Seieren til Laura Fernández Delgado markerer et brudd i Costa Ricas historie. Velgerne har gjennom stemmeurnene bekreftet en dyp omforming av landets politiske landskap.
President- og parlamentsvalget 1. februar 2026 representerer et historisk vendepunkt for Costa Rica. Landet, som lenge har vært oppfattet som et forbilde for institusjonell stabilitet, moderat topartisystem og sosialt kompromiss, har nå gitt sin tilslutning til en grunnleggende politisk omlegging. Denne lille staten i Mellom-Amerika – med rundt 5,3 millioner innbyggere og et areal på drøyt 51 000 kvadratkilometer – har gjennom valgresultatet bekreftet en dyp restrukturering av det politiske systemet.
Seieren til Laura Fernández Delgado, politisk arvtaker etter avtroppende president Rodrigo Chaves Robles, stadfester en varig etablering av konservativ populisme, med vekt på sikkerhet, sterk utøvende makt og mistillit til tradisjonelle kontrollmekanismer.
Rodrigo Chaves’ paradoksale arv: mellom økonomisk effektivitet og polarisering
Rodrigo Chaves’ presidentperiode (2022–2026) avsluttes med et slående spenningsforhold. Til tross for flere rettslige etterforskninger og anklager om autoritære trekk, opprettholder han en oppslutning på nær 60 prosent – blant de høyeste i Latin-Amerika. Støtten bygger på en direkte og konfronterende anti-elite-retorikk, kombinert med målbare makroøkonomiske resultater.
I 2025 falt arbeidsledigheten til 7 prosent, det laveste nivået på flere år. Fattigdomsandelen gikk samtidig ned fra 18 til 15,2 prosent, mens inflasjonen forble under kontroll. Utenlandske direkteinvesteringer økte jevnt, drevet av budsjettmessig disiplin, administrativ forenkling og tiltrekningen av store teknologiselskaper. Disse indikatorene styrket opplevelsen av økonomisk robusthet og landets internasjonale kredibilitet. Samtidig er resultatene omstridt.
Senter for politisk forskning og studier (CIEP) ved Universitetet i Costa Rica påpeker at forbedringene kom på bekostning av kraftige kutt i sosiale og helserelaterte budsjetter. I et land som fortsatt er blant de mest ulikhetspregede i regionen, og hvor levekostnadene er de nest høyeste i Latin-Amerika etter Uruguay, bidro disse prioriteringene til sosial misnøye som Chaves kanaliserte mot institusjonene.
Skandaler, rettsvesen og institusjonelle spenninger
Chaves’ presidentskap var også preget av gjentatte konflikter med rettsvesenet og pressen. Allerede i 2023 innledet påtalemyndigheten etterforskninger for maktmisbruk og påvirkningshandel mot presidenten. Et høydepunkt i den rettslige konfrontasjonen kom 1. juli 2025, da Høyesterett ba om å få opphevet presidentens immunitet i en korrupsjonssak knyttet til 32 000 dollar og påstått ulovlig finansiering av en kommunikasjonsrådgiver.
Les også: Valg i Honduras 2025: Slutten av illusjonen og tilbakekomsten til konservativ pragmatisme
Parallelt utviklet Chaves et fiendtlig forhold til uavhengige medier, som han anklaget for å hindre regjeringens arbeid. Avslaget på å ratifisere Escazú-avtalen (2021) om miljøvern ble dessuten tolket som et tydelig signal i favør av private interesser – særlig i et land som Costa Rica, kjent for sitt sterke naturvern.
Likevel oppfattet deler av velgerkorpset disse prosessene som destabiliseringsforsøk fra «det gamle systemet», noe som styrket oppslutningen om en sterk leder. Costa Ricas grunnlov av 1949 forbyr umiddelbart gjenvalg: presidenten velges for fire år og må vente åtte år før vedkommende kan stille igjen. Denne regelen, delvis lempet på i 2005 men fortsatt restriktiv, hindret Rodrigo Chaves i å stille til valg i 2026. Leiren hans samlet seg derfor om Laura Fernández, som siden 2022 hadde ledet flere departementer, for å sikre kontinuitet uten å bryte grunnlovens bokstav.
