Høyresiden har fått en ny yndling: Antonio Gramsci[1]. Ingen har lest ham, men alle påberoper seg ham. Høyresiden forsikrer: «Som Gramsci sa», må vi føre idéenes kamp.
Selv om kanonenes drønn noen ganger stilner, stopper aldri den kulturelle krigen. Alltid underliggende, den legger sin egen lille melodi og forsøker å påtvinge sin verdensanskuelse ved å bruke kulturelle, utdanningsmessige og/eller mediale institusjoner som trojanske hester. Bøker og filmer erstatter den lille melodien fra forvillede kuler.
Denne idéen om en kulturell krig, popularisert i 1991 av den amerikanske sosiologen James Davison Hunter gjennom boken Culture Wars, henter friskt fra den marxistiske teoritradisjonen som ble gjort kjent i begynnelsen av det 20. århundre av Antonio Gramsci. Han var den første som systematiserte denne kampen om bevisstheten.
Lenge båret fram av den revolusjonære venstresiden, ble begrepet gradvis overtatt av den konservative høyresiden som en doktrinær motoffensiv, særlig under det republikanske landsmøtet i 1992. Hele den amerikanske høyresiden ble klar over at den var i ferd med å tape idekampen – noe som allerede hadde pågått i flere tiår. Likevel kom det virkelige oppvåkningen først med Patrick Buchanans berømte Culture War Speech.
Han klarte å begeistre sitt publikum ved å advare mot en venstreside som forsøkte å undergrave de moralske grunnvollene i det amerikanske samfunnet. Dette øyeblikket, som fikk bred mediedekning, hadde den fordelen at det forankret begrepet i den offentlige debatten.
Slik trådte Gramsci frem
Antonio Gramsci utvikler begrepet kulturelt hegemoni i sitt hovedverk Fengselsdagbøkene. For ham hviler en klasses dominans ikke bare på dens økonomiske og politiske forrang, men også – og særlig – på evnen til å beherske og spre sine idéer. Den som klarer å teoretisere og publisere, er den som hersker! I motsetning til Karl Marx, som fokuserer på kontroll over de økonomiske strukturene, insisterer Gramsci på kontroll over de kulturelle superstrukturene (skoler, medier, kirker, forlagsvirksomhet). Kampen kan ikke begrenses til økonomien, den må også løfte fram de ideologiske idealene. På et vis innebærer dette å erkjenne at den kommende revolusjonære ikke bare kan være et enkelt menneske drevet av sult og misunnelse, men må bli en slags proto-intellektuell som kan ta til seg nøye utformede teorier.
Les også: NGO-ene er sentrale i krigen om idéer 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
