Den politiske og sosiale krisen Iran gjennomgår, får konsekvenser for landene i regionen, særlig Irak.
Den 8. januar 2026 mens det gjallet i gatene i Teheran av ropene fra demonstranter som åpent utfordret Den islamske republikken, gjennomførte sjefen for al-Quds-styrken et diskret besøk hos de viktigste lederne for pro-iranske irakiske sjiagrupperinger i Bagdad. Oppdraget vitner om regimets økende nervøsitet i møte med den alvorligste indre krisen siden 1979, og ble ledsaget av urovekkende meldinger i lokal presse: Irakere fra Hashd al-Shaabi militsene (Folkets mobiliseringsstyrker,) skulle ha blitt sendt til Iran for å hjelpe til å undertrykke opprørene.
At lederen for al-Quds-styrken befant seg i Bagdad akkurat da det iranske maktapparatet så ut til vakle, avdekker omfanget av den strategiske innflytelsen som har gjort Irak til en bærebjelke i Teherans system. Samtidig forhandler irakiske politiske aktører intenst om dannelsen av en ny regjering etter valget i november med hele 44 presidentkandidater, og om utnevnelsen av en sjiamuslimsk statsminister. I denne prosessen befinner Mohammed Shia al-Sudanis regjering seg i en ubehagelig skvis mellom Washington, Teheran og Ankara. Dette er ikke en tilfeldig situasjon, men et vendepunkt der Irak må velge enten å videreføre Irans regionale underordnede status eller gjenvinne sin strategiske autonomi.
Sprekkene i et instrumentalisert samfunn
Utviklingen avdekker dype splittelser i dagens Irak. En del av den sjiamuslimske befolkningen, særlig i de sørlige provinsene, oppfatter fortsatt støtte til det iranske regimet som en religiøs og/eller ideologisk plikt. Dette synet springer ut av mobiliseringen mot Islamsk stat og forsvaret av motstandsaksen mot Israel og vestlige makter. Samtidig gir en stadig større del av det irakiske samfunnet, også i sjiamiljøet, uttrykk for økende tretthet over å bli brukt i regionale konflikter. Demonstrasjonene i oktober 2019, som rystet Bagdad og byene i sør, målbar nettopp dette kravet: Et suverent Irak, frigjort fra både iransk og amerikansk innblanding. Slagordet «Vi vil ha et fedreland», ropt av hundretusener av irakiske demonstranter den gangen, klinger i dag med fornyet styrke i møte med de mange protestene i Iran.
Les også: Nok et opprør i Iran – er denne gangen annerledes? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
