Med den nylig inngåtte og omfattende avtalen mellom India og EU beveger handelspolitikken seg fra tekniske forhandlinger og inn i det geopolitisk strategiske rommet. Utfallet kan få konsekvenser langt utover enkelte reduksjoner av gjensidige tollsatser og friere markedsadgang.
I en tid da global handel i økende grad brukes som maktmiddel – gjennom amerikanske tolltiltak og kinesisk ny-merkantilistisk kontroll over verdikjeder – går EU og India mot strømmen. I stedet for å trekke seg tilbake i proteksjonisme har de to partene inngått en uvanlig bred og regelbasert handelsavtale som bygger på gjensidig markedsadgang og felles regulatoriske rammeverk.
Avtalen omtales av både indiske og europeiske myndigheter som «alle handelsavtalers mor», og markedsføres ikke bare som et kommersielt gjennombrudd, men en mulig blåkopi for å gjenreise forutsigbarhet og rettsorden i et globalt handelssystem i oppløsning. Spørsmålet er imidlertid om avtalen faktisk fortjener denne betegnelsen – eller om retorikken løper foran realitetene.
For å belyse hva som faktisk står på spill og hva implikasjonene sannsynligvis vil være, har vi snakket med en svært kyndig ekspert på internasjonal handel: professor Dattesh Parulekar ved Universitetet i Goa.
– Hva mener du om den nye handelsavtalen mellom EU og India? Er den virkelig «alle – handelsavtalers mor», slik den fremstilles?
– Det er utvilsomt en stor begivenhet for global handel, som i mange henseender fortjener betegnelsen «alle handelsavtalers mor». For det første på grunn av størrelsen på aktørene som går sammen, og for det andre på grunn av hva de samlet bringer til bordet. To så store økonomier har aldri tidligere inngått en avtale av denne typen. I en tid med økende geopolitisk fragmentering gjør dette alene avtalen betydningsfull.
– Avtalen etablerer også en interessant mal. Samtidig som mange land vender seg innover og blir mer proteksjonistiske, ser vi to store aktører som klarer å finne et svært pragmatisk kompromiss. Ingen av partene har fått alt de ønsket seg, men samlet sett ser begge ut til å sikre de fleste av sine kjerneinteresser.
– Kvalitativt sett innebærer størrelsen på økonomiene og den samlede tyngden de representerer at dette kan bli en vinn-vinn-avtale. Når det er sagt, gjenstår fortsatt implementeringen. Avtalen må gjennom flere institusjonelle hindringer: Godkjennes i Europaparlamentet og ratifiseres i hvert enkelt EU-land.
– Hva er avtalens svakheter, slik du ser det?
– En bekymring er at sentrale områder som landbruk og meieriprodukter er holdt utenfor. Dersom dette fungerer på kort sikt, er det positivt; hvis ikke, kan det bli problematisk senere. Vi har sett det før. I avtalen med New Zealand var landbruk nær ved å velte hele prosessen, også etter at avtalen var ferdigforhandlet fordi et alliert land truet med å stemme imot. Først da motstanden ble trukket tilbake, kunne avtalen gå videre. I EUs mer komplekse ratifikasjonsprosess kan uløste landbruksspørsmål lett dukke opp igjen og stanse avtalen.
Les også: Må Europa ta regningen for Kinas industrielle overkapasitet? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
