Å informere til tross for krig. Fra begge sider av fronten bringer de tilbake bilder, fakta og dokumentasjon. Selv om navnene deres er lite kjente for folk flest, er arbeidet deres avgjørende for at vi skal vite og forstå. Krigsreportere befinner seg midt i fareområdet – i et yrke preget av stor risiko, men også av menneskelige møter.
Utenriksreporter i Libération (red. anm. Frankrikes største og mest innflytelsesrike venstreorienterte avis), Jean-Pierre Perrin er spesialist på Det nære Østen, Midtøsten og Afghanistan. Han har dekket en rekke konflikter, blant annet Iran-Irak-krigen, Afghanistan-krigen og Saddam Husseins fall. I dag er han forfatter, og i 2017 mottok han Joseph Kessel-prisen (red. anm. en fransk litterær pris oppkalt etter den berømte forfatteren og journalisten Joseph Kessel. Den deles ut årlig til et verk i Kessels ånd, ofte innen reportasjelitteratur eller reiseskildringer) for Le djihad contre le rêve d’Alexandre (norsk: Jihad mot Alexanders drøm).
Revue Conflits har intervjuet Jean-Pierre Perrin.
– Hvorfor valgte du å dekke konfliktene i Det nære Østen og Midtøsten?
– Det var litt tilfeldig. Jeg kom til Teheran for AFP like før Iran-Irak-krigen. Siden jeg var ny og iransk politikk var for komplisert for meg, sendte de meg til fronten og sa: «Der er det enkelt, du kan ikke ta feil. Enten angriper de eller forsvarer seg.» Ute i felten oppdaget jeg en annen verden. Krig snur opp-ned på vestlige verdier: høflighet feies bort av offervilje, brutalitet, hat og desperasjon. Merkelig nok følte jeg meg hjemme. Jeg reiste med Revolusjonsgarden, som ikke var like sekterisk den gang. De tok deg med overalt. På et vis trodde de at du hadde sluttet deg til saken deres. Kort tid etter invaderte Sovjet Afghanistan. Jeg hadde vært der som student. I 1981 sluttet jeg meg til geriljaen og møtte Massoud. Krigen var svært voldelig, men også romantisk. Jeg bodde noen dager i Massouds grotte, jaget av sovjeterne. Et enestående jordsmonn for skrivingen, som alltid har vært mitt kall.
– Er krig slik man forestiller seg?
– Nei. Vi ser for oss de krigene Frankrike har opplevd. Dette er helt annerledes. I Afghanistan er det fjellene, isolasjonen, de ekstreme leveforholdene som er virkeligheten. Gå, gå deg vill, sove ute. Afghanerne vurderer deg kun etter én ting: om du klarer å gå like lenge og i samme tempo som dem. Hvis du ikke bryter sammen, er du en god journalist. Hvilket medium du jobber for, bryr de seg ikke om. Man må være utholdende, for noen ganger krysser vi flere fjellpass på rad. Fordelen med Afghanistan er at eventyrene er ustanselige.
Les også: Utviklingen av jihadistisk terrorisme i Afghanistan-Pakistan-regionen 🔒
– Informasjon er blitt et våpen og et avgjørende krigsmål. Hvordan opplever du det?
– Det stemmer, og slik var det allerede da. Afghanistan-krigen ble ignorert fordi konflikten i Libanon tok all oppmerksomhet. Libanon lå mye nærmere Frankrike, som hadde særskilte bånd til landet. Jeg skrev om en sovjetisk offensiv i Panjshir. Le Monde trykket det … to måneder senere. Under den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 ble vi overvåket i Bagdad. Informasjonen var et stridstema. Den irakiske regjeringen prøvde å kontrollere journalistene. Informasjonsdepartementet kalte vi «Sannhetsdepartementet». Svært orwellisk.
– Er journalister mer utsatt i dag?
