3. desember, 2024

Hvorfor amerikanere burde bli skremt av Mark Rutte som NATOs generalsekretær

Share

Unionens tilstand: Hvis Rutte blir valgt, vil den nederlandske politikeren tredoble status quo.

Det ser ut til at den høye, nøysomme og stoiske (skjønt skandaleombruste) nederlenderen og tidligere statsminister Mark Rutte, er på vei til å bli NATOs neste generalsekretær. Rutte har tilsynelatende fått støtte fra Joe Biden, og i de mystiske spillene til NATO-byråkratiet, er den stilltiende godkjenningen, om ikke den aktive støtten, fra NATOs hegemon og største pengebruker avgjørende. Forestill deg et styre der én person eller enhet bidrar mer til organisasjonen enn resten av medlemmene til sammen for å forstå dynamikken.

Rutte fremstår som en fascinerende figur, med et preg av en nordlig Yankee fra 1800-tallets Nederland. Motstanderne hans kritiserer naturligvis Nederlands forsvarsutgifter. I 2014 brukte Haag 1,15 prosent av BNP på forsvar, som i 2023 økte til hele 1,7 prosent. Men Rutte er best kjent (eller mest beryktet) for sin motstand mot å konsolidere europeiske utgifter under den økonomiske krisen i Hellas, og er en sterk talsmann for sparsomlighet og protestantisk nøysomhet og selvforsyning. Som David Cameron sa, «var [Rutte] fremtiden en gang» for europeisk konservatisme. Han sykler i hovedstaden, er nær Frankrikes president Emmanuel Macron, og uttrykker varme følelser for europeisk autonomi. Rutte forstår imidlertid geopolitikk bedre enn mange av sine amerikanske kolleger, og ser med rette ingen umiddelbar trussel fra en russisk stridsvognsbrigade rullende gjennom de nederlandske engene.

Hans fremste konkurrent om stillingen var Kaja Kallas, Estlands standhaftige statsminister og datter av Siim Kallas, en etterkommer av Baltikums tidligere kommunistiske elite. Estland bruker over 3 prosent av BNP på forsvar, en statistikk balterne ofte fremhever, og de har et poeng. Vest-Europa ser ut til å ønske å overføre sin sikkerhetsbyrde til USA, på samme måte som Øst-Europa ønsker å binde USA til sine etniske konflikter. Det som ofte overses, er at Estlands BNP er rundt 39 milliarder dollar, sammenlignet med Nederlands omtrent 1 billion dollar.

Det er lite sannsynlig at vesteuropeiske forsvarsutgifter vil se store endringer under Ruttes ledelse, noe som er den logiske konsekvensen av dagens sikkerhetsordning. Så lenge Vest-Europa er beskyttet av amerikanske styrker plassert i øst, ser ikke europeerne behovet for å øke sine utgifter. President Trump hadde rett i sin intensjon om å trekke tropper ut av Tyskland, men underminerte sitt eget formål ved å omstasjonere dem i Polen, noe som fjernet insentivet for Tyskland og Nederland til å investere mer.

Rutte skjønner tydeligvis forskjellen, slik han også forsto forbruksmønstrene til søreuropeerne i kontrast til de nordeuropeiske. Nok en gang gjør organisasjonsstrukturen (enten det er EU eller NATO) det vanskelig å oppnå et gjensidig fordelaktig kompromiss på grunn av kulturelle forskjeller i pengebruk, interesser og oppfatninger av trusler. Den eneste måten å endre dette på, i det minste til fordel for USA, ville være en helt ny sikkerhetsordning. La oss kalle det et sovende NATO, der amerikanske stridsvogner og infanteri ikke lenger er stasjonert på det europeiske kontinentet. Kun den amerikanske marinens og det atomvåpenes paraply vil dominere over kontinentet og dets sjøveier, med resten av sikkerhetsbyrden hvilende på skuldrene til de velstående vesteuropeerne. Men dette er en diskusjon for en annen anledning.

Realiteten er at hvis denne nyheten er sann, så har president Biden, på tross av alle spekulasjoner om svekkede kognitive evner, gjort en interessant beregning her ved å stilltiende støtte det gamle Europa til å lede kontinentet, i motsetning til det ekskommunistiske Øst. Det representerer et maktspill, et signal til øst om å dempe aggresjonen. Å ha en NATO-generalsekretær som Kaja Kallas, eller enda verre, som Chrystia Freeland fra Canada, ville nesten garantert ført til mer konfrontasjon med Russland. Deres retorikk tenderer mot en apokalyptisk dualisme hvor alt dreier seg om ondskap mot godhet. Det ville vært som å ha Hillary Clinton som president i USA.

Rutte vil utvilsomt spille et høyt spill, men med stabilitet som sitt hovedmål. Hans instinkter ligner på de nederlandske bankfolkene under Medici-æraen, eller Utrecht-laugene under renessansen: Økonomisk nøysomhet, profitt, samt sosial stabilitet og balanse fremfor alt. På en merkelig måte var dette et svært konservativt valg. Amerikanerne kunne ha gjort det mye verre.

Denne kronikken har blitt oversatt fra engelsk. Den ble først publisert i The American Conservative.

Sumantra Maitra
Sumantra Maitra
Dr. Sumantra er direktør for forskning ved American Ideas Institute, og seniorredaktør ved The American Conservative. Han er også en valgt, Associate Fellow ved Royal Historical Society, London.

Les mer

Siste nytt