Colombias nye president lover orden, mindre stat og hardere kamp mot kriminalitet. Men valgresultatet viser et land der konflikten om retning, makt og identitet langt fra er avgjort.
Gustavo Petros blindvei? Fire år med ufullførte reformer
Det colombianske presidentvalget 21. juni 2026 vil trolig bli stående som et av de jevneste og mest polariserte valgene i landets nyere historie. Bak den svært knappe seieren til Abelardo de la Espriella, en populistisk skikkelse på den radikale høyresiden, trer en dypere virkelighet frem: et Colombia som er delt mellom to ulike syn på landets fremtid etter fire år med Gustavo Petro som president (2022–2026).
Gustavo Petro kom til makten som den første venstreorienterte statssjefen i Colombias moderne historie, med løfte om å endre landets økonomiske, sosiale og politiske modell i dybden. Likevel ender presidentperioden hans med et blandet resultat.
På det institusjonelle planet støtte presidenten først og fremst mot en kongress som ikke klarte å gi ham et stabilt flertall. Flere av de mest profilerte reformene, særlig innen helse og pensjon, ble dermed enten blokkert eller kraftig endret. Stillstanden bidro til en vedvarende konfrontasjon mellom den utøvende makten og de tradisjonelle institusjonene. Samtidig vokste det offentlige byråkratiet kraftig: statens lønnsutgifter økte med 22 billioner colombianske pesos (ca. 66 milliarder NOK) mellom 2022 og 2026.
Også økonomien gir et sammensatt bilde. Veksten ventes riktignok å komme opp i rundt 3 prosent i 2026, og arbeidsledigheten har holdt seg under den symbolske grensen på 10 prosent. Minstelønnen ble dessuten hevet til nær 2 millioner pesos, tilsvarende rundt 550 dollar i måneden. Bak disse resultatene skjuler det seg likevel en svekket budsjettsituasjon. Økonomer peker også på at oppgangen først og fremst bygger på offentlige utgifter og lavere inflasjon, snarere enn på varige produktivitetsgevinster.
Sentralstatens primærunderskudd er blitt tjue ganger større på tre år, og netto offentlig gjeld utgjør nå 63 prosent av bruttonasjonalproduktet. Helsesystemet er trolig det mest synlige nederlaget for Petro-presidentskapet. Forsøkene på å erstatte den blandede offentlig-private modellen som ble innført gjennom lov 100 i 1993, har mislyktes. Resultatet er mangel på medisiner, økonomisk press og opphopning av gjeld til helsepersonell. Ifølge Den colombianske foreningen for selskaper innen integrert medisin (ACEMI) vil det være nødvendig med krisefinansiering på 22 billioner pesos for å hindre at systemet bryter sammen.
Fred uten seier: usikkerheten i sentrum av valget
Som i mange andre latinamerikanske land ble sikkerhet det sentrale temaet i presidentvalgkampen. Strategien for total fred (paz total), som Gustavo Petro lanserte for å forhandle samtidig med flere væpnede grupper og kriminelle organisasjoner som fortsatt er aktive i landet, ga blandede resultater. På den ene siden falt antallet direkte sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og ulovlige grupper med 28 prosent i løpet av de første 27 månedene av presidentperioden. På den andre siden skyldtes nedgangen i hovedsak at det militære presset mot de væpnede organisasjonene ble redusert.
I flere colombianske departementer utnyttet derfor kriminelle grupper situasjonen til å styrke sitt territorielle fotfeste. Utpressing, kidnappinger og angrep økte som følge av dette, mens den nasjonale drapsraten holdt seg nesten uendret sammenlignet med nivået i 2021.
Les også: Ecuador, nytt eldorado for førkolumbisk arkeologi
Internasjonalt brøt Gustavo Petro også med den tradisjonelt nære forbindelsen mellom Bogotá og Washington. I stedet prioriterte han tettere samarbeid med progressive latinamerikanske regjeringer og multilaterale initiativer, særlig på miljøområdet. Denne kursen bidro i stor grad til å skjerpe debatten om Colombias plass i den regionale geopolitiske maktbalansen.