– Ja. En vest med «PRESS» hjelper ikke lenger, annet enn som minimal beskyttelse mot en nærliggende eksplosjon. Jeg brukte den sjelden, den er tung. Men i enkelte områder er den nå påbudt. Under det syriske opprøret i 2011 ville jeg inn til det beleirede Homs. På veien møtte jeg den amerikanske reporteren Marie Colvin og fotografen hennes. Vi skjønte raskt – vi krysset deler av Syria i hemmelighet – at om vi ble tatt av regimestyrker, ville vi bli drept. Colvins fotograf, tidligere soldat, sa at han ikke ville la seg fange levende; han ville gripe et våpen og kjempe. Jeg vet ikke om jeg ville gjort det samme. To dager senere ble de drept. Jeg hadde reist like før.
– Hvordan klarer du å gjøre jobben under slike forhold?
– Uroen kommer i forkant. I øyeblikket overtar overlevelsesinstinktet. Alt handler om hvordan du skal komme deg ut av situasjonen. På et vis kan ikke sinnet lenger tillate seg å være redd. I den samme episoden i 2011, i Syria, dro vi til en liten klinikk der sårede ble brakt inn, under totale nødsforhold. Bombene falt, og den som drev klinikken ba oss drikke te. Mens vi drakk te, følte vi ingen stor frykt. Vi visste ikke om bombene ville treffe oss, men tenkte «det får vi se på». Det som rystet meg var noe annet.
Les også: Nytt Syria, nytt Midtøsten? 🔒
– Det fantes ingenting for å redde de skadde, det var hjerteskjærende. Mødre skrek, barn hylte. Etter en stund begynte jeg å gråte. Jeg fikk en verbal ørefik: ‘Du kom ikke hit for å gråte.’ Man tar seg sammen og glemmer. I Afghanistan opplevde jeg det samme med en liten jente som var skadet i hodet. Legen jeg var med trodde han hadde reddet henne, men en stein trykket på hjernen. Vi kjente at livet ebbet ut av henne. Det var hardt. Jeg husker faren som bar liket mens han skrek. Igjen begynte jeg å gråte. Gruppens leder sa til tolkene sine: ‘Si til ham at hvis han bare skulle gråte, kunne han blitt hjemme.’ Slike ting er urovekkende. Til syvende og sist herdes man ikke så mye. Men jeg føler meg mer som forfatter enn journalist. Det beskytter meg. Jeg tenker i bokform, ikke i avisartikkel. Jeg lever hendelsen, men er allerede i fortellingen. Planen om en bok gir en form for flukt.
– Ble du lenge nok i Syria til å se fremveksten av IS?
– Jeg foretok flere reiser til Syria mens IS var til stede. Vi kalte dem ennå ikke Daesh. Jeg så disse kolonnene med svarte flagg uten helt å vite hvem de var. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde mer. Jeg skjønte at dette ville gå galt. På den turen så jeg dem paradere i byen i pansrede biler. Vi ante ikke hvor langt de kunne gå.
– Hvilken konflikt har gjort størst inntrykk på deg?
– Afghanistan. Det var landet for alle eventyr. Alt var mulig. Da vi gikk til fots ut av Panjshir, kom vi bort fra stien. Afghanerne kjenner landet sitt dårlig. Vi gikk om natten. Ved soloppgang oppdaget vi at vi hadde gått rett inn i en sovjetisk base ved en feil. Det var verken piggtråd eller vakttårn. Vi lot som om vi var afghanske bønder på vei til åkeren tvers gjennom leiren, og mirakuløst gikk det bra.
– Det var også i Afghanistan jeg for første gang så jihadister slå seg ned, i 1985. Jeg møtte Jalaluddin Haqqani. På den tiden var han en bauta i opprøret. Amerikanerne og pakistanerne satset på ham. Han hadde en base rett ved den pakistanske grensen, vanskelig å bombe fordi russerne da måtte krenke pakistansk luftrom. Jeg var vitne til fremveksten av internasjonal jihad. Amerikanere, algeriere, franskmenn og egyptere kom til Afghanistan. Haqqani organiserte det hele, før han ble USAs fiende nummer én. Sønnen hans er nå en høytstående leder i Taliban.
– Hva har endret seg mest i krigføring?
