Helgens store demonstrasjon i London mot masseinnvandring er bare en forsmak på det som venter. Britene står i front for et nytt – dramatisk – innvandringspolitisk skifte, som vil spre seg over hele Europa.
Nylige meningsmålinger viser at hele 56 prosent av britene mener innvandring er den viktigste politiske saken for dem – opp fra «bare» 21 prosent i januar 2020. Som en konsekvens stiger Nigel Farages parti, Reform UK, jevnt på målingene og er nå Storbritannias største parti med god margin. I den siste målingen fikk partiet hele 31 prosent oppslutning, mot 21 prosent for Labour og 17 prosent for de konservative.
I full panikkmodus har de etablerte partiene – Labour og de konservative – lovet å føre en strengere innvandringspolitikk for å få ned tallene, men det er for lite for sent. Stadig flere briter har mistet troen på at det politiske etablissementet og det de facto britiske topartisystemet kan gjøre noe i det hele tatt for å snu utviklingen.
Mange mener dessuten at det allerede er for mange innvandrere i Storbritannia, og at det ikke bare holder å redusere antallet. Nye og langt mer drastiske tiltak må til. Det forbudte R-ordet – remigrasjon – ytres stadig mer i offentligheten, noe som ville vært utenkelig bare for få år siden. Alt ligger derfor til rette for et dramatisk brudd med etterkrigstidens liberale innvandringspolitiske regime i Storbritannia – inkludert en utmelding av selve bærebjelken i systemet: Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Hvis og når det skjer, vil britene – som en av Vestens mest innflytelsesrike nasjoner – flytte grensene for hva som anses politisk og moralsk akseptabelt i kampen mot masseinnvandring i resten av Europa. Deretter vil dominoene falle én etter én, og etterkrigstidens europeiske liberale innvandringspolitiske regime vil være ved sin veis ende.
Logikken bak Brexit
Det er gode grunner til å tro at høy nettoinnvandring til Storbritannia var hoveddrivkraften bak Brexit-bevegelsen og den avgjørende årsaken til at britene til slutt stemte for å forlate EU. Det var denne bølgen av folkelig misnøye Nigel Farage surfet på, som gjorde at han gikk fra å være en nisjepolitiker i Europaparlamentet til å innta en hovedrolle i britisk politikk.
Les også: Masseinnvandring og velferdsstaten: En skjebnesvanger kombinasjon 🔒
Brexit var derfor i bunn og grunn en folkeavstemning om å redusere en ikke-bærekraftig høy nettoinnvandring til Storbritannia. Likevel har politikerne feilet totalt i å følge folkets ønsker og snu utviklingen – snarere tvert imot. Siden Brexit ble gjennomført 31. januar 2020, har innvandringen til Storbritannia eksplodert.
Fra en nettoinnvandring på 184 000 i 2019 hadde tallet mer enn doblet seg til 466 000 i 2021, før det nesten doblet seg igjen i 2023 til hele 860 000. Etter massivt folkelig press på Labour-regjeringen ble tallet nesten halvert i 2024 til 498 000, men det er fortsatt langt høyere enn nivåene før Brexit. Denne utviklingen har skapt stor folkelig misnøye innad det britiske samfunnet, som nå har blitt hovedkraften som driver innenrikspolitikken fremover.
Innvandringskomposisjon og integrasjon
Det er en betydelig forskjell mellom innvandringen i tiden da Storbritannia var medlem av EU og dagens situasjon – nemlig sammensetningen av innvandrerne. Før Brexit kom brorparten av nettoinnvandringen fra andre europeiske land. Av de 405 000 innvandrerne som kom til Storbritannia i 2016, var hele 79,5 prosent fra andre EU-land.
I fjor kom nettoinnvandringen derimot utelukkende fra land i det globale sør, særlig fra India (240 000), Nigeria (120 000), Pakistan (101 000), Kina (78 000) og Zimbabwe (36 000). Nettoinnvandringen fra europeiske land har vært negativ siden 2021, og lå i 2024 på mellom minus 80 000 og 100 000. Dette skiftet har åpenbare konsekvenser for det britiske samfunnet.
Alle større mottakerland for innvandring har en øvre grense for hvor mange migranter samfunnet kan absorbere på kort tid før det går utover sosial samhørighet og til slutt samfunnsstabilitet. Når denne grensen overskrides, skapes det grobunn for misnøye blant den innfødte befolkningen.
Alle nyankomne innvandrere har også en viss latent barriere til integrering, så det tar tid før de kan tilvende seg mottakerlandets skikker, kultur og normer. For noen folkegrupper tar denne prosessen lenger tid enn for andre – og lengen av denne tidsperioden er direkte korrelert med hvor forskjellige hjemlandets skikker, etikk og moral er fra mottakerlandets.
Innvandrere fra samme makrokulturelle bakgrunn som mottakerlandet har lettere for å integreres enn dem som kommer fra en svært forskjellig kultur. En nederlender vil for eksempel ha lettere for å finne seg til rette i Storbritannia enn en afghaner – på samme måte som en afghaner har lettere for å integreres i Pakistan enn i Storbritannia.