Høyre- og venstresiden omgrupperes
Ved slutten av denne fireårige presidentperioden viste de tverrpolitiske nominasjonsvalgene 8. mars 2026, i forkant av presidentvalget, en dyp omorganisering av det politiske landskapet. Høyresiden og sentrum-høyre viste for eksempel stor mobiliseringsevne med over 5,8 millioner deltakere i Den store konsultasjonen for Colombia. Senator Paloma Valencia, støttet av den tidligere konservative presidenten Álvaro Uribe (2002–2010), vant en overlegen seier med mer enn 3,2 millioner stemmer. Denne kraftdemonstrasjonen skulle likevel vise seg å være misvisende, ettersom kandidaturet hennes kollapset noen måneder senere.
I sentrum vant Bogotás tidligere ordfører Claudia López (2020–2023) klart sitt primærvalg, men dette mobiliserte bare litt over 618 000 velgere. På venstresiden vant Roy Barreras så vidt avstemningen i Fronten for livet, mens den offisielle progressive leiren til slutt samlet seg rundt senator Iván Cepeda, en historisk menneskerettighetsprofil og politisk arvtaker etter Gustavo Petros prosjekt.
Parlamentsvalget samme dag bekreftet landets politiske fragmentering. I Senatet er Den historiske pakten fortsatt største kraft med 25 av 103 seter, men står langt unna noe flertall. Det demokratiske sentrum får på sin side 17 seter og de liberale 13, mens flere mellompartier beholder en nøkkelrolle. Representantenes hus viser en tilsvarende oppsplitting, noe som gjør styring særlig krevende.
Tre visjoner for Colombia
Den colombianske presidentvalgkampen stilte deretter tre store ideologiske retninger opp mot hverandre.
Iván Cepeda, støttet av den avtroppende presidenten, forsvarte en videreføring og utdyping av reformene som var satt i gang i den utgående presidentperioden: raskere grønn omstilling, jordreform, gratis høyere utdanning i distriktene og omforming av helsesystemet til en helt offentlig modell.
Paloma Valencia representerte på sin side den tradisjonen til Uribe. Hun ønsket å åpne for fracking igjen, senke skattene for næringslivet og føre en hardere sikkerhetspolitikk, men klarte aldri å nå ut over den tradisjonelle konservative velgerbasen.
Les også: Mercosur–EU-avtalen: I Brasília har tålmodigheten sine grenser 🔒
Den virkelige overraskelsen kom imidlertid fra Abelardo de la Espriella. Som profilert advokat uten erfaring fra offentlig styring, og som erklært beundrer av Donald Trump, Javier Milei og Nayib Bukele, bygde han valgkampen rundt et budskap om fullstendig brudd. Programmet var bygget rundt en kraftig reduksjon av statens størrelse, gjenoppretting av offentlig orden, ny fart i utvinningsnæringene og en hard linje mot organisert kriminalitet.
Jordskjelvet i første valgomgang
Første valgomgang, som ble holdt 31. mai, snudde alle prognoser på hodet. Abelardo de la Espriella kom på førsteplass med 10,36 millioner stemmer, tilsvarende 43,74 prosent. Iván Cepeda, som ofte lå først på meningsmålingene, fulgte etter med 40,9 prosent. Paloma Valencia falt derimot sammen til bare 6,92 prosent av de avgitte stemmene, til tross for den store seieren i primærvalgene i mars.
Resultatet viser omfanget av anti-Petro-stemningen. En betydelig del av det konservative velgerkorpset valgte å forlate de tradisjonelle partiene og samle seg bak en kandidat som ble oppfattet som mer radikal og bedre i stand til å påtvinge landet orden.