– Den viktigste utviklingen er fremveksten av droner. Særlig nå som noen av dem er utstyrt med kunstig intelligens. Den gang var helikoptrene den største trusselen. Man kunne gjemme seg. I dag er det umulig. Dermed har dronene for alvor forandret både slagmarken og måten konfliktene dekkes på. Noe annet har også endret seg: Det er ikke lenger like lett å ta med journalister helt frem til frontlinjen. I Ukraina for eksempel er det få reportasjer fra de aller fremste linjene. I tillegg blir våpnene stadig mer avanserte og påfører alvorligere skader. Til slutt er vi på vei tilbake til stillingskriger. Infanteriet har fått en ny betydning i dagens konflikter, og artilleriets rolle vokser. Jeg var tidligere mest opptatt av geriljabevegelser. I dag er de helt i bakgrunnen.
– De finnes fortsatt. I Burma, for eksempel …
– Det stemmer. Det som skjer i Burma er i hovedsak en geriljakrig. For at en gerilja skal vinne, trenger den solid støtte i befolkningen og støtte utenfra. Det er de to avgjørende faktorene. Problemet for den burmesiske geriljaen er at den ikke har noen ytre støtte. Kina støtter snarere regjeringen til kuppgeneralen Min Aung Hlaing. Selv om regimet trolig er hatet av store deler av befolkningen, rykker ikke geriljaen frem. Den kan bruke narkotika som finansieringskilde, men det er ikke nok til å vinne en krig.
– Er krig en evig menneskelig realitet?
– Jeg frykter det. Europa trodde seg trygg fra murens fall til invasjonen av Ukraina. Men krigen kom gradvis tilbake, via Georgia, Krim, Donbass. Den har aldri vært langt unna. Mennesket vil alltid føre krig for ressurser og makt. Jeg tror ikke høyere levestandard nødvendigvis står i motsetning til økende farer. Nyere historieforskning viser at Hitlers maktovertakelse ble mulig takket være elitene. Det er en foruroligende erkjennelse.
– I den sovjetisk-afghanske konflikten led motstanden under sovjetiske angrep helt til 1985 på grunn av MI-24-helikopteret…
– Det var et fryktelig våpen. Helikopteret kunne dukke opp når som helst. Ofte hørte man det ikke fordi de høye fjellene skjulte rotorlyden. Alt snudde i 1985 da de første amerikanske Stinger-missilene kom. De ble MI-24-enes største fiende. Fra da av var det helt annerledes å reise sammen med kampgrupper. SAM-7-missilene hadde allerede begrenset helikoptrenes handlingsrom. De var enklere og ble levert fra Egypt via Pakistan. Man gikk ikke lenger hele tiden og kikket opp etter mulige helikopterangrep. Det ble et stort vendepunkt i krigen. Det var da, i 1985, sovjeterne tapte den.
Les også: Taktisk evolusjon: Hvordan Ukraina endrer krigføring 🔒
– Er det de samme våpnene som brukes i Ukraina for å stanse den russiske invasjonen?
– Nettopp. Det er de samme systemene. De er enkle, men livsfarlige og kan avfyre raketter. Amerikanske Stinger-missiler brukes også, men de måtte forbedres. MI-24 lot seg ikke lett skyte ned. For å få det ned måtte man befinne seg høyere enn helikopteret. I Afghanistan måtte det fly helt nede i dalbunnen, mens man skjøt fra en høyde. Det var den eneste måten å få det ned på. Under helikopteret var det et tykt lag med pansring som hindret prosjektilene i å treffe piloten, skytterne og rotorene.
– Kan du si noe om Saddams fall og operasjonen Sjokk og ærefrykt (Shock and Awe)?
– Det første angrepet kom om natten. Hotellet jeg bodde på, fullt av journalister, var omgitt av offentlige bygninger. Neste morgen var alle disse bygningene jevnet med jorden. Hotellet derimot stod helt urørt. Presisjonsmissilene ble avfyrt fra tusenvis av kilometer unna. Det kom ingen amerikanske bombefly over området. En del av missilene ble skutt ut fra ubåter eller fly langt borte. Målet var krystallklart: å knuse alt som fortsatt symboliserte regimet. Angrepene varte lenge før bakkeoffensiven startet.
