Aleksanders imperium ble ikke bare smidd med jern og strid. Denne krigsherren var også en væpnet filosof, skolert av Aristoteles, og en genial mester i krigskunsten, en stadig kilde til inspirasjon gjennom historien.
Herodot[1] hadde allerede forklart hvorfor grekerne seiret over perserne. Hoplitenes[2] faste og sammenhengende orden sto i skarp kontrast til barbarenes overlegne antall. De kjempet ikke i falanks[3]. De manglet forståelse for det politiske logos[4] og nomos[5], for det å «leve godt» i bystaten, for debattens kunst og for isonomisk[6] maktdeling – lik lov for alle. I Xenofons[7] Anabasis, ved Kunaxa, viser selve slaget – til tross for Kyros den yngres[8] død og de greske strategenes skjebne etter å ha blitt lokket i en felle i Tissaphernes’[9] kvarterer – den tungt bevæpnede greske infanteristens overlegenhet over de persiske krigerne. Det viser også styrken i det regulære slaget, det Victor Davis Hanson kaller «den vestlige krigsmodellen».
Før sammenstøtet ved Issos, under rådet som ble holdt da nyheten om Memnons[10] død kom, spør Darius III atheneren Charidemos[11], som har tilbudt sine tjenester, om han mener seg sterk nok til å styrte Aleksander. Charidemos setter da opp mot perserhærens enorme antall og praktfulle oppbud – alt i gull og purpur – den makedonske falanksen. Den virker fryktinngytende. Den harde linjen skjuler bak skjoldene og sarissene[12] ubevegelige trekanter, en tett og samlet elite av krigere. Kriger står bundet til kriger, våpen til våpen. Det er en masse dekket av jern, lydhør for befal, som folder seg ut i slagorden, holder rekkene, trekker seg ut eller samler seg. De kan møte fienden, bevege seg til høyre og venstre, doble rekkene og endre formen på en bataljon …
Aleksanders hær
Det er trolig i 359–358 at Filip[13] reorganiserer den makedonske falanksen. Ifølge historikerne Polybios og Diodor fra Sicilia er nyvinningene avgjørende. Når det gjelder utrustning, blir sarissen – et spyd holdt med begge hender – kraftig forlenget, fra 2 til 6,50 meter. Samtidig tas et lite, krumt skjold i bruk, festet til skulderen med en rem. Taktisk innføres en falanks med 16 rekker i dybden langs hele frontlinjen. Denne formasjonen skal seire i Asia.
Frem til 330 gjennomgår Aleksanders hær ingen større endringer. Dens styrke ligger i bevegelighet og stor frihet i samspillet mellom de ulike avdelingene.
Det tunge infanteriet kjennetegnes av sin utrustning og sin slagorden. Falanksene er organisert etter den greske hoplittmodellen, men bevæpnet med sarisse og et kort gresk sverd. Når sarissene senkes, stikker spissene fra de fem fremste rekkene frem foran angrepslinjen og danner en ugjennomtrengelig mur av jern. Sarissene til falanksene bak holdes rettet opp mot himmelen. Slik oppstår kampmasser som er perfekt øvet, både tunge og mobile, og som fremstår som bevegelige festninger.
Les også: Gallerkongen Vercingetorix: Strateg og taktiker 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