Valggeografien avdekket dessuten to uforsonlige land. På den ene siden støttet de sentrale og økonomisk dynamiske regionene i stor grad Abelardo de la Espriella. På den andre siden var de rurale randsonene og områdene som er sterkest preget av den væpnede konflikten mellom den colombianske staten og den tidligere FARC-geriljaen fortsatt klart på Cepedas side.
Trump, Bukele og skyggen av Washington
Mellom de to valgomgangene ble det colombianske valget gjort til et internasjonalt spørsmål. Nesten hele den nasjonale og internasjonale høyresiden samlet seg bak Abelardo de la Espriella. Paloma Valencia og Álvaro Uribe oppfordret åpent til å stemme på ham, mens Claudia López ga sin støtte til Iván Cepeda.
Det avgjørende vendepunktet kom 17. juni, da USAs president Donald Trump ga sin «fulle støtte» til den konservative kandidaten. Støtten ble umiddelbart brukt av Abelardo de la Espriellas valgkampapparat som bevis på internasjonal troverdighet.
Konfrontasjonen ble dermed like geopolitisk som den var valgmessig: Ville andre valgomgang markere en retur til Washingtons strategiske bane, eller tvert imot en videreføring av den progressive latinamerikanske forankringen?
En knapp seier og et land delt i to
Som tegn på de store ideologiske spenningene hadde andre valgomgang 21. juni en historisk høy valgdeltakelse på 63,59 prosent, tilsvarende mer enn 26,3 millioner velgere.
Ifølge den foreløpige opptellingen vant Abelardo de la Espriella til slutt med 12 959 542 stemmer, tilsvarende 49,66 prosent, mens Iván Cepeda fikk 12 708 695 stemmer, tilsvarende 48,70 prosent. Blanke og ugyldige stemmer ble telt separat. Den endelige marginen er dermed bare 250 847 stemmer, altså under ett prosentpoeng.
Les også: Karibia som USAs bakgård 🔒
Vinneren skylder ikke overraskende først og fremst suksessen sin til Colombias store økonomiske sentre, blant annet departementene Antioquia, Santander og Cundinamarca, til diasporaen i Nord-Amerika og til den beroligende effekten av visepresidentkandidaten José Manuel Restrepo, tidligere finansminister under Iván Duque. Iván Cepeda dominerer på sin side Bogotá, stillehavskysten, blant annet departementene Chocó, Valle del Cauca og Nariño, samt flere historisk marginaliserte deler av landet, som departementene Vichada og Vaupés i øst og sør.
Venstresiden nektet likevel umiddelbart å erkjenne nederlaget. Gustavo Petro og Iván Cepeda pekte på påståtte uregelmessigheter og bestridte resultatene overfor valgmyndighetene, samtidig som de advarte om mulig valgfusk i 33 000 valglokaler. Demonstrasjoner brøt deretter ut i flere av landets storbyer, blant annet i Cali i vest.
«El Tigres» umulige veddemål
7. august 2026 ventes Abelardo de la Espriella, med kallenavnet «El Tigre», likevel å flytte inn i Casa de Nariño, presidentpalasset, etter en skjør seier i et dypt splittet land.
Utfordringene for regjeringen hans er mange. Han må samtidig gjenopprette sikkerheten, redde et helsesystem nær konkurs, redusere et budsjettunderskudd som er blitt bekymringsfullt, og forhandle med en kongress der det ikke finnes noe stabilt flertall. Han må også håndtere en venstreopposisjon som fortsatt står sterkt.
Den tidligere outsideren, som bygde valgkampen sin på løftet om å bli en «colombiansk Bukele» – med henvisning til den svært harde lov- og fengselspolitikken til El Salvadors nåværende statssjef – må uansett forholde seg til institusjonelle begrensninger, en akutt budsjettsituasjon og et ekstremt polarisert samfunn.
Etter første valgomgang spurte enkelte om han kunne vinne, til tross for et svært gunstig stemmetilfang. Spørsmålet er nå om han vil kunne styre slik han ønsker.
