England gikk fra isolert øyrike til verdensmakt gjennom en blanding av eventyrlyst, kriger og handel. Hver epoke la grunnlaget for neste, til solen aldri gikk ned over imperiet.
Det er velkjent at England er en øy, men geografene skynder seg å presisere at England bare utgjør en del av hovedøya, Storbritannia, som det deler med Wales og Skottland. Legger man til Nord-Irland (Ulster), får man Storbritannia, og sammen med republikken Irland (Éire) danner dette de britiske øyer. Likevel, til tross for slike presiseringer, og til tross for uavhengighetsbestrebelser (Irland eller Skottland) eller krav om mer selvstyre, vil de fleste europeere av vane kalle landet England.
England er altså landet til anglerne, et germansk folk som, sammen med andre, slo seg ned på øya i folkevandringstiden. For det var ikke bare Cæsar eller Vilhelm Erobreren som lyktes i å gå i land der, men også germanere og vikinger. Resultatet ble en merkelig blanding av gamle keltiske røtter, senere romerske og franske innslag, som til slutt ble blandet med andre, mer brutale. Denne mangfoldige arven må ikke overses når man vurderer dette landet: det kan til tider vise en stor villskap, og da kan dets flegma og korrekthet brått forsvinne. Den mer siviliserte utgaven av dette trekket er utholdenhet og stahet. Og nettopp dette trengte England for å gå fra å være et lite og isolert land til å bli verdens største makt, utnytte mulighetene som fulgte med oppdagelsen av Amerika, og til slutt virkeliggjøre Christofer Columbus’ drøm: å kontrollere India og besitte et imperium der solen faktisk aldri gikk ned – i motsetning til habsburgernes påstand.
Som så ofte begynte alt med et nederlag. I 1453 markerte slaget ved Castillon slutten på de siste engelske håp om et fast holdepunkt på kontinentet: det hadde krevd to hundreårskriger for å komme til denne konklusjonen – England ville ikke lenger ha direkte besittelser i Europa. Innflytelse, ja, muligens støttepunkter (her Gibraltar, der Malta eller Kypros), vasaller naturligvis, men ikke egne territorier. England ble igjen en ren øy. Etter et 1500-tall preget av selvhevdelse (grunnleggelsen av anglikanismen), opplevde 1600-tallet mange indre omveltninger (den første revolusjonen, den ærefulle revolusjonen), men ble avsluttet med unionsakten av 1707, som knyttet Skottland til England. Dette kan ses som en første kolonisering, og riket ble til Storbritannia. En imperial syklus var i gang.
Les også: Canadas storstrategi: Mellom Washington og Europa 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Storbritannia i sentrum for debatten om ytringsfrihet og innvandring🔒
