Den globale kampen om råvarer intensiveres for hver dag som går, og Norge har ikke råd til å være tilskuer. Våre valg i dag vil avgjøre vår økonomiske og politiske frihet i tiårene som kommer. Dette er ikke en debatt vi kan utsette – det er en avgjørelse vi må ta nå.
Norges manglende tilstedeværelse i den globale kampen om kritiske råvarer, kombinert med ideologisk motiverte beslutninger som å stanse havbunnsmineralutvinning, setter vår økonomiske selvstendighet og nasjonale sikkerhet i fare. Dette er ikke bare kortsiktig politikk – det er en strategisk blindgate som risikerer å gjøre Norge stadig mer avhengig av autoritære regimer.
Når passivitet blir en risiko
Den globale konkurransen om kritiske råvarer intensiveres, og Norge risikerer å bli stående igjen mens andre nasjoner handler. Kina kontrollerer i dag 90 % av verdens produksjon av sjeldne jordarter, og Russland dominerer markedet for kobolt og nikkel – metaller som er essensielle for både batteriteknologi og høyteknologiske applikasjoner.
Så å si alle av fremtidens strategiske viktige teknologier er avhengige av sjeldne jordarter, inkludert: forsvar og militærteknologi, energi og grønne teknologier, elektronikk og kommunikasjon, rom- og romfartsteknologi, robotikk, medisinsk og vitenskapelig utstyr, kvantedatamaskiner og halvledere for kunstig intelligens, samt avanserte batterier. De som kontroller tilgang til sjeldne jordarter, kontrollerer også fremtiden.
Hvis vi som samfunn ikke tar grep for å bryte Kinas kvasi-monopol på utvinning og prosesseringen av sjeldne jordarter, er vi derfor dømt til å tape kampen om utviklingen av morgendagens teknologier. Vi vil da gjøre oss helt avhengig av en totalitær stat for vårt økonomiske og sosiale velvære, som gjør oss svært sårbare. Vi har ved flere anledninger sett hvordan det kinesiske kommunistpartiet er mer enn villig til å bruke maktmidler for å presse ut politiske konsesjoner fra sine rivaler. I stedet for å redusere denne avhengigheten gjennom strategiske partnerskap eller utnyttelse av egne ressurser, forsterker Norge sin sårbarhet.
Astana International Forum: En tapt mulighet for Norge
I juni 2023 deltok jeg på Astana International Forum i Kasakhstan, en arena som samlet over 100 land og mer enn tusen deltakere for å diskutere globale utfordringer. EU, USA og flere nordiske land var sterkt representert og brukte anledningen til å styrke sine relasjoner til Kasakhstan, et land som allerede er en nøkkelaktør i det globale råvaremarkedet, og som stadig blir en viktigere aktør i markedet for sjeldne jordarter. Norge, derimot, glimret med sitt fravær.
Les også: USA vender blikket mot Sentral-Asia for kritiske mineraler
Dette fraværet er særlig urovekkende gitt Kasakhstans betydning som en leverandør av titan, fosfor, litium og andre kritiske råvarer som Norge trenger for den grønne omstillingen. EU har allerede inngått strategiske partnerskap med Kasakhstan for å sikre forsyningskjeder, utvikle grønn teknologi og fremme bærekraftige verdikjeder. Norge hadde en unik mulighet til å delta på denne arenaen, bygge diplomatiske relasjoner og sikre råvareressurser – men valgte å stå på sidelinjen.
Kasakhstan har etablert seg som en stabil og pålitelig partner i det globale råvaremarkedet. Landet investerer tungt i grønn teknologi, utvinning av litium og andre sjeldne metaller, og utvikling av bærekraftige verdikjeder. EU har forstått betydningen av Kasakhstan og inngått omfattende avtaler for å sikre sine råvarebehov. Norge har hittil ikke engasjert seg i samme grad, til tross for at dette er en nasjon som kan bidra direkte til å styrke vår industrielle og økonomiske konkurransekraft.
Havbunnsmineraler: Et ideologisk feilgrep
Parallelt med Norges manglende tilstedeværelse på den globale råvarearenaen, har vi valgt å stanse havbunnsmineralutvinning. Norske havområder inneholder betydelige mengder litium, kobolt og sjeldne jordarter – råvarer som kunne gitt Norge et viktig fortrinn i det grønne skiftet. Å ignorere dette potensialet gjør oss avhengige av andre nasjoner og sender et signal om at vi ikke er villige til å investere i vår egen fremtid.
Selv om gruvedrift på havbunnen på norsk kontinentalsokkel på langt er et mirakelmiddel for å løse disse geopolitiske utfordringene, er det en del av et større geoøkonomisk puslespill som må settes på plass for å gjøre være samfunn mer økonomisk motstandsdyktige og robuste i en stadig mer ustabil og uforutsigbar verden.
SVs seier med å stanse havbunnsmineralutvinning er et eksempel på hvordan ideologi kan trumfe strategisk fornuft. Dette valget undergraver vår nasjonale selvstendighet og reduserer Norges evne til å konkurrere i en verden der råvarer er nøkkelen til både teknologisk og økonomisk utvikling. Det er på tide for norske beslutningstagere å begynne å tenke strategisk rundt disse eksistensielle geoøkonomiske spørsmålene, og slutte å klamre seg til symbolpolitikk.
Hva må Norge gjøre?
Delta på globale arenaer: Norge må være representert på viktige fora som Astana International Forum for å fremme egne interesser og bygge strategiske relasjoner.
Gjenoppta vurdering av havbunnsmineraler: Vi trenger en teknologisk og vitenskapelig basert tilnærming for bærekraftig utvinning av havbunnsressurser.
Les også: Europa kjemper for å redusere avhengigheten av kinesiske sjeldne jordarter
Bygge bilaterale partnerskap: Norge må intensivere samarbeidet med Kasakhstan og andre råvarerike nasjoner for å sikre stabile og langsiktige forsyningsavtaler.
Utvikle en nasjonal råvarestrategi: En helhetlig strategi må balansere miljøhensyn med behovet for økonomisk og strategisk selvforsyning.
Oppsummering: Fremtiden står på spill
Astana International Forum 2023 var en påminnelse om hvor avgjørende internasjonale dialoger er for å sikre tilgang til kritiske råvarer. Norges fravær på denne arenaen og beslutningen om å stanse havbunnsmineralutvinning er et tegn på strategisk passivitet som vi ikke har råd til.
Hvis Norge ønsker å opprettholde sin posisjon som en innovativ og selvstendig nasjon, må vi ta grep nå. Vi trenger en strategi som prioriterer ressursutnyttelse, internasjonalt samarbeid og nasjonal sikkerhet. Dette er ikke bare en sak for politikerne – det er en utfordring som krever handling fra næringslivet, akademia og offentligheten. Tiden for handling er nå – før det er for sent.