Et fragmentert valg og en sikkerhetsorientert linje
Valget i 2026 skilte seg ut ved en historisk fragmentering: 20 kandidater stilte, et tydelig tegn på sammenbruddet i det tradisjonelle topartisystemet. I dette landskapet fremsto Laura Fernández som garantisten for sikkerhets- og økonomisk kontinuitet. Programmet hennes hentet åpent inspirasjon fra El Salvador: styrket territoriell kontroll, bygging av et høysikkerhetsfengsel og mulig bruk av unntakstilstand i områder preget av narkotikahandel, etter modell av president Nayib Bukele.
Økonomisk lovet hun liberalisering, modernisering av havnene og økt attraktivitet for utenlandsk kapital, kombinert med en konservativ linje i samfunnsspørsmål. Hovedutfordrerne, fra Det nasjonale frigjøringspartiet (et sentrumsparti ledet av Álvaro Ramos Chaves) og ulike sentrum–venstre-koalisjoner, klarte ikke å mobilisere utover sine kjernevelgere. Manglende samling i opposisjonen åpnet veien for regjeringskandidaten.
Utrygghet og frykt som drivkrefter
Med over 800 drap i 2025 – nær et historisk toppnivå – ble sikkerhet det dominerende temaet i valgkampen. Laura Fernández utnyttet effektivt frykten knyttet til kriminalitetsutviklingen, og lovet raske og harde tiltak mot bander oppfattet som ute av kontroll. Frem til valgslutt var nær en tredel av velgerne usikre, men sluttspurten, preget av kriminalitetsspørsmålet, favoriserte tydelig kontinuitet. CIEP-målinger viste en markant fremgang: fra 25 prosent i oktober 2025 til 40 prosent i desember, og 43,8 prosent ti dager før valget.
Les også: USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
1. februar 2026 fikk Laura Fernández 48,5 prosent av stemmene, klart foran Álvaro Ramos Chaves med 33,3 prosent. Valgdeltakelsen nådde 66,96 prosent, en tydelig økning fra 2022. Costa Ricas valgsystem gir seier i første runde ved 40 prosent oppslutning, og noen ny valgomgang var derfor ikke nødvendig.
Parlamentsvalget bekreftet omfanget av skiftet. Fernández’ parti, Suverent folk (PPSO), sikret seg 30 av 57 mandater. De historiske partiene – Det nasjonale frigjøringspartiet og Borgeraksjonspartiet – ble henvist til opposisjonen. Den nye makten fikk dermed betydelig handlingsrom.
Å styre med all makt: mulighet eller risiko?
Den nyvalgte presidenten overtar et sterkt utøvende apparat og et solid parlamentarisk flertall. Spørsmålet er om sikkerhetsløftene kan innfris uten å svekke rettsstaten. Bygging av megafengsler og mulig bruk av unntakstilstand kan utløse bred motstand.
Sosialt må reduksjonen i fattigdom ledsages av reell nedgang i ulikhet; ellers kan misnøyen raskt blusse opp igjen. Skyggen av Rodrigo Chaves hviler også over det nye mandatet, og opposisjonen frykter en «fjernstyrt» presidentskap.
Seieren til Fernández inngår dessuten i en bredere kontinental trend. Etter Nayib Bukele i El Salvador, Javier Milei i Argentina og José Antonio Kast i Chile, befester Costa Rica rekken av land som satser på orden og fasthet. Denne nye høyresiden deler fellestrekk: elitekritikk, absolutt prioritering av sikkerhet og intensiv bruk av sosiale medier for å omgå tradisjonelle mellomledd.
Valget i 2026 vil derfor bli stående som øyeblikket da Costa Rica valgte å utfordre sitt selvbilde som et demokratisk unntak i iberoamerikansk sammenheng. Overfor vold og narkotikahandel prioriterte et flertall effektivitet og autoritet fremfor institusjonell forsiktighet.
Laura Fernández har nå virkemidlene som trengs for å endre landet i dybden. Det avgjørende spørsmålet gjenstår likevel: hvor langt kan denne transformasjonen gå uten å bryte den demokratiske balansen som inntil nylig gjorde «Mellom-Amerikas Sveits» til et særtilfelle?
Fra oligarki til demokrati: Costa Rica og ustabiliteten i Mellom-Amerika 🔒
