Kostbare strømpriser har vært en bevisst politisk linje – ikke en uunngåelig følge av krigen i Ukraina. Spørsmålet er hvorfor.
Før jul i 2020 hadde Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre uttalt: «En langt mer aktiv og rettferdig politikk er nødvendig for å løse problemene folk møter i hverdagen – en politikk som setter vanlige folk først. Nå må det bli vanlige folks tur!»
I valgkampen i 2021 erklærte Arbeiderpartiet: «Den røde tråden er at det er vanlige folks tur. Det gjelder også i den økonomiske politikken». Arbeiderpartiet vant valget og kunne sammen med Senterpartiet innta regjeringskontorene i oktober 2021. Strømprisene hadde falt i løpet av våren og sommeren, men doblet seg høsten 2021. Det var klare tegn på ulage, ustabilitet i det europeiske kraftmarkedet, usikre forsyninger og risiko for langt høyere priser. I september – oktober 2021 traff Frankrike forholdsregler for å skjerme forbrukerne mot en eventuell prisoppgang; virkemidlene omfattet priskontroll og eksporttak. Dette skjedde mange måneder før Russlands invasjon av Ukraina.
Russlands krig i februar 2022 forandret Europa og det europeiske gassmarkedet. Umiddelbart gjaldt det for kundene å komme seg bort fra russiske gassforsyninger. På lengre sikt var oppgaven å erstatte russisk gass med noe annet.
Les også: Keynes påkalles for å redde Tysklands vaklende industri
Her ville Jonas Gahr Støre gjerne være behjelpelig. I et brev til EUs leder Ursula von der Leyen 22. mai 2022 stilte han i utsikt en norsk produksjon av elektrisitet fra havvind på 30 GW i 2040, der en betydelig andel skulle bli tilgjengelig for eksport til Europa. Regjeringen hadde tidligere meldt om vidtgående planer for havvind med sikte på å dekke et stort innenlandsk behov for strøm. Faglig ekspertise hadde tatt forbehold om høye kostnader og behov for offentlige subsidier. Nå skulle havvind i stor skala utbygges for eksport, underforstått med offentlig støtte, betalt av vanlige folks skattepenger. Skulle det ikke lenger være vanlige folks tur til å nyte godt av landets rikdom? Eller kanskje skulle det være vanlige folks tur til å betale for statsministerens innfall? Eller var turen kommet til EU for å nyte godt av Norges ressurser? Kanskje var Ursula von der Leyen blitt personifiseringen av «vanlige folk»?
Jonas Gahr Støre har til gode å forklare hva han mente med sine utsagn. Vinteren 2023 kom statsministeren imidlertid med en viktig opplysning: regjeringen hadde kunnet hindre oppgangen i strømpriser, men den hadde ikke villet. Kanskje siktet han til konsesjonsvilkårene for strømkablene til Storbritannia og Tyskland som tillot norske myndigheter å regulere strømflyten i tilfelle alvorlige samfunnsmessige følger.
Ved sin uttalelse påtok statsministeren seg ansvaret for de høye strømprisene som i lengre tid hadde vært til plage for husholdninger og næringsliv. Ifølge statsministerens egne ord hadde de ikke vært nødvendige, men derfor ønsket. Spørsmålet er hvorfor regjeringen hadde ønsket høye strømpriser? Var målet en tilpasning til EU? EU brukes stadig som en begrunnelse for ikke å gripe mer direkte inn i kraftmarkedet, men innenfor EU varierer strømprisene betydelig. Var målet en tilpasning til høye tyske strømpriser? Kanskje, men tysk energipolitikk anses i vide kretser, også i Tyskland selv, som særdeles mislykket, ved en kostbar og upålitelig strømforsyning. Å bruke EU og Tyskland som referanse for norsk kraftpolitikk skulle vise seg økonomisk uklokt og politisk risikofylt.
