Vi har nok en gang kommet til den dagen i året når man skal reflektere over det som har vært og det som kanskje vil komme.
2025 har vært et år fullt av viktige geopolitiske hendelser, men utviklingen i Trumps USA har vært mest iøynefallende sett med norske øyne, og utvilsomt også den utviklingen med størst geopolitiske konsekvenser for Norge og Europa. Det første året av Trumps andre presidentperiode har vært preget av kaos, selvmotsigelser, fiktive røde linjer og stadig utsatte tidsfrister. Fra håndteringen av handelskrigen med Kina og krigen i Ukraina, til Midtøstens kroniske ustabilitet og ikke minst Trumps sporadiske arktiske fremstøt, fremstår politikken langt mer impulsiv og mindre gjennomtenkt enn under hans første periode.
Det er kanskje ikke unaturlig, ettersom Trump har lært av sine feil og nå omgir seg i stor grad med lojale ja-mennesker. Med mindre intern motstand fra det amerikanske politiske etablissementet har Trump større handlefrihet til å gjøre som han selv vil. Det blir derfor viktigere enn noen gang å forsøke å forstå hva som ligger bak Trumps beslutninger og hvilke forhold han vektlegger når han tar politiske beslutninger.
Les også: John Bolton: – Trump blir i økende grad ansett som en «lame duck»-president 🔒
For Trumps største kritikere, som John Bolton, handler det først og fremst om at Trump har et stort behov for å vise omverdenen hvor genial han er og for å pleie sitt store ego. I utenrikspolitikken fører det til at Trump prioriterer kortsiktige gevinster, selv om de ofte går på bekostning av USAs langsiktige strategi, slik at han kan ta æren for dem i offentligheten og sole seg i glansen av det han har oppnådd.
For hans mest ihuga støttespillere, som Steve Bannon, er Trump derimot et strategisk geni med en overordnet plan bak alt han foretar seg. I dette sjakkspillet over fire dimensjoner har Trump full kontroll over det geopolitiske handlingsforløpet, og det er bare et spørsmål om tid før han skal innkassere gevinstene og gjøre USA stort igjen.
Les også: Trump-rådgiver avslører strategien bak provoserende utspill 🔒
Hvilken av disse oppfatningene som stemmer overens med virkeligheten, får naturligvis enorme geopolitiske konsekvenser – ikke bare for USAs geostrategiske posisjon i verden, men også for Norge og Europa og resten av verden. Hvem har rett?
Etter å ha observert Trump helt siden han virkelig ble en kraft i amerikansk politikk i 2015, er det vanskelig å konkludere at han er et strategisk geni på dette tidspunktet. For nordmenn flest kan det virke ufattelig, men det virker faktisk som om alt først og fremst handler om Trump selv og hvordan han skal få sitt ego til å skinne sterkest i offentligheten og reflektere det i inn- og utland.
Alt Trump foretar seg er så å si umulig å forutse med noen som helst form for nøyaktighet. Det blir derfor helt meningsløst å forsøke å spå hva han vil foreta seg i 2026, men det er ikke urimelig å konkludere at Trump kan ha nådd toppen av sin makt. I store deler av 2026 vil han være opptatt av valgkampen før mellomvalget i november, som demokratene per nå ligger an til å vinne, og dermed innenrikspolitiske forhold. Det er derfor kanskje mindre sannsynlig at han kaster seg ut i nye utenrikspolitiske eventyr med usikre utfall inntil mellomvalget er omme.
Krigen i Ukraina
Utfallet av Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina er vår tids mest definerende geopolitiske hendelse, og vil få konsekvenser for Norge og Europa i lang tid fremover. Uten innsyn i de pågående amerikanskledede forhandlingene er det umulig å si noe sikkert om hvordan situasjonen for øyeblikket ser ut. Ser man kun på signalene som kommer fra Kyiv, Moskva, Washington og europeiske hovedsteder, tyder det likevel på at krigen kan ta slutt i løpet av det kommende året.
Les også: Trumps farlige spill: Ofre Ukraina for en falsk fred
Krigen går nå snart inn i sitt fjerde år og kan i prinsippet bli lenger enn andre verdenskrig hvis den fortsetter stort lenger. Krigsutmattelsen brer seg på begge sider av fronten. På dette tidspunktet fremstår verken Russland eller Ukraina som i stand til å nå sine overordnede krigsmål, og særlig Russlands offensive kapasitet ser ut til å ha nådd et nivå der intensiteten vanskelig kan opprettholdes, selv på kort sikt.
