Det annonserte toppmøtet mellom den russiske og den amerikanske presidenten gir håp om våpenhvile i Øst-Europa.
Den nyvalgte amerikanske presidenten tiltrådte i januar 2025 med løfte om å avslutte krigen mellom Russland og Ukraina innen 24 timer. I begynnelsen brukte den nye amerikanske administrasjonen måneder på å sende vennlige signaler, utsendinger og forhandlere til Moskva. I midten av juli skiftet Donald Trump overraskende til en hardere linje overfor Vladimir Putin. Han godkjente salg av amerikanske våpen til Ukraina og truet gjentatte ganger med sekundære sanksjoner mot Russlands handelspartnere. Den opprinnelige fristen på 50 dager for Russland til å trekke seg tilbake ble i slutten av juli 2025 redusert til 10 dager.
Noen dager senere signaliserte imidlertid den amerikanske administrasjonen at den forventede handelskonflikten mellom de to supermaktene og deres partnere ikke vil finne sted. I stedet ble det annonsert et møte mellom Trump og Putin i Alaska 15. august. I forhandlinger mellom amerikanske og russiske forhandlere er det angivelig tegn til at det kan bli enighet om den etterlengtede våpenhvilen.
Washingtons siste helomvending overfor Moskva er bare et nytt uttrykk for den allerede tidligere åpenbare inkonsekvensen i USAs Russland-politikk under den nye administrasjonen. I en merkelig vending ble USAs presidents økonomiske og militære trusler mot Russland kort tid etter fulgt av Trumps like høylytte forsøk på å blidgjøre Putin. Nå er det tilsynelatende meningen at de to supermaktene skal avgjøre Ukrainas skjebne på et historisk toppmøte mellom USA og Russland.
Les også: To dager igjen før Trumps ultimatum til Russland utløper – hva nå? 🔒
Det er imidlertid tvilsomt om den nye forhandlingsrunden vil gi noen politisk betydningsfulle og varige resultater. Som med andre spørsmål har Russland siden 2014 iscenesatt et bevisst forhandlingsspill om Ukraina, som har til hensikt å imponere både egen befolkning og det internasjonale samfunnet. I hundrevis av samtaler, dusinvis av toppmøter og utallige signerte dokumenter har Russland gjentatte ganger erklært sitt ønske om fred i Ukraina gjennom årene. De intense bilaterale og multilaterale forhandlingene før og etter februar 2022 bidro imidlertid lite til å endre krigens forløp.
Tvert imot har Vestens gjentatte ettergivelser og Ukrainas tvungne innrømmelser overfor Russland, Vestens nølende og hittil begrensede våpenleveranser til Kiev og EUs og USAs ubesluttsomme sanksjonspolitikk oppmuntret Moskva til å begynne på nye eventyr. Okkupasjonen av Krim i februar 2014 ble fulgt av den offisielle annekteringen av Krim til Russland en måned senere. Kort tid etter, i april, brøt Donbas-krigen ut – en delegert mellomstatlig konflikt mellom Russland og Ukraina, ikke en intern ukrainsk borgerkrig. I juli 2014 skjøt Russland ned et malaysisk passasjerfly med mange EU-borgere om bord over kampsonen uten å bli straffet. I midten av august 2014 begynte invasjonen av Øst-Ukraina med de første store regulære troppeutplasseringene, og etter flere mindre eskaleringsbølger begynte den fullskala invasjonen av fastlands-Ukraina endelig i februar 2022. Siden da har Russlands krigføring og okkupasjonspolitikk i Ukraina blitt mer terroristisk og folkemorderisk for hver måned som går.
Selv etter 11 år med krig har USA – i likhet med andre land – lært lite av de fruktløse intense diplomatiske forhandlingene med Russland og den fortsatte maktpolitiske tilbakeholdenheten overfor Moskva. Den andre Trump-administrasjonen benekter ikke bare, av innenrikspolitiske grunner, de nøkterne erfaringene Obama- og Biden-administrasjonene har gjort med Kreml. Den glemmer også den første Trump-administrasjonens manglende resultater i 2017–2021 med hensyn til den da pågående Donbas-krigen.
I de kommende forhandlingene kan Putin kreve ikke bare territoriale innrømmelser, men også andre begrensninger av Ukrainas suverenitet, selv om eller fordi han vet at ingen ukrainsk president kan imøtekomme slike maksimalistiske krav. Et sentralt spørsmål vil være i hvilken grad Trump slutter seg til Putins tolkning av kildene, arten og betydningen av Russlands angrepskrig. Moskvas mål i de kommende forhandlingene vil være mindre en varig løsning på konflikten enn en forbedring av Russlands internasjonale posisjon.
