Seieren til sentrumspolitikeren Rodrigo Paz Pereira markerer slutten på en politisk epoke som startet i 2005 med Evo Morales.
Dette maktskiftet skyldes ikke bare misnøye med et parti, men en dypere krise i selve modellen. Seieren er likevel skjør for den nye presidenten, som må gjennomføre viktige reformer uten å provosere gatene, der Morales fortsatt har stor innflytelse.
Bolivias parlaments- og presidentvalg i 2025, som ble holdt 17. august og 19. oktober, markerer et historisk vendepunkt for landet. For første gang på tjue år er bevegelsen Movimiento al Socialismo (MAS) ute av makten.
Seieren til Rodrigo Paz Pereira fra det kristendemokratiske partiet (PDC) avslutter dermed en politisk periode som ble innledet i 2005 med Evo Morales – Bolivias første urfolkspresident – og videreført av hans etterfølger Luis Arce. Dette skiftet handler imidlertid ikke bare om avvisningen av et parti, men om en dypere krise i modellen, næret av utmattelsen i det paradigmet MAS skapte og opprettholdt, samt den hurtige forverringen av økonomien.
Mellom 2020 og 2025 har Bolivia opplevd en av de verste økonomiske periodene i sin nyere historie. Den økonomiske veksten falt fra 3,1 % i 2023 til 1,3 % i 2024, budsjettunderskuddet oversteg 10 % av BNP, statsgjelden nærmet seg 95 % av nasjonalformuen, og inflasjonen oversteg 23 %. Disse tallene avslørte grensene for et system basert på gassinntekter og offentlig forbruk.
Fallet i gasseksporten førte til mangel på valuta, som gjorde subsidiene på drivstoff – selve garantien for sosial fred – umulige å opprettholde. Lange køer ved bensinstasjoner, priseksplosjoner og mangel på basisvarer gjorde årets valg til et slags folkeavstemning over MAS’ «nasjonalpopulære» modell.
Selvødeleggelsen av en dominerende bevegelse
Den økonomiske krisen ble forsterket av en politisk implosjon. Den åpne konflikten mellom Evo Morales (som ble nektet å stille til valg av forfatningsdomstolen) og Luis Arce (hans tidligere etterfølger, nå rival) splittet MAS i flere leirer. Den offisielle kandidaten Eduardo del Castillo fikk knapt 3 % av stemmene, mens dissidenten Andrónico Rodríguez fikk 8,5 %.
Morales, som har trukket seg tilbake til sitt maktsentrum i Chapare-provinsen midt i landet, oppfordret til å stemme blankt, og hevdet han ble ekskludert av politiske grunner. Det forklarer hvorfor rundt 1,4 millioner stemmesedler ble forkastet – nesten en femtedel av de avgitte stemmene.
Les også: Bolivia og Iran kan samarbeide om sjeldne jordarter
Denne selvpåførte sabotasjen førte til at MAS ble stengt ute fra andre valgomgang og markerte slutten på en epoke der sosiale og urfolksbevegelser var en del av statsapparatet.
Sprekker i bevegelsen var imidlertid synlige allerede tidlig på 2020-tallet. Etter at Morales ble tvunget fra makten i 2019 etter et omstridt valg, trodde han at han kunne styre sin tidligere finansminister Luis Arce da han fikk ham valgt til president året etter. Men Arce fremsto raskt som mer moderat enn Morales, og ideologiske forskjeller utviklet seg til en bitter maktkamp – preget av anklager om forhold til mindreårige mot Morales og et attentatforsøk mot ham, som han beskyldte Arce for å stå bak.
Høyresiden samler seg
Etter MAS’ kollaps sto to høyrekandidater igjen: Rodrigo Paz Pereira (PDC) og Jorge «Tuto» Quiroga (Libre). Begge ønsket et klart brudd med den statssentrerte modellen, streng budsjettpolitikk og økonomisk gjenreisning gjennom private investeringer – særlig innen det strategiske litiumsektoren.
Paz, 58 år gammel økonom og tidligere borgermester i Tarija i sør, presenterte seg som en moderat politiker som ville bevare deler av de sosiale programmene, samtidig som han fremmet desentralisering.
