Russland taper i alle områder av krigføringen – på land, til sjøs, i lufta, i rommet og i kyberrommet – med unntak av ett: Den kognitive slagmarken.
For tiden er det populært å si at «Ukraina taper krigen». Etter å ha fulgt krigen nøye fra starten for nesten 11 år siden, først som norsk forsvarsattaché og senere som tilknyttet forsker ved den ukrainske tenketanken Ukrainian Centre for Defence Strategies, er jeg overbevist om at Russland vil tape i år.
Ukraina taper ikke. Den ideen er plantet i hodene våre, men har ingenting med realitetene i en krig å gjøre. Krigen føres i seks områder: på land, i lufta, til sjøs, i verdensrommet, i kyberrommet og ikke minst i det kognitive rom. Russland fører en lite bærekraftig krig på bakken, en kampanje som gradvis går i Ukrainas favør takket være dronekrigen, Ukrainas økende evne til å slå til over lang avstand og den samlede forsvarsindustrien i Europa og USA. Russland blir presset i lufta, til sjøs, i rommet og i kyberrommet. Fram til nå har de bare hatt virkelig suksess i det kognitive rommet, og ikke i Ukraina, men i Vesten.
Russlands strategiske utsikter er svært dystre med mindre de klarer å vinne i Vestens kognitive rom. De må desperat overbevise USA og Europa om at Ukraina er fortapt hvis landet ikke blir tvunget til å forhandle på Russlands betingelser.
Dette betyr ikke at situasjonen langs frontlinjen ikke er alvorlig. Det er den. Den operative situasjonen er med god grunn svært bekymringsfull. Likevel er bildet langt mer sammensatt fra et strategisk ståsted.
På bakken, til sjøs og i lufta
Russlands krig i Ukraina vakler på flere fronter og avdekker store svakheter i deres evne til å holde ut i en langvarig konflikt. Selv om de har gjort enkelte territorielle framskritt, er disse lite bærekraftige. Ukraina vender utviklingen med kreative strategier og støtte fra Vesten.
På bakken tok Russland i 2024 rundt 3 685 km² i Ukraina – ubetydelig sammenlignet med de 74 443 km² som Ukraina frigjorde i 2022. Selv med nåværende framrykkingstempo (18–28 km² per dag), vil det ta år og medføre enorme menneskelige tap å ta resten av Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson oblast. Med rundt 1 585 tap per dag i desember, blir Russlands utmattingskrig stadig mer uholdbar.
Les også: Professor til Geopolitika: Ukraina utfordrer klassisk grenseforståelse 🔒
Av totalt 790 800 drepte og sårede i løpet av snart tre år med fullskala krig, kom hele 54,4 prosent av tapene i 2024. I fjor led Russland de største tapene siden krigen startet. Enda viktigere er det at fjorårets tap inngår i en stadig mer negativ utvikling.
Per 18. desember var Russland antatt å okkupere om lag 99 prosent av Luhansk oblast, 67 prosent av Donetsk oblast og 73 prosent av Zaporizjzja og Kherson oblast. I dagens tempo vil det ta mellom to og fire år å okkupere de resterende 23 850 km² i disse fire områdene. Trolig blir framdriften enda saktere på grunn av hindringene de støter på.
Med dagens tapstall risikerer Russland å miste ytterligere 1,3–2,2 millioner soldater (drepte og sårede) bare for å erobre disse fire oblastene. Det utgjør svimlende 2,1–3 millioner sammenlagt. Krigen er ikke bærekraftig, spesielt når de har som mål å ta kontroll over nær alle de tjuefire oblastene.
I lufta har Russlands en gang fryktede flyvåpen stort sett mistet betydning. De har ikke maktet å få avgjørende innvirkning på grunn av Ukrainas luftforsvar. Ukrainske angrep over lang avstand har tvunget russiske flybaser til å trekke seg mer enn 300 kilometer fra fronten, noe som svekker kampkraften deres. Etter at Ukraina fikk tillatelse til å bruke våpen fra Vesten mot militære mål inne i Russland, har antallet russiske luftangrep og bruken av styrede glidebomber blitt redusert med opptil 75 prosent noen steder.
Samtidig skaffer Ukraina seg moderne vestlige systemer som F-16, Patriot, NASAMS og IRIS-T, noe som ytterligere undergraver Russlands mål om å sikre seg kontroll i luftrommet over Ukraina. I tillegg har stadig flere ukrainske langtrekkende angrep avdekket alvorlige svakheter i Russlands luftforsvar. Ukraina ødelegger aktivt Russlands S-300/400-systemer for å forberede slagmarken på F-16 og framtidige samordnede operasjoner.
Ukraina har også overtatt styringen i dronekrigen ved å gjennomføre tusenvis av angrep dypt inne på russisk område. Ukrainsk oppfinnsomhet omfatter blant annet nye drone-missiler (Palianytsia, Ruta og Peklo), Trembita krysserraketter og droner, bruk av dronesvermer, utvikling av droner som kan fange opp fiendtlige droner, «dronemoderskip» som frakter små angrepsdroner over 70 km, evnen til å skyte ned russiske helikoptre med droner, å bruke R-73 Sea Dragon-missiler fra ubemannede fartøy for å senke russiske helikoptre, og ikke minst utskyting av førstepersons-droner (FPV) fra sjødroner for å slå ut russisk luftforsvar.
