USAs globale posisjon utfordres ikke først og fremst av ytre rivaler, men av indre strukturelle svakheter. Evnen til å omsette makt til varig innflytelse er i ferd med å erodere.
Autoritet uten formål
Amerikas forente stater forblir den mektigste staten i det internasjonale systemet målt etter alle sentrale relevante indikatorer. Landets forsvarsbudsjett nådde i 2025 om lag 850 milliarder dollar, og oversteg dermed de samlede utgiftene til de neste ni statene globalt. USA opprettholder rundt 750 militære installasjoner i utlandet, besitter verdens eneste hangarskipsflåte som er i stand til å operere samtidig på tvers av alle verdenshav, og disponerer væpnede styrker med logistisk kapasitet til å projisere makt til ethvert operasjonsteater.
Likevel er det nettopp denne ubestridte dominansen som reiser et grunnleggende spørsmål: Hvorfor mislykkes en stat med et så enestående militært og økonomisk potensial systematisk i å oppnå sine erklærte strategiske mål?
USA mister global innflytelse ikke som følge av økende styrke hos rivaler, men som resultat av en systemisk manglende evne til å omsette tilgjengelig potensial til varige strategiske resultater. Denne mangelen er ikke et produkt av feil begått av én enkelt administrasjon; den er institusjonelt forankret og reproduserer seg selv uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. Militærmakt anvendes uten en tydelig politisk strategi. Økonomisk tvang undergraver de avhengighetsforholdene som amerikansk innflytelse hviler på. Diplomatiske forpliktelser brytes med en slik regelmessighet at tilliten til amerikanske løfter svekkes. Allianser som historisk har multiplisert amerikansk makt, omformes til relasjoner preget av press og tvang – relasjoner som partnerne søker å frigjøre seg fra. På hjemmebane gjør et politisk system ute av stand til å sikre strategisk kontinuitet enhver langsiktig amerikansk forpliktelse strukturelt upålitelig.
Siden begynnelsen av 2000-tallet har USA gjennomført omfattende militære operasjoner i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. De samlede direkte kostnadene ved disse konfliktene oversteg flere billioner dollar. Resultatene taler for seg selv: Afghanistan falt tilbake til Taliban-kontroll i løpet av få dager etter den amerikanske tilbaketrekningen; Irak ble en arena for iransk innflytelse, betydelig forsterket som en direkte konsekvens av amerikansk intervensjon; Libya fragmenterte i konkurrerende væpnede fraksjoner; og Syria var, inntil nylig, de facto oppdelt mellom Russland, Iran og Tyrkia – aktører som ingen av dem representerte Washingtons foretrukne utfall.
Strukturelle forhold
Dette mønsteret kan ikke forklares med taktiske feilvurderinger eller uheldige omstendigheter. Det er strukturelt. Amerikanske væpnede styrker demonstrerer høy effektivitet på operasjonelt nivå. De er i stand til å beseire motstandere, erobre territorium og nøytralisere avgrensede trusler. Militær seier og politisk stabilisering er imidlertid fundamentalt ulike mål. En hær kan bryte ned en stat, men den kan ikke bygge en. Nettopp denne systemiske begrensningen gjentar seg fra konflikt til konflikt.
Den juridiske dimensjonen av problemet er like sentral. Den amerikanske grunnloven fordelte opprinnelig krigsmakten mellom to statsmakter: Kongressen erklærer krig, mens presidenten fører den. I praksis har dette systemet for lengst sluttet å fungere etter intensjonen.
Det avgjørende vendepunktet kom med War Powers Resolution av 1973, vedtatt i kjølvannet av Vietnamkrigen for å gjenopprette Kongressens kontroll over beslutninger om maktbruk. Resolusjonen fastslo at presidenten må avslutte enhver uautorisert militær operasjon innen 60 dager uten eksplisitt godkjenning fra Kongressen. På papiret fremsto dette som en effektiv begrensningsmekanisme. I praksis ble den systematisk uthult av juridiske rådgivere under administrasjoner fra begge partier.
