Telenor, Myanmar og hykleriet bak «den humanitære stormakten».
Norge elsker å smykke seg med et image: vi er en humanitær stormakt, vi deler ut Nobels fredspris, vi prediker menneskerettigheter i FN og i internasjonale fora. Vi kritiserer Russland for overvåkning, Kina for undertrykking og USA for maktmisbruk. Vårt selvbilde er at vi står på demokratiets side, alltid, og at småstatens styrke ligger i moral og verdier.
Men Myanmar har avslørt sannheten.
For når demokratiforkjempere i Yangon ble jaget, når aktivister ble fengslet og henrettet, når et helt folk ropte etter frihet – da sto ikke Norge på deres side. Da var det et statseid norsk selskap, Telenor, som ble juntaens redskap. Data fra millioner av burmesiske abonnenter ble overlevert: samtalelister, oppholdssteder, nettverk. Resultatet var arrestasjoner. Tortur. Dødsstraff.
Og i Norge? Stillhet.
Dette er ikke bare en bedriftskrise. Dette er en nasjonal skandale. Og den bør forandre måten vi ser på oss selv som nasjon.
Fra fredspris til forræderi
La oss huske bakteppet. I 2012 åpnet Myanmar seg for verden. Norge var først ute. Gjeld ble slettet, sanksjoner ble fjernet, diplomater og næringsliv strømmet til. Kongeparet ble sendt til Yangon for å åpne dører.
Telenor ble kronjuvelen. Et norsk statseid selskap som skulle bringe «tillit» og «demokratiske verdier» til et folk som hadde levd i diktatur i generasjoner.
Det ble en økonomisk suksess. På sitt høydepunkt hadde Telenor mer enn 23 millioner kunder i Myanmar. Selskapet tjente milliarder. Norge fremsto som en aktør som kombinerte verdier og business.
Så kom 1. februar 2021.
Militæret kuppet makten. Demokratiet ble knust. Demonstranter ble skutt i gatene. Politikere fengslet. Og Telenor satt på en gullgruve av informasjon: data som kunne brukes til å kontrollere og ødelegge opposisjonen.
Ledelsen i Telenor – de som trykket «godkjent»
Det er her historien tar sin mørkeste vending.
Når juntaen krevde nedstengning av sosiale medier, var det Telenor som slo av. Når juntaen krevde blokkering av IP-adresser, var det Telenor som stengte. Når juntaen krevde utlevert samtalelister, var det Telenor som leverte.
Dokumentene er klare. Forespørslene gikk hele veien til toppledelsen i Telenor Myanmar. De ble analysert internt. Konklusjonen var gang på gang: risikoen er «ekstremt høy». Konsekvensene: opplysningene vil sannsynligvis føre til arrestasjoner.
Les også: Krigen i Myanmar: Militærjuntaen går mot nederlag 🔒
Likevel ble ordren gitt. Daværende toppsjef Jon Omund Revhaug skrev selv: «Dette er godkjent.»
Dette var ikke tekniske rutiner. Dette var bevisste lederbeslutninger. Og de ble tatt igjen og igjen, mens juntaen rullet opp demokratibevegelsen.
Når Zeya Thaw – rapper, politiker, opposisjonell – ble arrestert og senere hengt, hadde Telenor nettopp utlevert hans samtalelogger. Ledelsen visste. Og likevel trykket de «godkjent».
Staten Norge – tause og medansvarlige
Men vi må ikke la oss lure til å tro at dette bare handler om et selskap. Telenor er ikke hvilket som helst selskap. Staten Norge er majoritetseier.
Når Telenor i Myanmar leverte data til juntaen, var det i realiteten staten Norge som sto bak. Det skjedde i navnet til «den norske modellen». Og det skjedde mens norske politikere valgte å tie.
Hvor var statsminister Jonas Gahr Støre? Hvor var næringsminister Jan Christian Vestre? Hvor var utenriksminister Anniken Huitfeldt?
De visste hva som foregikk. De kunne ha grepet inn. De kunne ha sagt: «Norge leverer ikke data til et diktatur, uansett pris.» De kunne ha krevd at Telenor trakk seg ut umiddelbart.
De valgte stillhet.
Og stillhet er ikke nøytralitet. Stillhet er samtykke.
Tillit som ble til forræderi
Burmeserne valgte Telenor fordi de stolte på Norge. De trodde at Norge var annerledes. De trodde at våre ord om demokrati og menneskerettigheter betydde noe.
Men telefonene deres ble til spionverktøy. Samtalene deres ble kart over nettverk. Tilliten ble til forræderi.