Hvordan en eventuell våpenhvile eller fredsavtale til slutt vil se ut er det meningsløst å spekulere i. Det virker likevel ikke urimelig å konkludere at krigen vil ta slutt i løpet av året som kommer, og at Ukraina vil bestå som et selvstendig land. Alle utfall vil naturligvis få enorme geopolitiske konsekvenser for Norge og Europa, fordi vi aldri kan gå tilbake til dit vi var før 24. februar 2022. 2026 kan derfor i retrospekt stå igjen som året hvor den mest definerende krigen i Europa siden andre verdenskrig tok slutt, og begynnelsen på en ny europeisk sikkerhetspolitisk arkitektur vokste frem.
Midtøsten
I løpet av 2025 har vi også kunnet observere viktige geopolitiske hendelser i Midtøsten knyttet til Israels geostrategiske posisjon. Til tross for at Israel har innkassert en rekke militære seire på bakken i 2025, er det fortsatt for tidlig å konkludere at utfallet på sikt vil være positivt for den jødiske staten.
Til tross for desimeringen av Hamas, våpenhvilen som er fremforhandlet av Trump, og den fremtidige implementeringen av fredsplanen, har ikke det grunnleggende forholdet mellom Israel og palestinerne forandret seg. Islamistene ønsker ikke fred med den jødiske staten og venter kun på å slå til på nytt ved neste anledning. Jødiske religiøse ekstremister har heller ikke oppgitt sine mål om å utvise alle palestinere og opprette Guds rike på jorden.
Les også: Nå eller aldri: Tiden renner ut for å etablere Guds rike på jorden 🔒
En ny konfrontasjon mellom palestinerne og Israel fremstår derfor nesten som uunngåelig, men enn så lenge slikker begge sider sine sår og tenker ut de neste trekkene. En gjenoppblussing av volden virker derfor ikke svært sannsynlig på veldig kort sikt, men det finnes et annet geopolitisk brennpunkt som langt mer sannsynlig vil blusse opp igjen allerede i 2026: Krigen mellom Israel (og USA) og Iran.
Den såkalte «Tolvdagerskrigen» ser ikke ut til å ha oppnådd sitt overordnede mål om å nøytralisere det iranske atomprogrammet; i beste fall er det forsinket med ett eller to år. Det kan derfor ikke utelukkes at Netanyahu og Trump ser seg nødt til å komme tilbake og avslutte jobben. Gitt hvor prekært denne duoen oppfatter situasjonen, kan krigen starte igjen allerede til neste år. Trump og hans allierte ønsker derimot ikke gå inn i mellomvalget med en krig hengende over valgkampen, så det er mer sannsynlig at det vil skje en gang etter november.
Les også: Ren galskap eller det minst dårlige valget? 🔒
Det snakkes allerede åpenlyst om at «Irans missilprogram må nøytraliseres». Hvis dette faktisk er tilfellet, markerer det et større skifte i israelsk-amerikansk politikk vis-à-vis Iran, fordi det tidligere kun har vært snakk om at Teheran må avstå fra å ha et atomprogram. Mediestøyen kan derfor tolkes på to måter: Enten som en unnskyldning for å gå inn på nytt og definitivt ta ut atomprogrammet, eller fordi Irans missil kapasiteter i sin nåværende form utgjør en direkte trussel mot Israel. Med bombingen av Tel Aviv i juni i år friskt i minne, kan det hende at Netanyahu og Trump ikke ser noe annet valg enn å nøytralisere Irans missil kapasiteter i et preventivt angrep. Begge utfall vil uansett lede ha samme resultatet: En ny runde med krig i Midtøsten – med svært usikre geopolitiske ringvirkninger.
Sahel
Det er også betimelig å nevne det bredere Sahel-området som et potensielt svært viktig geopolitisk brennpunkt i 2026. Den allerede prekære sikkerhetspolitiske situasjonen i regionen har forverret seg i 2025 – en utvikling som akselererte mot slutten av året. Det er heller ingen grunn til å tro at situasjonen ikke vil forverre seg i 2026.
Den større Sahel-regionen fremstår derfor som området med størst potensial for å gjennomgå en omfattende geopolitisk omveltning i løpet av neste år. Med sentralregjeringene i regionen som stadig svekkes og jihadister som fortsetter å utvide sine operasjonsområder, finnes det flere potensielle fallgruver som kan få alvorlige geopolitiske konsekvenser for regionen.
Les også: Jihadistenes fremmarsj i Mali – russisk svikt og etniske bruddlinjer 🔒
Mali er opplagt det svakeste leddet, men stater som Burkina Faso, Niger og Benin har opplevd økt politisk ustabilitet i 2025, og 2026 ser ikke ut til å bli annerledes. Ser man litt lenger sør, på Nord-Nigeria, finnes det et fruktbart politisk klima for økt jihadisme og økt sekterisk vold mellom kristne og muslimer, ikke minst sett i lys av USAs nylige angrep mot IS-terrorister i landet.