Les også: Russland-ekspert: Trump er i et hjørne 🔒
Ved å kreve innrømmelser som strider mot folkeretten, vil Putin søke å undergrave den globale orden ytterligere, splitte den vestlige alliansen, svekke Vestens partnerskap med Ukraina og, så langt det er mulig, så splid i Ukraina. Moskva vil forsøke å lokke amerikanske og andre vestlige politikere med falske innrømmelser og løfter om de-eskalering. Som det har gjort gjentatte ganger siden februar 2014, vil Kreml forsøke å skyve ansvaret for et nytt og endelig sammenbrudd i forhandlingene over på Ukraina.
En midlertidig våpenhvile kan være en del av denne strategien, hvis Moskva definerer en periode med våpenhvile som værende i Russlands nåværende diplomatiske, militære, økonomiske og geostrategiske interesser. Kreml kan bruke en illusjon om russisk kompromissvilje og pause i bombingen av ukrainske bosetninger for å undergrave den enhet og besluttsomhet som har vokst i Europa siden 2025 med hensyn til bistand til Ukraina, og for å fordype den splittelsen som allerede eksisterer mellom USA og andre NATO-partnere. En begrenset våpenhvile vil også gi mulighet til å omgruppere de russiske angrepstroppene, konsolidere okkupasjonsregimet i de annekterte ukrainske territoriene og sette spørsmålstegn ved Vestens sanksjonspolitikk. Fra 2014 til 2021 var det allerede flere perioder med relativ ro i Russlands krig i Donets-bassenget (Donbas). Disse relativt fredelige periodene verken avsluttet eller frøs den væpnede konflikten, men banet i stedet vei for en eskalering til en fullskala ekspansjons- og utryddelseskrig.
Et annet alternativ som kan være i Russlands interesse nå, er en begrenset våpenhvile for langtrekkende våpen, hvor begge sider avstår fra rakett- og droneangrep utenfor frontlinjen. I løpet av de siste tre og et halvt årene har Russland angrepet mange av Ukrainas viktigste infrastrukturmål med varierende suksess. Ukraina har imidlertid tilpasset seg disse angrepene over tid og har for eksempel skapt en relativt robust energiinfrastruktur.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
De siste månedene har det vært store russiske drone- og rakettangrep mot sivile mål i Ukraina, blant annet i Kiev. Russlands massive angrep har ofte klart å overvinne Ukrainas luftforsvar, noe som har skapt dramatiske bilder av eksplosjoner i blant annet den ukrainske hovedstaden. Den militære betydningen av de økte angrepene på ukrainske boligbygg, sykehus, kulturinstitusjoner og varehus er imidlertid fortsatt lav.
I kontrast til dette har Ukraina de siste månedene gjentatte ganger hatt suksess med langtrekkende droneangrep mot russiske militære, industrielle og infrastrukturelle mål. Selv langt inne i innlandet har militærbaser, drivstoffdepoter, flyplasser, raffinerier og andre forsvarsrelaterte anlegg blitt rammet gjentatte ganger. De til tider dramatiske eksplosjonene og brannene i russiske industrianlegg har ikke bare økende materiell betydning for den russiske økonomien og hæren, men også en psykologisk effekt på den russiske befolkningen og den globale opinionen. I langdistanse-dronekrigen kan Ukraina bruke toppmoderne teknologi til å kompensere for sine troppers numeriske underlegenhet, med særlig stor effekt. Mot denne bakgrunn kan det ikke utelukkes at Putin nå ønsker å avbryte eller til og med avslutte denne delen av krigen.
Vestens militære partnerskap og alliansepolitikk overfor Ukraina forblir hjørnesteinen i fremtidige forhandlinger. Så lenge det ikke foreligger troverdige sikkerhetsgarantier for Ukraina, vil en våpenhvile bare tjene begge sider til å omgruppere sine militære styrker og økonomiske ressurser, samt forberede sine administrasjoner og befolkninger på neste eskaleringsrunde. Etter krigen vil det da være før krigen.
Utover det praktiske spørsmålet om Ukrainas fremtidige sikkerhet, er det det større spørsmålet om USAs fremtidige rolle i verdenspolitikken generelt og Øst-Europa spesielt. Washington og Moskva ser ut til å planlegge å forhandle om suvereniteten og integriteten til en europeisk stat, uten at ukrainske og andre europeiske representanter er til stede. Dette til tross for at USA ga «sikkerhetsforsikringer» og Russland til og med «sikkerhetsgarantier» til Ukraina i Budapest-memorandumet fra 1994 i forbindelse med Ukrainas tilslutning til atomvåpenavtalen (NPT).
Til tross for denne avtalen fra for tre tiår siden, ser det nå ut til at de to atomvåpenstatene og faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd planlegger å inngå en avtale som vil gjøre Ukraina til en permanent mislykket reststat. Ukraina er imidlertid et fullt anerkjent land og medstifter (som sovjetrepublikk) av FN, en ikke-atomvåpenstat som har undertegnet NPT, medlem av Europarådet og deltaker i OSSE. Hvis ikke bare Russland, men nå også USA signaliserer sin manglende respekt for Ukrainas grenser og suverenitet, vil menneskeheten komme nærmere den globale uorden som hersket før 1945.
Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