Ukraina tar sikte på å produsere minst 30 000 langtrekkende droner og rundt 3 000 krysserraketter og missildroner i 2025. Produksjonen av FPV-droner øker raskt, og landet kan nå lage opptil fire millioner droner i året.
Ifølge det russiske forsvarsdepartementet avfyrte Ukraina minst 7 339 langtrekkende droner mot Russland i 2024. Det reelle antallet er høyere, siden Russland holdt tilbake informasjon om flere av angrepene lenger bak i egne rekker. Dette tilsvarer 71 prosent av alle dronene Russland hevder å ha skutt ned de siste to årene og viser hvor voldsomt Ukrainas slagkraft har økt. Denne utviklingen vil fortsette i 2025.
Les også: Separatister ved den finske grensen kjemper for uavhengighet fra Russland 🔒
Ukraina har ødelagt eller skadet over 200 russiske militæranlegg i løpet av det siste året. Russiske kommando- og kontrollsentre, flybaser og våpenindustri er rammet. Flere oljeraffinerier og våpendepoter er tatt ut. I september alene ødela Ukraina fire store russiske ammunisjonslagre flere hundre kilometer inne i Russland. Den totale mengden ammunisjon som gikk tapt, er den høyeste så langt i krigen. Dette har fortsatt uforminsket og svekker Russlands evne til å føre krig.
Russlands tidligere overtak på slagmarken med artilleri er delvis borte på grunn av ukrainske droner, som bevisst slår ut viktige våpen og utstyr. Dette gjenspeiles i synkende antall ødelagte russiske stridsvogner, pansrede kjøretøy og artilleri. Russland har lenge mistet mer materiell enn de klarer å erstatte, og har lent seg tungt på egne lagre. Av de 1 530 stridsvognene som ble levert i 2023, var nesten 85 prosent gamle T-72-, T-62- og til og med enkelte T-55-modeller fra 1950-tallet. Disse ressursene er begrenset og vil før eller senere ta slutt.
I senere tid har russiske styrker brukt stadig færre stridsvogner og pansrede kjøretøy i sine angrep på ukrainske stillinger. Fordelen deres med artilleri har skrumpet inn fra et forhold på 10 til 1, til 1,5 til 1. At Russlands ressurser tynnes ut, varsler et nært forestående brudd i deres militære kapasitet.
Til sjøs har Ukraina opphevet Russlands overtak i Svartehavet. Stadige angrep mot Svartehavsflåten (BSF) har tvunget den til å flytte fra Krim til fastlandet i Russland, og dermed stanse muligheten for en effektiv blokade. Russlands såkalte «usenkbare hangarskip» på Krim er nå et problem for dem selv, et symbol på en marine som sliter med teknologiske mangler og feilslåtte strategier.
Det samlede bildet er tydelig: Russlands opprinnelige fortrinn svekkes jevnt og trutt av en utholdende ukrainsk motstand og strategisk oppfinnsomhet. Mens Russland håpet å presse Ukraina i kne, er det nå Russlands egen krigsinnsats som vakler. Spørsmålet er ikke om Ukraina kan holde ut, men hvor lenge Russland kan fortsette sin tapende linje.
Russlands utfordringer Den russiske krigsøkonomien er sakte, men sikkert på vei mot sammenbrudd. I 2025 vil landets utgifter til sikkerhet og forsvar overstige den totale summen som går til helse, utdanning og velferdstiltak. President Putin har godkjent et budsjett der rundt 32,5 prosent er øremerket nasjonalt forsvar.
Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
Lederen for Russlands sentralbank påpeker at «arbeidskraft og produksjonskapasitet i den russiske økonomien nærmest er oppbrukt, og økonomien er nå overopphetet. Bedriftene kan nesten ikke øke produksjonen […]. Dette er en situasjon med stagflasjon, og det kan bare stanses med en dyp resesjon», ifølge Elvira Nabiullina i juli.
Nær 800 000 drepte og sårede soldater, samt store deler av stridsvogner, pansrede kjøretøy og artilleri, er ikke tegn på en vinnende strategi. Det er heller ikke et godt tegn at et «overlegent» flyvåpen er redusert til passiv tilskuer mens Svartehavsflåten blir kraftig redusert av et «land uten marine».
I 2022 utslettet Ukraina Russlands elitestyrker. I 2022, 2023 og 2024 fikk Russland henholdsvis rundt 100, 250 og 430 tusen soldater drept eller såret. Tapene for aggressoren har økt dramatisk hvert eneste år. I 2024 led de de største tapene siden fullskalakrigen startet. Hvis utviklingen fortsetter, anslås det at Russland i 2025 vil miste ytterligere 530 000–560 000 soldater, i takt med at krigen blir stadig mindre bærekraftig og frykten for et strategisk nederlag øker.