Thazin Nyunt Aung, som så sin mann Zeya Thaw bli revet bort og senere hengt, har gitt sin dom: «Fuck off, Telenor!»
Hun sier: «Fuck off, Norge.»
Geoøkonomi i praksis – og Norges fall
Stormakter driver geoøkonomi. USA bruker dollaren. Kina bygger infrastruktur. Russland bruker energi som våpen.
Hva gjør Norge? Vi brukte vårt statlige flaggskip til å forsyne en militærjunta med overvåkingsdata. Vi gjorde oss selv til redskap for diktaturet.
Vi liker å tro at vi er «verdienes vokter». Men Myanmar viste at vi er noe helt annet: en småstat som bøyer seg når presset kommer, og som selger sine verdier billig når det koster.
Dette er det egentlige hykleriet. Norge snakker høyt om verdibasert utenrikspolitikk. Men vi har avslørt oss selv: våre verdier er til salgs.
Småstatens skjøre kapital – tillit og troverdighet
For Norge er troverdighet alt. Vi har ikke stormaktenes militære muskler. Vi har ikke Kinas industribase eller EUs markedsmakt. Vår valuta i verdensordenen har vært moral og tillit.
Men Myanmar har pulverisert denne kapitalen.
Les også: Myanmars kristne gerilja: Chinland Defense Force 🔒
Når verden ser at Norge, med fredsprisen i hånden, leverer data til en junta som henger opposisjonelle, da er det ikke lenger mulig å ta våre ord på alvor. Når vi neste gang taler i FN om menneskerettigheter, vil alle vite: Norge gjør som alle andre små nasjoner – vi selger våre prinsipper når det blir ubehagelig.
Dette har enorme konsekvenser. For småstater er troverdighet ikke et luksusgode – det er eksistensielt. Mister vi den, mister vi vår viktigste maktfaktor.
Når «ansattes sikkerhet» ble viktigere enn menneskeliv
Telenors ledelse har forsøkt å forklare seg: de måtte adlyde, ellers ville deres egne ansatte risikert livstid eller dødsstraff.
Men la oss stille det ubehagelige spørsmålet: Er norske ansatte viktigere enn burmesiske liv? Er vi villige til å si, høyt og tydelig, at våre egne liv teller mer enn deres? For det var akkurat det ledelsen sa i praksis.
Dette er selve kjernen i den norske dobbeltmoralen: Vi sier vi kjemper for universelle verdier, men når det kommer til stykket, verdsettes norske liv høyere enn burmesiske.
Konsekvensene må komme
Dette kan ikke ende i unnskyldninger og tåkelagte pressemeldinger. Det må få konsekvenser.
- Telenors toppledelse i perioden må granskes, både internt og av uavhengige organer, for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten.
- Støres regjering må svare: Hva visste de? Hvorfor gjorde de ingenting? Hvorfor ble ikke det statlige eierskapet brukt til å sette en grense?
- Stortinget må opprette en granskningskommisjon for å kartlegge statens rolle. Dette handler ikke bare om Myanmar. Det handler om Norges identitet som nasjon.
- Internasjonale organer må vurdere om det er grunnlag for å stille Telenors ledelse – og dermed også staten Norge – til ansvar i en internasjonal rettssal.
Alt annet er en videreføring av hykleriet.
Norge som nasjon – avkledd
Dette er ikke bare Telenors fall. Det er Norges fall.
Vi har solgt oss selv som moralsk stormakt. Vi har levd på fredsprisens glans. Men Myanmar har revet masken av oss.
Vi fremstår ikke lenger som en humanitær stormakt, men som en liten, kynisk nasjon som sier én ting og gjør en annen. Vi er raske til å belære andre, men når det virkelig gjelder, velger vi feighet. Vi valgte diktaturets side.
Dette er ikke bare en skandale. Det er en nasjonal avkledning.
Konklusjon – blodet er på våre hender
Dette er den brutale sannheten: Norge har blod på hendene.
Vi kan ikke lenger tro at verden ser på oss som annerledes. Vi har vist at vi er som alle andre små nasjoner: raske til å predike moral, men enda raskere til å svikte den når det koster.
Burmesernes dom er klar: «Fuck off, Telenor!»
Det er på tide at vi forstår hva de egentlig mener: «Fuck off, Norge.»
Hvis vi ikke tar oppgjøret nå – med Telenors ledelse, med den politiske ledelsen, med vårt eget hykleri – da er vi ikke lenger bare en nasjon som sviktet Myanmar. Da er vi en nasjon som har sviktet oss selv.
