanse («denne mannen er mer enn oss»), mens den overdimensjonerte patriotiske bakgrunnen mobiliserer nasjonen («vi tilhører denne historien»).
Bildet mangler ethvert utenforliggende perspektiv som kunne gitt betrakteren en utvei. Komposisjonen er lukket: man trekkes inn i et totaliserende billedunivers. Det finnes ikke lenger noe utenfor symbolet.
Det halvoffisielle som strategi
Denne symbolske fremstillingen er trolig ikke laget av Trump selv – det er vanskelig å se for seg at han har skrevet prompten, selv om det ikke kan utelukkes. Bildet ble likevel delt på nytt fra presidentens egen konto, og attpåtil av ham selv. Grepet gjør det mulig for ham å være direkte involvert – det er hans konto, hans publisering – samtidig som opphavet til bildet tilskrives en anonym tredjepart.
Les også: Trump, mannen som ville være konge 🔒
Denne formen for avstandstaken er sentral i hans politiske praksis: Den gjør det mulig både å legitimere et budskap («bildet sirkulerer i hans navn») og å benekte det («det er ikke jeg som sier det»). Bildet er verken fullt ut omfavnet – det ble tross alt slettet – eller klart avvist. Det befinner seg i en halvoffisiell gråsone.
Ironi som skjerpende omstendighet
Det er viktig å unngå en tolkning som tillegger Trump en naiv og uforbeholden tro på bildets innhold. Ingenting tyder på at han faktisk tror på sin egen guddommeliggjøring. Siden 1980-tallet har Donald Trump utviklet en tydelig beherskelse av medieironi. Han verdsetter ikke fenomener til tross for deres overdrivelse, men nettopp på grunn av den. Det kunstige, det prangende og det som balanserer på grensen til det latterlige, appellerer til ham. Å publisere et bilde av seg selv som helbredende Kristus, omgitt av ørner, F-16-fly og falne soldaters skikkelser, innebærer en bevisst overdrivelse. Han vet utmerket godt at bildet er ekstremt; det gjør også hans tilhengere. Nettopp denne overdrivelsen muliggjør en form for kollektiv identifikasjon gjennom bevisst overdrivelse.
Det er likevel avgjørende å understreke at denne ironiske bevisstheten på ingen måte virker formildende – tvert imot. For det første fordi humoren forsterker budskapets gjennomslagskraft fremfor å nøytralisere det: Noen er innforstått med ironien, mens andre reagerer med opprørt bokstavtrohet. For det andre oppløser ikke ironien det ideologiske innholdet, men snarere forsterker det.
Trumps ironi er ikke det motsatte av alvor, men en av dets mulige uttrykksformer. Den gjør det mulig for ham å innta både rollen som profet og narr – Gud og narr i én og samme skikkelse, der alt er spill, og ingenting egentlig står på spill.