Fra 2025 kan Ukraina i praksis komme til å utslette de russiske væpnede styrkene og dermed skape en «svart svane»-hendelse i Kreml, slik Assad opplevde i Syria. Russland mangler i økende grad tunge våpen som trengs for å opprettholde slagkraften på bakken, noe som også gjør landet mer sårbart i øst. Kinesiske nasjonalister krever at Russland leverer tilbake områder de mener ble stjålet av Kreml på 1800-tallet.
Ukrainas utfordringer
Ukraina har naturligvis sine egne bekymringer. Ukrainere er usikre på hva det nye amerikanske presidentskapet vil bety. På den ene siden håper de at Donald Trump vil vise amerikansk handlekraft i møte med Russland. På den andre siden ser de en risiko for at en slik politikk kan undergrave Ukrainas sjanse til å overleve, for eksempel ved forhandlinger og en fredsavtale på Putins premisser, ved kutt i militærhjelpen eller ved å nekte Ukraina NATO-medlemskap.
Ukraina har også sine strukturelle problemer. Forsvaret beskrives som «før og etter Zaluzjnyj». Mens den forrige forsvarssjefen skjøv eldre offiserer til side, har general Syrskyj hentet mange tilbake i lederstillinger. Samtidig har mobiliserte soldater og frivillige brakt inn et nytt tankesett. Dette skaper store spenninger mellom det som ofte ses på som sovjetisk lederskapsarv og en mer moderne samfunnsånd.
Ukraina mangler i tillegg luftvern, nok personell og tungt materiell. De presses uavbrutt av en fiende som kun har et overtall i antall soldater. For å unngå upopulære avgjørelser har myndighetene ventet for lenge med å mobilisere nok personell. Innkallingssystemet har blitt kritisert for å være kaotisk og uprofesjonelt, noe som har resultert i unødvendige tap. Brigader og bataljoner som allerede er erfarne og kampklare, mangler folk mens nye enheter etableres. Utbygging av forsvarslinjer har tidvis vært preget av skandaler og korrupsjon. Samtidig blir Ukraina stadig rammet av missil- og droneangrep, som øker i omfang, og dette fører til mangel på både energi og varme.
Les også: Krim-tatarene og tsjetsjenerne som kjemper for Ukraina 🔒
Likevel har Ukraina fortsatt overtaket. For det første fører de en eksistensiell kamp og er derfor langt mer motiverte enn de russiske soldatene. Å overgi seg er ikke et tema. For det andre er Ukraina mer oppfinnsomt enn Russland, mye takket være et sterkt, utholdende og demokratisk sivilsamfunn. For det tredje får Ukraina hjelp fra mer enn 50 demokratiske land, som for lengst har innsett at Europas sikkerhet og stabilitet står og faller på Ukrainas skjebne.
Konklusjon
Russland går mot et strategisk nederlag i 2025 fordi de taper både på havet, i lufta, i rommet og i kyberrommet. Krigen på bakken vil gradvis bryte sammen som følge av store tap av våpen, utstyr og ikke minst personell. Utviklingen i fem av de seks områdene av krigføringen er klart negativ og lite bærekraftig for Russland.
I februar anslo britiske International Institute for Strategic Studies (IISS) at Russland trolig bare kunne fortsette krigen i to til tre år. I juli mente eksperter at Russland ville nå et kritisk punkt allerede i 2025. Den 22. desember kom det nye opplysninger fra en kilde som holder øye med militære depoter via satellitt. De viste at Russland har igjen 47 prosent av sine tidligere reserver av stridsvogner, 52 prosent av infanterikampkjøretøy og 45 prosent av pansrede personellkjøretøy. Landet har brukt mesteparten av de nyere T-90- og T-80-stridsvognene, men fortsatt mange sovjetiske vogner på lager, der flere trolig er sterkt preget av vær og tid. Ifølge amerikanske Insitute for the Study of War (ISW) «virker det stadig mindre sannsynlig at det russiske militæret kan fortsette å miste nærmere 9 000 pansrede kjøretøy i året gjennom 2025.»
Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989 etter å ha lidd 50 000 tap. Russland antas å ville miste 530 000–560 000 soldater bare i år, noe som øker totalen til svimlende 1,4 millioner drepte og sårede. Slike tap av personell innebærer ikke bare en økende trussel mot regimet, men er heller ikke holdbart i lengden.
Russland er på vei mot et strategisk nederlag dersom de ikke lykkes i å overbevise Vesten gjennom det kognitive rommet om at Ukraina taper. Den nåværende russiske offensiven kan være et siste desperat forsøk på å styrke denne fortellingen.
Putin vil avvise enhver fredsplan Donald Trump legger fram, dersom den ikke tar hensyn til Russlands såkalte sikkerhetsbehov. Russland har flere ganger sagt seg villig til å gjenoppta «forhandlinger» hvis Ukraina aksepterer «realitetene på bakken» og godtar Putins betingelser. Det legger grunnlaget for neste fase av krigen. Som tidligere understreket, bør Europa frykte dersom Putin godtar en amerikansk fredsplan.
Det ser svært dystert ut for angriperen så snart USA og Europa tar tilbake initiativet i det kognitive rommet og tør å gjøre det som trengs.
Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