Slike scenarioer får naturligvis mindre geopolitiske konsekvenser for Norge, men gitt Sahel-regionens relative geografiske nærhet til Europa, vil en forverring av sikkerhetssituasjonen der uansett påvirke oss på sikt.
Internasjonal jihadisme
Det er også naturlig å ta opp situasjonen innen global jihadistisk terrorisme. Jihadistisk terrorisme er blitt såpass normalisert i våre samfunn at medieoppmerksomheten rundt det ikke er like sterk som før. Men situasjonen er ikke blitt bedre de siste årene – tvert imot. På tampen av 2025 har vi sett fem terrorangrep så langt i Vesten – i USA, Østerrike, Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Det er en økning på 150 prosent fra 2024, da kun to slike angrep med sannsynlig jihadistisk motiv ble registrert i Vesten.
Les også: Fra jihad til inklusiv politikk? HTS-lederen forfører Vesten med falske løfter
Med overtakelsen av Syria av al-Qaida-lojalister friskt i minne, den stadige fremrykkingen til al-Qaida- og IS-lojale terrorister i Sahel, samt Talibans solide konsolidering av makten i Afghanistan, har den transnasjonale jihadistbevegelsen mer vind i seilene enn på lenge. Og med økt selvtillit kommer vilje og evne til å utføre nye terrorangrep.
Det er derfor ikke usaklig å forvente at jihadistisk terror i Vesten – spesielt Europa – fortsetter i samme tempo – eller øker – i løpet av året som kommer. Slike angrep vil naturligvis bidra til ytterligere å forsure en allerede anspent situasjonen mellom majoritetsbefolkningen i Europa og muslimske miljøer på hele kontinentet, som kan føre til økt politisk polarisering og vedvarende ustabilitet. Noen europeiske land er naturligvis langt mer utsatt enn andre.
Handelskrig
Helt avslutningsvis er det naturlig å kort ta opp hvordan handelskrigen mellom USA og Kina vil utvikle seg i året som kommer, og hvordan Norge og Europa vil passe inn i det større bildet. Et stort steg vil være dersom EU følger USAs eksempel og setter opp høye generelle tollbarrierer for å beskytte egen industri mot kinesisk urettferdig konkurranse.
Les også: Europa: Industridød, eller ikke industridød? Det er spørsmålet
Det kan skje i løpet av 2026, skal man tro Emmanuel Macron, og vil garantert føre til en eller annen form for kinesisk motreaksjon. Da gjenstår det å se hvor langt Kina er villig til å gå. I verste fall vil det bli full handelskrig mellom EU og Kina neste år, og i beste fall vil den kinesiske responsen på europeisk toll være begrenset, gitt den enorme – og voksende – handelsubalansen mellom partene.
Dette er uansett trender og økonomiske forhold som det vil ta mange år før de spiller seg helt ut, og er derfor nevnt helt på slutten av denne kommentaren, til tross for at de økonomiske – og derfor geopolitiske – konsekvensene av en slik handelskrig vil være astronomiske på lang- og mellomlang sikt.
Sluttkommentar
Dette er de områdene og regionene der viktige hendelser sannsynligvis vil inntreffe, og som har potensialet til å endre dagens regionale geopolitiske status quo med direkte konsekvenser for Norge og Europa.
Når det er sagt, finnes det selvsagt også andre potensielle geopolitiske kriser – som en kinesisk maritim invasjon av Taiwan, eller krig mellom India og Pakistan – som vil være langt alvorligere og få betydelig større ringvirkninger for Norge og verden hvis de inntreffer. Men dette er scenarioer som er såpass usannsynlige for det kommende året at de ikke når helt topps i årets nyttårskommentar. I tillegg finnes geopolitiske «svarte svaner»; det vil si hendelser med store konsekvenser som de aller færreste kunne se komme.
Selv om scenariene som diskuteres i denne teksten ikke er særlig optimistiske, finnes det likevel forhold som gir rom for håp. Det er for eksempel så å si helt umulig å forutse hvordan den lynraske utviklingen innen kunstig intelligens vil påvirke våre samfunn, og per definisjon global geopolitikk, i året – og årene – som kommer. På tross av alle dommedagsscenariene, virker det som teknologien absolutt har potensial til å snu den negative trenden i global geopolitikk og bidra til økt velstand for alle og fred på jorden. Men da må vi være heldige.
La oss håpe på det beste og forberede oss på det verste.
Godt nyttår!