Les også: National Security Strategy 2025: USA i møte med en splittet verden🔒
Reagan-administrasjonen hevdet at angrepene på iranske fartøy i Persiabukta i 1987–1988 var «isolerte hendelser» som ikke utløste 60-dagersfristen. Obama-administrasjonen argumenterte for at vedvarende bombing av Libya utover 60 dager ikke utgjorde «fiendtligheter» i resolusjonens forstand. Biden-administrasjonen hevdet at en ettårig kampanje mot Houthiene i Jemen ikke krevde kongressautorisasjon fordi Houthiene hadde åpnet ild først. Hver administrasjon utviklet nye juridiske begrunnelser, og hver generasjon jurister bygget videre på forgjengerens presedenser – ikke ved å omstøte dem, men ved å utvide dem.
Resultatet er et system der én enkelt person kan initiere krig uten parlamentarisk behandling, uten offentlig definerte suksesskriterier og uten reell ansvarliggjøring for utfallet. Det er innenfor dette systemet angrepet på Iran under operasjon «Epic Fury» ble mulig – gjennomført uten formell krigserklæring og uten avstemning i Kongressen. Problemet ligger ikke i karakteren til en bestemt president. Problemet er at den institusjonelle arkitekturen som skulle sikre grundighet i militære beslutninger, gradvis – lovlig og med medvirkning fra alle statsmakter – er blitt demontert.
Denne ordningen er ikke uten konsekvenser. En krig som initieres uten bred politisk konsensus og uten klart definerte mål, vil med høy sannsynlighet bli dårlig forvaltet, dårlig avsluttet og utilstrekkelig forstått i ettertid. Dette er det gjennomgående mønsteret de siste to tiårene.
Ideologisk reorientering: Fra internasjonalt lederskap til transaksjonalisme
Gjennom store deler av etterkrigstiden forankret USA sin globale tilstedeværelse i et rammeverk som overskred snever nasjonalinteresse. Den liberale internasjonale orden, hvor Washington fungerte som arkitekt, bygget på antakelsen om at åpne markeder, multilaterale institusjoner og kollektive sikkerhetsordninger tjente både USAs og dets partneres interesser. Denne logikken om gjensidig nytte ga amerikansk lederskap legitimitet i det internasjonale samfunnets øyne.
Den nåværende tilnærmingen representerer et grunnleggende brudd med denne tradisjonen. Amerikansk utenrikspolitikk organiseres i økende grad rundt en modell som kan beskrives som «transaksjonell ekstraktivisme», der hver internasjonal relasjon vurderes ut fra hva Washington oppnår på kort sikt, snarere enn hvilken langsiktig orden den bidrar til å opprettholde. Allierte oppfattes ikke lenger som partnere i et kollektivt sikkerhetssystem, men som aktører som må betale for beskyttelse. Internasjonale institusjoner ses primært som begrensninger, ikke som verktøy. Multilaterale formater erstattes av bilaterale forhandlinger, hvor USAs strukturelle overlegenhet gir asymmetriske utfall.
Les også: Tid og rom for politisk vold i USA 🔒
Det må likevel anerkjennes at kritikken av den tidligere multilaterale modellen ikke er grunnløs. Globale klimamekanismer har systematisk mislyktes i å nå sine mål til tross for økende utslipp. Verdens handelsorganisasjon har vist seg ute av stand til å regulere Kinas subsidieringspolitikk effektivt. Det internasjonale atomenergibyrået har ikke klart å forhindre atomspredning i Iran eller Nord-Korea. Antakelsen fra 1990- og 2000-tallet om at økonomisk integrasjon ville endre Kinas politiske atferd, viste seg strategisk naiv. I denne forstand hviler krav om reform på reelle premisser.
Likevel er det en vesentlig forskjell mellom å reformere institusjoner og å rive dem ned. Institusjonene, alliansene og normene som USA bygget opp over åtte tiår, var ikke en byrde, men en multiplikator for amerikansk makt. De gjorde det mulig for Washington å forme den internasjonale agendaen uten konstant bruk av tvang. Ved å forlate disse strukturene i jakten på kortsiktige gevinster, frigjør ikke USA seg fra begrensninger – det demonterer grunnlaget for sin egen innflytelse.