– Hva har du sett i de israelske konfliktene i Libanon og Gaza?
– I Gaza er det ikke første gang Israel forsøker å ødelegge området, men aldri har det skjedd så radikalt. Under en reportasje så jeg en israelsk stridsvogn kjøre rett gjennom et hus, akkurat som i Tintin. De anla nye veier etter militære behov. I 2006, i Libanon, led Hizbollah store tap, men holdt stand. Etter å ha tatt israelske soldater til fange svarte Israel med å ødelegge det sørlige Beirut og rykke inn i libanesisk territorium. Men de klarte ikke å bli der: Hizbollahs tunneler åpnet for uventede motangrep. Fra 1982 til 2000 hadde Israel allerede okkupert Sør-Libanon. De trakk seg ut på grunn av tapene Hizbollah påførte dem via de samme tunnelnettene. Den gangen var Hizbollah bedre utstyrt enn Hamas, støttet av Syria som lot iranske våpen passere. Bagdads fall åpnet en korridor Iran–Irak–Syria–Libanon, som styrket Hizbollah ytterligere.
Les også: En anti-israelsk hacker basert i Libanon 🔒
– Etter at Bashar al-Assads regime har falt i Syria, er hele denne korridoren truet…
– Ja, nettopp. Det er sammenbruddet for Motstandsaksen. Det skyldes ikke bare Assads fall; i dag er også Irans tilgang til Libanon sperret. Bortsett fra via luft, dersom den libanesiske regjeringen går med på det. Siden han tok over, har Ahmed al-Sharaa forsøkt å normalisere sitt internasjonale image. Syria trenger penger. Noen europeiske finanssanksjoner er opphevet, og president Trump lovet å fjerne de amerikanske sanksjonene dagen før deres møte, etter press fra Bin Salman og Erdogan.
– Hva er Riyadhs og Ankaras interesser i å få fjernet sanksjonene mot Syria?
– Bin Salman er besatt av Vision 2030-prosjektet. Han har derfor alt å vinne på at regionen er så rolig som mulig. Investorene må kunne komme uten frykt, men hver eneste konflikt i området får ringvirkninger som skremmer dem bort. Det er svært skadelig for Saudi-Arabias forretninger. Motivet er altså rent kommersielt. Mohammed Bin Salman ønsker et fredelig Syria der gjenoppbyggingen er i gang og landet er på vei mot politisk stabilitet. Det innebærer blant annet å fjerne de gjenværende IS-lommene. Det er derfor han kommer godt overens med Erdogan. Erdogan, på sin side, legger ikke skjul på at han vil ha kontroll over det som skjer i Syria. Tyrkia vil få slutt på alt som har med de kurdisk-syriske organisasjonene å gjøre, særlig de Syriske demokratiske styrkene (SDF), som han sidestiller med Kurdistans arbeiderparti (PKK).
– Er det mulig for Syria å bevege seg mot fred og stabilitet?
– Mildere sanksjoner og begynnelsen på gjenoppbygging kan kanskje endre bildet. Men vi må se nærmere på hvilken rolle de mektige aktørene vil spille. Den syriske nasjonale hæren, fullstendig lojal til regjeringen, består i stor grad av tidligere jihadister. De er svært voldelige, særlig mot kurderne. Derfor ser jeg ikke for meg noen varig stabilitet. Det nye regimet sender styrker inn i alawittiske områder og druserne spiller et intrikat spill. I tillegg mener mange av Al-Sharaas egne støttespillere at han ikke går langt nok i politikken sin. Samtidig er syrerne utslitte etter alle krigene. De orker ikke mer. Det kan være den beste stabilisatoren.
– Hva er ditt sterkeste minne?
– En samtale på klinikken jeg allerede har nevnt i Homs, Syria. Alt rundt oss var i ruiner. Vi var under bombardement. Plutselig sa den ettersøkte lederen til meg: ‘Det jeg liker aller best, er dronningen av England.’ Han snakket om henne i fem minutter mens alt raste rundt oss. Det var malplassert, absurd, morsomt – og dypt menneskelig.