Les også: Masseinnvandring: Den nye Balkan-ruten 🔒
Med denne logikken i bakhodet burde være hevet over enhver tvil at innvandrere fra europeiske land i snitt er å integrere – eller til og med assimilere – i det britiske samfunnet og den britiske kulturen enn personer fra land med en annen makrokultur som India, Nigeria, Pakistan, Kina og Zimbabwe.
Hvis man deretter legger til grunn at hovedmotstanden mot innvandring i Storbritannia ikke innvandrerne i seg selv – ren rasisme – men heller problemer knyttet til mangelfull integrering, som igjen fører med seg friksjoner mellom den innfødte befolkningen og innvandrermiljøer. Økende grad av parallellsamfunn og sterkere klanstrukturer er den klareste illustrasjonen på dette fenomenet.
Gitt at folkegruppene som nå dominerer nettoinnvandringen til Storbritannia etter alle logiske målestokker er vanskeligere å integrere enn dem som dominerte da britene stemte for Brexit, er det all grunn til å tro at den underliggende politiske misnøyen som lå bak Brexit-bevegelsen kun vil fortsette å vokse i omfang.
Panikk
De to etablerte partiene, Labour og de konservative, ser nå ut til å ha innsett denne logikken og forsøker nå – i full panikkmodus – å innføre en strengere innvandringspolitikk for å få snu utviklingen. Men det er for lite og for sent. De har hatt sin sjanse og har fullstendig feilet å håndtere dette kjernespørsmålet for britiske velgere, og har rett og slett ikke troverdighet igjen.
Det er denne mistroen som er hovedgrunnen til Reform UK forsetter å styrke seg voldsomt i meningsmålingene. Flere og flere briter har rett og slett mistet troen på at de etablerte partiene kan få ned tallene på en meningsfull måte. I tillegg mener nok mange at det er for mange innvandrere i Storbritannia allerede, så å redusere ankomsttallet er ikke nok i seg selv.
Gitt at innvandring nå har tatt en helt sentral plass i britisk politikk, handler det derfor nå om hvilket parti som kan være strengest og komme med de mest drastiske tiltakene. Politikk som bare for noen år siden ville vært ansett uhørt – som massedeporteringer og organisert remigrasjon – blir i økende grad aksepterte politiske tiltak hos den britiske medianvelgeren. I tillegg skal grensene lukkes som aldri før, og alle smutthull skal tettes.
Den eneste måten for det britiske politiske etablissementet for å gjenvinne elektoratets støtte vil være å snu utviklingen, som i prinsippet vil bety å kopiere Reforms UKs historisk strenge innvandringspolitikk. Men uavhengig av hvordan denne partipolitiske dynamikken til slutt utspiller seg, blir resultatet det samme.
Storbritannia er på stø kurs mot Europas strengeste innvandringspolitikk og dramatiske tiltak for å stoppe massemigrasjonen ligger i kortene, inkludert utmelding av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. En slik utvikling vil få innvandringspolitiske ringvirkninger langt utover landets grenser.
Konsekvenser for resten av Europa
Det foregår nå et kappløp mot bunnen over hele Europa om å innføre den strengeste innvandringspolitikken. Men – enn så lenge – er det ytterst få politiske partier med utøvende makt som snakker om å ta det meste drastiske steget: En utmelding fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og -domstolen.
Les også: Slår alarm om masseinnvandring: En sikkerhetsrisiko 🔒
Slik er det ikke lenger på den andre siden av Nordsjøen, hvor alle de politiske forutsetningene for et slikt – på mange måter revolusjonært – tiltak nå er på plass. Den folkelige misnøyen har rett og slett blitt for stor til å fortsette som før. Hvis en slik britisk utmelding faktisk finner, vil det få direkte konsekvenser for resten av Europa.
Den europeiske innvandringspolitiske dynamikken er som en markedsplass. Innvandrere tiltrekkes av de mest generøse og liberale innvandringspolitiske regimene. Så når er en dør lukkes, vil strømmen av migranter bevege seg mot andre dører som er enklere å komme seg igjennom.
Nå som Storbritannia sannsynligvis er på vei mot å føre Europas strengeste innvandringspolitikk, vil migrantene som ellers ville reist dit, begynne å se etter andre destinasjoner i Vest-Europa. Men også i disse landene har majoritetsbefolkningen fått nok og vil motsette seg enhver økning i innvandringen som skyldes en avledning fra Storbritannia.
Og når Storbritannia – som et av Vestens og Europas ledende land – først har dyttet grensen og gjort det politisk akseptabelt å forlate menneskerettighetskonvensjonen, vil det bli langt mer spiselig for andre europeiske land å følge etter. Deretter kan dominoene falle én etter én, og en hel æra i europeisk innvandringspolitikk vil være ved veis ende.
Storbritannia i sentrum for debatten om ytringsfrihet og innvandring🔒