Allianseerosjon og svekket diplomati
Den samlede styrken i det amerikanske alliansesystemet har historisk langt oversteget hva landet kunne oppnå alene. NATO, bilaterale sikkerhetsavtaler i Asia-Stillehavsregionen og partnerskap i Midtøsten utgjorde et globalt nettverk som ga Washington varig tilstedeværelse, etterretningsdeling, logistisk støtte og politisk legitimitet i et omfang ingen rival kunne matche.
Den nåværende utviklingen undergraver denne modellen. Spørsmålet om byrdefordeling i NATO er blitt omformulert fra en diskusjon om felles ansvar til et ultimatum: betal mer, ellers revurderes forpliktelsene. Slik retorikk forvandler en kollektiv sikkerhetsallianse til noe som ligner et kommersielt beskyttelsessystem, hvor sikkerhet blir en vare snarere enn et felles prosjekt.
Konsekvensene har vært raske. Canada, som er tett knyttet til USA gjennom omfattende handels-, etterretnings- og forsvarssamarbeid, reorienterer nå sin utenriksøkonomiske strategi. Regjeringen har igangsatt en diversifisering av handelspartnere, inngått nye avtaler med Indonesia og India og åpnet for diplomatisk tilnærming til Beijing. Dette er ikke et ideologisk brudd, men en pragmatisk tilpasning til en opplevd upålitelig partner.
Europa viser lignende tendenser. NATO-land øker riktignok forsvarsutgiftene, og det samlede nivået har vokst med over 100 prosent siden 2019, særlig drevet av landene på østflanken. Denne økningen reflekterer imidlertid ikke økt tillit til USA, men tvert imot en respons på usikkerhet. Europeiske stater ruster opp fordi de ikke lenger kan stole fullt ut på Washington.
Det diplomatiske bildet er tilsvarende utfordrende. I Ukraina førte løftet om å avslutte krigen innen 24 timer til mer enn ett år med resultatløse forhandlinger, hvor USA tidvis inntok posisjoner som sammenfalt med russiske krav. I februar 2025 stemte Washington sammen med Moskva i FN i saker knyttet til invasjonen. Når det gjelder Gaza, brukte USA sin vetorett seks ganger mot resolusjoner om våpenhvile, samtidig som kamphandlinger fortsatte og hungersnødslignende forhold ble bekreftet. Våpenhvilen fra januar 2025 brøt sammen etter få uker.
Les også: De strategiske relasjonene mellom Canada og USA 🔒
Iran-saken illustrerer problematikken ytterligere. I 2015 fungerte JCPOA-avtalen: Iran hadde demontert to tredeler av sine sentrifuger, fjernet 98 prosent av sitt anrikede uran og åpnet anleggene for inspeksjon. I 2018 trakk USA seg ensidig fra avtalen. Innen mars 2025 hadde Iran opparbeidet seg over 275 kilo uran anriket til 60 prosent – tilstrekkelig for flere atomstridshoder ved videre anrikning. Forhandlingene som startet i april 2025, brøt sammen. USA krevde full stans i anrikning; Iran nektet. I juni 2025 ødela operasjon «Midnight Hammer» sentrale anlegg, men beholdningen av høyanriket uran var trolig flyttet på forhånd og er fortsatt ikke lokalisert.
Den 28. februar 2026 fulgte operasjon «Epic Fury», hvor Irans øverste leder Khamenei ble drept, og sentrale militære og industrielle installasjoner ble ødelagt. Taktisk var operasjonen vellykket. Strategisk skapte den et nytt og mer alvorlig problem: en stat uten fungerende kjernefysisk infrastruktur, men med intakt kompetanse og styrket motivasjon for å utvikle avskrekkingskapasitet.