Quiroga, som var midlertidig president i 2001–2002 etter Hugo Banzers avgang og tidligere IMF-konsulent, sto for en åpent nyliberal linje og ønsket en kraftig reduksjon av statens rolle.
Til tross for ulike stiler, var programmene deres samstemte på de viktigste punktene: en skattereform, mindre offentlig inngripen og en diplomatisk kursendring mot USA etter to tiår med allianser med Venezuela, Cuba, Kina og Russland.
Valgresultatet: et pragmatisk opprør
I første runde fikk Paz 32,4 % av stemmene mot Quirogas 26,7 %. Den 19. oktober bekreftet andre valgomgang sentrum-høyres seier, da Paz vant med 54,6 %. Seieren skyldtes imidlertid mer et ønske om forandring enn personlig støtte til Paz.
Betraktet som mer forsonlig enn Quiroga, klarte Paz å tiltrekke seg velgere fra folkelige lag som var lei av MAS, men skeptiske til et brutalt liberalistisk skifte. Med støtte fra sterke fagforeninger i El Alto, gruvekooperativer og transportnæringen, fremstod han som en kompromissfigur – en tilhenger av en «kapitalisme for alle», som kombinerer budsjettorden med et minimum av sosial beskyttelse.
Et fragmentert parlament
Presidentseieren står i kontrast til PDCs svake stilling i parlamentet: partiet har bare 49 av 130 plasser i Deputertkammeret. Paz må derfor samarbeide med Quirogas parti (39 plasser) og med Unidad, ledet av tidligere favoritt Samuel Doria Medina (26 plasser), for å danne flertall.
Les også: Kinesisk pansret kjøretøy svikter under kuppforsøk i Bolivia
Dette nye styrkeforholdet markerer en dyp endring i Bolivias politiske system: fra et sterkt presidentstyre med MAS’ absolutte flertall til en periode med koalisjonsstyring og risiko for politisk lammelse.
Fragmenteringen vil gjøre det vanskelig å gjennomføre nødvendige strukturreformer: gradvis fjerning av subsidier, reduksjon av underskuddet, gjenoppbygging av valutareserver og tiltrekking av utenlandske investeringer. En feilvurdering kan utløse sosiale protester, drevet av usikkerhet og minnet om opprørene i 2003 og 2019.
Økonomisk utfordring: stabilisere uten å ryste
Rodrigo Paz går dermed inn i et risikabelt mandat. For å gjenvinne tilliten i markedene og unngå mislighold på utenlandsgjelden (333 millioner dollar som forfaller allerede i 2026), må han gjenopprette makroøkonomisk balanse.
Men handlingsrommet er begrenset: inflasjonen overstiger 23 %, budsjettunderskuddet nærmer seg 11 % av BNP, og valutareservene er rekordlave.
Avviklingen av drivstoffsubsidiene, som den nye eliten anser som uunngåelig, blir den store prøven. Gjort på feil måte kan det føre til priseksplosjon og nye masseprotester. For å dempe sjokket må Paz trolig utvikle målrettede kompensasjonsordninger og opprettholde et minimum av sosial beskyttelse.
Politisk trussel: Evo Morales’ skygge
Selv om MAS er marginalisert i parlamentet, beholder Evo Morales stor innflytelse utenfor institusjonene. Med støtte fra lojale fagforeninger og symbolkraften i «blankstemmen» er han fortsatt en aktør å regne med. Strategien hans kan bli å samle sosial misnøye mot de liberale reformene og igjen ta initiativet i gatene.
Paz-regjeringen, valgt av de folkelige klassene, men avhengig av høyresiden for å styre, står derfor overfor en dobbel fare: å miste sin velgerbase samtidig som den møter et fornyet press fra den radikale opposisjonen
Han må dermed balansere kravene fra sine borgerlige allierte med forventningene fra sine fattigere velgere. Hans suksess vil i siste instans avhenge av evnen til å stabilisere økonomien uten å svikte løftet om sosial rettferdighet som brakte ham til makten.
Russland og Kina styrker grepet om Bolivias verdifulle litium