Fellesnevneren i alle tilfellene er den samme: USA gikk inn med maksimal makt, men kom ut med et dårligere resultat enn utgangspunktet.
De innenrikspolitiske grunnlagene for ekstern svakhet
En analyse av amerikansk utenrikspolitisk dysfunksjon er ufullstendig uten å inkludere de innenrikspolitiske faktorene. Flere sammenvevde strukturelle prosesser undergraver evnen til å føre en konsistent internasjonal politikk, uavhengig av hvem som styrer.
Den første er dyp politisk polarisering, som gjør strategisk kontinuitet nærmest umulig. Forskjellene mellom påfølgende administrasjoners utenrikspolitikk er så store at allierte må revurdere sine langsiktige strategier ved hvert maktskifte. Avtaler inngått av én president kan bli forkastet av den neste innen få dager. Dette skjedde med JCPOA i 2018 og Parisavtalen. Også internt i det republikanske partiet har det oppstått en kløft mellom tradisjonell internasjonalisme og dagens politiske linje. Flere senatorer uttrykte bekymring over redusert støtte til Ukraina og svekket NATO-engasjement, men partidisiplinen var sterk nok til å hindre faktisk opposisjon.
Les også: Back to the fifties: Myten om det tapte USA, fra Reagan til Trump 🔒
Den andre prosessen er økende folkelig misnøye, som siden 2025 har fått organiserte uttrykk. «No Kings»-bevegelsen ble en av de største protestbølgene i nyere amerikansk historie. Første bølge fant sted 14. juni 2025, med mellom fire og seks millioner deltakere i over 2 100 byer. Den andre i oktober 2025 omfattet rundt 2 700 steder og samlet fem til sju millioner mennesker. Den tredje, 28. mars 2026, ble omtalt som den største dagen med ikkevoldelig mobilisering i USAs historie. Bevegelsens navn reflekterer dens kjernebudskap: makten tilhører folket, ikke en leder med monarkiske trekk. Den tredje bølgen var særlig bemerkelsesverdig fordi den eksplisitt rettet seg mot krigen med Iran – et sjeldent eksempel på direkte kobling mellom innenrikspolitisk protest og utenrikspolitikk.
Disse prosessene forsterker hverandre. Polarisering undergraver kontinuitet, mens folkelig misnøye svekker det politiske mandatet for globalt lederskap. Samlet peker de mot en systemisk svekkelse, forankret i institusjonene – ikke i enkeltpersoner.
Konklusjon
USA besitter det største samlede maktpotensialet i dagens internasjonale system, men viser en vedvarende manglende evne til å omsette dette potensialet i varige strategiske resultater. Gapet mellom kapasitet og resultat er strukturelt, ikke tilfeldig.
Dette gapet oppstår i skjæringspunktet mellom flere faktorer: en overgang fra strategisk tenkning til kortsiktig transaksjonalisme; svekkelsen av allianser og institusjoner; bruk av økonomiske virkemidler som fremmer diversifisering bort fra USA; tap av diplomatisk troverdighet; og et innenrikspolitisk system som ikke sikrer kontinuitet.
Samtidig er det feil å tolke dette som en uunngåelig nedgang. USA har fortsatt betydelige strukturelle fortrinn: geografisk sikkerhet, teknologisk kapasitet, kontroll over verdens reservevaluta og militær overlegenhet. Spørsmålet er ikke om potensialet er tapt, men om det kan realiseres gjennom en fungerende politisk og institusjonell struktur.
Dersom dagens utvikling fortsetter, vil det internasjonale systemet tilpasse seg – ikke fordi andre nødvendigvis blir sterkere, men fordi forutsigbarhet og pålitelighet vil flytte seg til andre maktsentra. Et rovdyr som mister evnen til konsistent handling, forsvinner ikke. Det slutter bare å definere økosystemet.
Av: Shohrukhkhon Bekhzodiy & Sarvarbek Turaev, studenter ved University of World Economy and Diplomacy, og praktikanter ved Institutute of Advanced International Studies (IAIS) i Tasjkent, Usbekistan.
